Først en bitte liten landbrukshistorietime. Fram til slutten av 1800-tallet var fjøsstell et nedprioritert arbeidsfelt og strengt tatt et problem som kvinnene måtte løse. Det var vanlig blant norske og nordiske bønder å ha flere dyr enn det vinterfôret ville holde til.

Buskapen levde dermed på sultegrensa gjennom hele vinteren, og det var en kalkulert risiko for at en del dyr ville sulte i hjel før det atter ble vår og mulighet for å slippe dyrene ut på beite. Mange dyr ga mye gjødsel – som var viktig særlig for kornbønder – og muligheter for inntekter ved salg i beitesesongen. Men sulteforede kyr produserer lite melk.

Det Kongelige Selskap for Norges Vel bestemte seg for å gjøre noe med denne situasjonen, og mellom 1850 og 1870 ble sveitsiske fjøsrøktere og ystere rekrutterte til Norge for å lære norske bønder bedre dyrestell og melkebehandling.

En av sveitserne som kom, og som bidro til å etablere samvirkemeierier som kunne produsere meierivarer for salg, het Hans Jacob Schärer. Han jobbet som bestyrer på mange nyetablerte meieri, og lærte dem å lage det vi kjenner som – ja, sveitserost.

I dag skal vi møte hans oldebarn Margarete Uddu. Hun har overtatt småbruket han bygde da han slo seg ned på neset ved strømmen som skiller Trondheimsfjorden og Borgenfjorden: Strømsnes.

foto
Bevart: Løsøre og enkelte møbler ble fordelt mellom søskenbarna under arveoppgjøret, men de store møblene fulgte huset. Dermed har Margarete kunnet beholde stilen og atmosfæren fra gammeltida.

Unorsk arkitektur

Rundt 1900 var stedet en karrig husmannsplass under storgården Sund. Utsikt og vakker plassering sto ikke øverst på prioriteringslista til folk som levde av sjølberging, så dette stedet med steinete mark var sistesortering.

- Min oldefar kjøpte ut husmannsplassen og rev de gamle husene. Med trusselen om angrep fra Sverige hengende over landet, bygde han opp et småbruk i 1905. Med små driftsbygninger og et unorsk utformet tun, skapte sveitseren et hjem for sine eldre dager der på neset. Våningshuset er ikke spektakulært, men skiller seg allikevel tydelig fra den lokale byggeskikken fra samme periode.

foto

15 søskenbarn arvet sammen

Årene har gått, og generasjonene like så. I 2003 arvet 15 søskenbarn fordelt på fire søskenflokker stedet etter sin barnløse tante Asbjørg. Hva nå?

- Jeg er ikke lite stolt over at vi greide å løse dette uten å bli uvenner, sier Margarete, og forteller at de nedsatte en komité med én representant fra hver søskenflokk. Denne komiteen laget regler for arveoppgjøret, og disse lå på plass før det ble tatt noen avgjørelse om hvem som skulle overta.

LES OGSÅ: Jorid Vikan opplevde det både som en plikt og en gave å ha odel på besteforeldrenes gård i Buvika.

Når det kom til stykket, var Margarete den eneste som så at hun kunne ha både glede og nytte av stedet. Riktignok ble det ikke som hun tenkte, at hun kunne flytte hit med mann og barn. Livet tok en uventet vending, som hun sier, og med ett hadde hun ingen mann å bo her sammen med, og ungene ville slett ikke flytte fra sitt moderne hus og inn i dette gamle. Allikevel ville ikke Margarete gi slipp på stedet. Dette var hennes barndoms paradis, her hadde hun tilbrakt alle somrene som jentunge, og det ville hun gjerne fortsette med. Det var da hun kom på ideen. Siden hun selv syntes det var så fantastisk å være her, kunne det vel også tenkes at andre ville ha den samme opplevelsen?

foto
Farfars verksted.

I 2006 åpnet hun dørene til «Oldefars gjestehus», et overnattings- og serveringssted for alle reisende og fastboende langs «Den gyldne omvei». Hønsehuset et blitt møterom og grisehuset er tilpasset servering eller små intimkonserter. Verkstedet til farfar er blitt et lekkert lite overnattingshus som avlaster dersom alle åtte sengeplassene inne er opptatt. For å nevne noen av forandringene.

