— Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville bo i en kjedelig boks. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke bruker gamle bygg mer, sier Elspeth Beard.

Da hun skulle reise verden rundt på motorsykkel, bodde hun syv måneder i en garasje i Sydney mens hun bygde om sykkelen sin. Hjemme i London bodde hun i stallbygningen tilhørende foreldrenes hus i Marleybone.

At det var hun som skulle legge inn høyeste bud da det viktorianske vanntårnet utenfor Godalming i Surrey gikk under hammeren i 1988, var derfor ikke så rart.

Har du ti tommeltotter?

Måket duemøkk

Fra Munstead Watertower ble reist i 1898 og frem til 1970 fungerte det som kilde til vann for boligene i Godalming og Farncombe. I nærmere tyve år ble det stående tomt.

foto
LANDEMERKE: Det er umulig ikke å se vanntårnet om du kjører gjennom Godalming. Foto: André Skjegstad

Da en kamerat av Beard, på en av sine motorsykkelturer, oppdaget vanntårnet var han overbevist om at venninnen måtte kjøpe det. Beard var 29 år og tok arkitektutdannelse. Hun var ikke overbevist, men nysgjerrig og tok motorsykkelen sin ut til Surrey for å finne tårnet.— Jeg kjørte opp på hver høyde for å se etter det. Så, i skumringen, like før det ble mørkt fant jeg det. Det enorme mursteinstårnet. Jeg var fortsatt ikke overbevist, men jeg tenkte at hvis kameraten min mente jeg kunne få til noe av det, så var det vel noe i det.

To uker senere var det hennes for 121.000 pund, ut i fra dagens pris er det drøyt 1,4 millioner norske kroner. Det skulle koste enda mer å renovere det.

— Bare å få noen opp der koster 5000 pund, sier hun og peker mot taket.

Elspeth er ikke den eneste som bor spesielt:

Fordi tårnet bar preg av mange års neglisjering, var det en omfattende jobb å få det tett. Det tok halvannet år. I mellomtiden rengjorde Beard etter de forrige beboerne.

— Jeg måket ut rundt to meter med duemøkk, forteller hun. Siden ventet byggerestriksjoner i form av brann og bygningsvern.

foto
VERDENSVANT: Som 24-åring tok Elspeth Beard motorsykkelen og kjørte verden rundt. Foto: André Skjegstad
foto
INNKAPSLET: Å bo i et tårn føles trygt og beskyttende synes Beard. Her snor trappene seg opp gjennom etasjene. Foto: André Skjegstad
foto
I TOPPEN: Stuen som ligger i siste og syvende etasje er for kald til å brukes om vinteren.  Foto: André Skjegstad

Omvendt etasjer

— Du kan ikke akkurat kaste et branntau ut av en 40 meter høy bygning, sier hun, og forteller at en av forslagene lød at hun kunne bruke kun de to første etasjene til å bo i.

— Det var ikke alternativ, jeg hadde kjøpt meg et tårn også skulle jeg ikke bo i hele tårnet? Nei, ærlig talt.

Han bor i en vikingborg :

Løsningen ble å brannsikre gulv, tak og dører. Dørene holdes åpne ved hjelp av magneter som slipper hvis det oppstår brann.

— Det kan brenne i to timer på kjøkkenet før det sprer seg, forteller hun. I tillegg måtte hun finne seg i å omorganisere etasjene.

— Det vanlige er jo at man oppholder seg i første etasje, og så går man opp for å sove. Fordi kjøkkenet er regnet for å utgjøre størst risiko for brann, måtte jeg ha det over soverommene, forteller Beard som hevder det er en mye bedre løsning.

foto
ALT I ETT: Alle tre soverommene er innredet med en overhengende badeseksjon.  Foto: André Skjegstad
foto
OPPHOLDSROMMET: Kjøkkenet er oppholdsrommet om vinteren. Foto: André Skjegstad
foto
GJENNOMFØRT: Elspeths interiørstil er preget av tunge møbler med sterk identitet. Foto: André Skjegstad

— Du går opp til lyset for å oppholde deg, også går du ned i mørket for å sove. Det gir mye mer mening.

Fra utsiden er de smale vinduene på tårnet knapt synlige, men de i alt 64 vinduene, som alle ble byttet ut under oppussingen, porsjonerer lyset inn i tårnet perfekt.

— Jeg føler meg veldig trygg her. Forseglet i mitt lune og trygge tårn, sier hun.

Det er likevel utsikten som tar kaka!

Tok syv år

Elspeth kjøpte tårnet sammen med sin daværende kjæreste. Under renoveringen ble hun gravid og fikk sønnen Tom. Da forholdet tok slutt ni måneder etter fødselen, ble hun alene om det omfattende oppussingsprosjektet.

— Tom satt i en lekegrind der borte, mens jeg malte og pusset mur, sier Beard.

Hun hevder det aldri var noe alternativ å gi opp.

— Jeg måtte bare komme i mål, sier hun og forteller at det tok mye lengre tid enn hun hadde trodd.

— Jeg hadde håpet det skulle ta fire år, det tok syv. Bare å legge dette tregulvet tok ni måneder, sier hun – og ser ned på kjøkkengulvet nærmest i forakt. Selv om hun kunne si seg ferdig med oppussingen i 1993, gjensto det fortsatt detaljer.

— Alt skjedde så gradvis, så jeg opplevde aldri noe antiklimaks. Da jeg var ferdig, måtte jeg jo skaffe møbler.

foto
MØBLERING: Da vanntårnet endelig sto ferdig etter syv år skulle det møbleres, det tok tid å fylle syv etasjer.  Foto: André Skjegstad
foto
MYE LYS: De smale vinduene slipper inn rikelig med lys. Foto: André Skjegstad
foto
TRAPPETRIM: Au pairen til sønnen gikk ned flere kilo av alle trappetrimmen de syv etasjene utgjør. Foto: André Skjegstad

Stilen i huset reflekterer eventyreren som bor der. Blant store malerier henger bilder fra motorsykkelturene. Mc-jakker, hjelmer og ved siden av sengen står en byste med en offisersjakke som kunne tilhørt Napoleon.

På de i alt tre soverommene har Beard valgt å legge bad og toalett i en åpen løsning over sengen. Det er ingenting i dette syv etasjers tårnet som minner om et tradisjonelt hjem.

— Da Tom gikk i barnehagen, og barna fikk i oppgave å tegne huset sitt, var det ingen som trodde på ham da han tegnet et tårn. For Tom var det ikke noe ekstraordinært ved å bo i et tårn. Det var hans hjem, sier Beard.

Her er et knippe andre boligartikler vi kan anbefale: