Eneboligen i Ole Irgens vei på Starefossen i Bergen skiller seg ut fra resten av nabolaget med sin særpregede fasade i naturstein.

Huset gir engelske fornemmelser, og en akutt lengsel etter nystekte scones med syltetøy og krem, og rykende varm te, servert i delikate kopper med rosemotiv.

Da Christine Bieker og hennes sveitsiske ektemann, Thierry Matthey, kjøpte steinhuset i 2007, hadde de allerede bodd seks år i en leilighet i samme gaten.

På vei hjem fra en søndagstur oppdaget de visningsskiltet, og stakk spontant innom for å ta en kikk på eiendommen.

foto
ARKITEKTTEGNET:I 1917 tegnet arkitekt Erlend Tryti dette huset på Nordre Starefoss. I 1939 fikk han Houens fonds diplom for et bygg på Paradis. Tilbygget i tre kom i 1990. Under terrassen på nedsiden av huset er det en gammel stall fra 1910.

— Vi trives så godt i dette området, og det å bo i nærheten av turstier er fint når du liker å være i bevegelse. Jeg er vokst opp med utsikt, så det må jeg ha. En dag i uken kjører jeg til jobben på Sandsli for å få logistikken til å gå opp med innkjøp og ærender. Ellers sykler jeg de 19 kilometerne hver vei tre, fire dager i uken. Det gir meg energi og ro i sjelen, sier Christine Bieker. Lei overfylte skap og skuffer?

Alt måtte rives

Hun er fra Oslo, utdannet sivilingeniør og arbeider i Statoil med å planlegge oljebrønner på Visundfeltet i Nordsjøen.

På friområdet mellom den romslige hagen på nesten et mål og Fjellveien nedenfor, er det et frodig skogholt.

Der vokser det store lerketrær som når helt opp til de seks stuevinduene med panoramautsikt over byen.

— Da vi overtok huset, hadde vi bøtter og håndklær i alle vinduene på grunn av vannlekkasjer. Alt måtte rives helt inn til steinveggene. Og vi bodde her mens vi rehabiliterte.

foto

— Vegard var ett år da vi flyttet inn, og vi måtte ha sele på ham når vi var ute i hagen, fordi det var stup utenfor, og ingen gjerder. Det var stressende. Henrik var to uker gammel da kjelleren ble revet, og berggrunnen gravd ut, slik at vi fikk økt takhøyden med 35 centimeter. Opprinnelig var det bare to meter under taket, og flere steder i kjelleretasjen måtte man bøye hodet og gå ned et trinn, når du skulle inn i et rom. Mens jeg var hjemme i barselpermisjon, var flere store maskiner i sving samtidig inne i huset. I den perioden var jeg mye på tur på fjellet med babyen, konstaterer 38-åringen med et smil. Kroneksempel på ny maksimalisme:

Vandrehistorie om han som bygget huset

Hittil har ekteparet rehabilitert både hovedetasjen og kjelleretasjen. Enehaug Arkitekter har tegnet den nye kjellerløsningen.

Huset har fått nytt tak med rustikke taksteiner og takrenner og beslag i kobber.

Terrassen, som har utgang fra stuen, har fått et skifergulv som står i stil med omgivelsene.

foto
STEIN UTE, STEIN INNE: Ytterveggen i stein er tatt inn i huset flere steder, blant annet i foreldresoverommet og i gangen i kjelleretasjen. Dukkevognen er kjøpt brukt i Bergen og blir brukt både av tre og et halvt år gamle Henrik og Sunniva på seks år. Foto: Jan M. Lillebø

Et hundre år gammelt smijernsgjerde som lå begravd nede i skråningen, ble brukt som modell da de nye gjerdene til tomten skulle lages.— Dette må jo ha blitt dyrt?

— Et skikkelig pengesluk, slår trebarnsmoren fast.

Hun har hørt en vandrehistorie om mannen som fikk bygget huset.

