— Jeg hadde vært på juletrefester i menighetshuset, men aldri tenkt at noen kunne bo der. Men da megleren viste frem menighetshuset, visste jeg med én gang at dette var vårt nye hjem. Den første tanken var at her kan vi få en New York-leilighetsfølelse. Den neste var hvordan vi kunne gjøre det praktisk å bo her for alle fire i familien, sier Heidi Reinholdt.
Arkitektfar
Heldigvis for Heidi Reinholdt er hennes far en erfaren arkitekt. Med sine 70 år er han fremdeles aktiv i firmaet sitt Tegnestuen Claus Reinholdt i Kolding. Faren var også med på visningen. Han så bare positivt på å jobbe med det 252 m² store huset.— Jeg synes det var annerledes, spennende og morsomt. Jeg visste også at dersom Heidi har bestemt seg for at dette var huset, så ble det slik.
Før bodde familien i et 1960-tallshus i Kolding på Jylland, bare 10 minutter unna Bjart. Det lille samfunnet med 500 hus, fikk i 2008 fire nye innbyggere.
Heidi Reinholdt (46), mannen Steen Engelbrecht (48) og barna Frida (11) og Arthur (13) flyttet inn i det nye huset på høsten.
— Huset ble bygd på slutten av 1890-tallet, og var slitt etter årevis med aktiv bruk. Mye måtte vekk. Vi la nytt tak, gulv og vegger. Alt dette ble det også brukt mye tankekraft på, og ikke alt ble som ønsket. Jeg ville gjerne beholde noe av muren i det største rommet på 130 m². Men på grunn av nødvendig isolering, måtte det bli hvite gipsvegger. I etterkant er det likevel helt ok, sier Heidi.
Ingen detaljer, takk!Samarbeidet mellom far og datter gikk utmerket. Mannen i huset ga dem et budsjett, gledet seg til å bo i huset og ville gjerne bidra med hammer og spade – men ikke involveres i detaljer ut over det.
— Det ble stort sett slik vi tegnet det i starten. Først begynte vi med inndeling og innredning av den store salen. Rommet ble delt inn i kjøkken, kontor, spisestue og stue. Så måtte vi se på hvordan vi kunne forsterke taket, slik at det ikke gled ytterligere ut. Så kom isolasjon og oppvarming på plass. Vi har valgt å varme opp huset på naturgass. Så det er varme i gulv i det største rommet samt på barnerommene og badene, forteller Heidi.
Bodde seg innDe var heldige, og det var ingen negative opplevelser i renoveringen. Ut over at det koster penger å renovere. Heidi Reinholdt ville heller det, fremfor å bygge nytt. Av ting hun er ekstra godt fornøyd med, er at det store rommet fungerer godt.
— Vi bodde her et halvt år før vi bestemte oss for å dele av rommet. Slik fikk vi oppbevaringsplass og hyller ut av skilleveggene, samt et rom som var adskilt. Men vi ville ikke ha for høye vegger, slik at romfølelsen forsvant. Det var viktig for hele følelsen. Du skal kjenne at det er over fem meter til taket.
Det som også tok litt tid, var å bestemme seg for løsningen på foreldreværelset. Det ble plassert på den innvendige balkongen. Der ble det plass til både bad, garderobe og seng.
— Badet tenkte vi lenge på. Kunne vi ha dusj og bad midt i rommet? Skulle vi ha herdet glass langs nesten hele veggen? Ble det for åpent? Skulle vi bare stenge av rommet? Bør badet heller være i en ende? Mørke gipsvegger kom opp, og badet ble i midten av rommet. Det fungerer fint. Vi ser ut over hele huset, og det gir en flott følelse. Men det er klart. Fra noen vinkler i første etasje, kan du se at vi dusjer. Så har vi gjester, bruker vi bare barnebadet, sier Heidi.
Skolevask og bøylehest
Både far og datter er opptatt av å bevare, gjenbruke og gjøre ting litt annerledes. Heidi Reinholdt tar også med seg erfaringen fra jobben som designer og innreder av butikker.— Alle husets dører er brukt, den gamle trappen opp til foreldresoverommet på balkongen er også pusset og malt. Terrassegulvet i hallen er slipt og polert. Så har også min far en kjeller full av gamle ting vi kunne bruke. Derfor har barnas bad en gammel skolevask, i hallen bruker vi to ribbevegger som klesstativ. Bøylehesten på kontoret er et barndomsminne, og fin for barna å bruke, forteller Heidi.
Gjennom jobben får hun også gode tilbud og muligheter. Blant annet lager hun interiør til showroom. Derfra fikk hun ideen til å lage en hylle bestående av små bokser i stål, satt sammen til flere meter. Perfekt for den ene langveggen i stuen.
— Et interiørblad skrev at det var en Montana-hylle. Montana ringte meg etterpå og lurte på hvordan jeg hadde fått den til å henge på veggen. Jeg måtte skuffe dem og si at det nok var egendesignet, ler hun godt.
Skatestue
Noe nytt må det nødvendigvis også bli i et gammelt hus. Da er kunsten å lage det slik at det passer inn.
— Til barnas soverom valgte vi derfor mørke skyvedører. Så skiller det seg helt ut. Kjøkkenet er spesiallaget i eik, og skulle se ut som et møbel. Spisebordet har jeg ellers laget selv, av samme planker som gulvet. Så har jeg bare malt beina svart.
Heidi hadde en bevisst strategi rundt materialer og farger i huset.
— Jeg vil ha det enkelt og stilrent. Det største rommet var det vanskeligste å innrede, for det er viktig at møblene ikke dominerer. Jeg ville at det skulle være lyst, og jeg ønsket også å bruke mye tre. Min far var ikke helt enig i valget av douglasgran, da det finnes flere velegnede tresorter. Jo da, det blir slitt. Men dette er et levende hus, så det er for eksempel helt fint at Frida skater inne.
Telefonlamper
Belysning bruker de fleste mye tid på å få korrekt. Familien hadde flaks.
— Jeg fikk en telefon fra en kollega som hadde kjøpt 10 store lamper fra en gammel telefonsentral. «Du kan kjøpe to av dem», sa han. Jeg trodde de ville bli for store, men de gir en utrolig effekt både lysmessig og designmessig fra loft til gulv, sier Heidi og får støtte av sin far
— Til å være så store, fungerer de overraskende godt. Lyset blir ekstra fint, da lampene er malt gule på innsiden. Med en 100 watts ledpære blir det en suverent lys til rommet, sier Claus Reinholdt.
Både far og datter er veldig overrasket over hvor godt det gamle menighetshuset nå fungerer som familiebolig.
— Jeg synes det er imponerende at et gammelt hus kan bli så moderne. Jeg er ekstra glad for at vi satte opp veggene i det store rommet. Det ga rommet noe ekstra, og så fungerer det veldig bra i hverdagen med en egen sone bak veggene for lekser, oppsummerer Heidi.
Les også: Frister med walk-in closet
De var 24 år da de begynte å bygge egen bolig – først 6 år senere er de fornøyde