Fire bad

Margarete har blitt boende i det moderne huset sitt, og hadde i mange år gjestehuset nærmest som en slags hobby, eller en bigeskjeft. Som IT-ingeniør jobbet hun i sin vanlige jobb for å få hverdagsøkonomien med tre unger til å gå i hop, mens hun som eier av Strømsnes tok steg for steg mot en gjestegård som kunne bære seg selv økonomisk.

- Siden 2006 har jeg brukt mellom 200 000 og 1 000 000 årlig på oppgraderinger, ombygginger og vedlikehold, forteller hun.

foto
Ensuite-bad: Den lave døra gikk egentlig ut til et kaldkott. Å bygge bad her forutsatte å oppgradere taket på hele huset, så det ble et omfattede prosjekt. Men å la være å bygge bad til hvert rom var ikke et alternativ for Margarete.

Det største prosjektet har vært å få laget bad i tilknytning til alle rommene.

- Jeg reiste mye med jobben min, og visste at jeg selv syntes det var helt uaktuelt å overnatte et sted uten bad på rommet. Så det skulle jeg bare ha, selv om det har kostet. Noen steder har kott blitt til bad, andre steder er deler av rommet skilt av. Kreative løsninger, utført i nært samarbeid med dyktige håndverkere.

- Jeg har ønsket bevaring av alt, mens de har tenkt vinkel og vater. Det har vært viktig å tåle diskusjoner og å ha respekt for hverandre – og gi rom for å skifte mening, sier Margarete.

foto
Bad i fjøset: Et melkespann som søppelbøtte og et steingodstrau som servant passer godt når badet ligger i et gammelt fjøs.

Temarom

Soverommene har hun innredet tematisk, alt knyttet til husets og familiens historie. Det største soverommet har temaet kjærlighet, et annet «reisen fra Sveits».

foto

Et tredje rom er innredet med arbeidsredskaper fra tekstilarbeidet familien kvinner har drevet med.

- Det var gamle blondegardiner over alt her, heklede, fine gardiner. Men de måtte jo vaskes. Og da gikk de morkne tekstilene i stykker, sier Margarete med et oppgitt smil. Hun reddet de bitene som reddes kunne, og har brukt dem blant annet som element på puter hun har sydd til dette rommet.

foto
Detaljer: Små forbruksartikler fra gammeltida skaper stemning på speilhylla på kjøkkenet.

Et gammelt hus og den gamle frukthagen skaper et godt utgangspunkt for en gjestegård. Men kjøkkenet til hennes faster Asbjørg var på ingen måte egnet til å servere mat til mange etter Mattilsynets regler. Margarete har løst det med å bygge storkjøkken i kjelleren, med matheis som kommer opp på det gamle kjøkkenet.

- Samarbeidet med Mattilsynet har vært kjempegodt, de har virkelig ønsket at jeg skal få til dette på en bra måte, sier Margarete, som er glad for at hun har bidratt til at gamle hus ikke blir stående tomme, men skaper ny verdi og aktivitet i lokalsamfunnet.

Småbrukets framtid

foto

Vi rusler ut på vintertunet og ser ut over strømmen med alle virvlene. Om noen måneder blomstrer frukttrærne, og idyllen blir komplett. For noen år siden fikk Margarete bygd en paviljong i hagen, inspirert av den gamle som sto på Steinkjer torg for 100 år siden. Det blir stas å sette ut hagemøblene når snøen smelter. Da kommer gjestene. Både de lokale som bruker stedet som kafé, gjestene som leier stedet som et feriehus, og gjestene som bare vil leie et rom og få servert frokost som på et vanlig hotell.

LES OGSÅ: I 2015 besøkte vi Astrid Peschel Haanshuus som bodde i en blanding av 1700-talls og 70-tallsstil på gården Gammeltunet Hanshus. Se bildene fra det unike tunet i Soknedal.

- Jeg synes det er stas å bidra til at andre kan oppleve litt av historien som ligger i dette stedet, og prøver å drive det i respekt for generasjonene som gikk før meg, men også på en sånn måte at generasjonene etter meg har lyst til å ta over, smiler Margarete.