At han var en gråsteinsmurer som jobbet på Biblioteket i Bergen.

Ifølge historien skal mannen hver dag ha tatt med seg en stein hjem fra Biblioteket til huset hans var ferdig bygget.

Og det skal være grunnen til at Biblioteket mangler en steinvegg.

Ringte arkitekt i stedet for å kjøpe ferdig byggesett:

Kjøpte huset tilbake for 16.000 etter tvangsauksjon

Men statsarkivaren i Bergen, Yngve Nedrebø, har dokumenter og kunnskaper som renvasker gråsteinsmurer Søren S. Selstad.

Han kom fra Gaular i Sunnfjord, og kjøpte tomten i 1917 for 4500 kroner. Den 20. april 1920 flyttet familien inn i huset.

foto
REHABILITERT: - Da vi overtok huset, hadde vi bøtter og håndklær i alle vinduene på grunn av vannlekkasjer. Foto: Jan M. Lillebø

— Det må ha vært et imponerende hus, verdsatt til 51.000 kroner, så egenkapitalen har vært ganske god. Huset var bygd av «graasten», som vi unektelig har rikelig av i Bergen, og der det neppe har vært noe poeng å bære stein opp fra sentrum. Det kan godt være at Søren Selstad arbeidet som murer på Biblioteket, og han har sikkert startet arbeidet på tomten allerede i 1917, og har rimeligvis lagt ned en stor egeninnsats i oppføringen av sitt eget hus, sier Nedrebø.- Jeg kan godt tenke meg at mange har flirt litt av gråsteinsmureren som ville bygge seg sitt eget palass. Han hadde kanskje en årslønn på tre, fire tusen kroner, og gikk i gang med et prosjekt til over 50.000 kroner. Så det er kanskje i den misunnelsen man har laget historien om mursteinene.

Men økonomisk var det ikke gunstig å være ferdig med et byggeprosjekt i 1920.

foto
KJØKKENET: Innredningen fra danske Hanstholm har en syv meter lang benkeplate. Foto: Jan M. Lillebø

Det hadde da vært en periode med stor økonomisk aktivitet og optimisme.Så kom prisfall og økning i pengeverdien, og svært mange fikk økonomiske vanskeligheter. Også Søren Selstad.

Etter stadige utpantinger, havnet huset på tvangsauksjon i 1934. Men fire år senere klarte han å kjøpe det tilbake for 16.000 kroner.

Leier frivillig:

Lever mer «i øyeblikket» etter farens død

For dagenseier, Christine Bieker, er det følelsen av takknemlighet som preger hverdagen.

foto
LUFTIG: Fra stuen har Christine Bieker utsikt i alle retninger. Skaistolen og det lille bordet, som blir en krakk hvis man snur bordplaten, har hun fått etter besteforeldrene i Molde. Spisestuen benytter familien til alle måltider. Den gamle skjenken i rokokkostil er et arvestykke fra Sveits. Lampen over spisebordet heter «Titania» og er laget av italienske Luceplan. Skinnstolene fra Arper heter «Catifa 46». Foto: Jan M. Lillebø

En iskald desemberkveld i 2009, forsvant faren hennes etter et besøk i Operaen.Det skulle gå tre lange måneder, preget av fortvilelse og uro, før han omsider ble funnet.

Sannsynligvis hadde han ramlet fra den glatte badestigen på seilbåten sin, der han nok hadde tenkt å overnatte, siden han ikke rakk siste trikken hjem.

Han ble funnet druknet like ved båten.

— Etter en god stund preget av sorg, bestemte jeg meg for at fra nå av skulle jeg ha det kjekt. Jeg har skiftet gir og lever mer i øyeblikket. Jeg har alltid elsket å fotografere, og nå bruker jeg tid på å ta bilder. Jeg har lært meg å stå på en scene og fremføre et budskap, og fått undervisning i businessfag, sier Christine Bieker.

— Du kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, men du kan lære noe og bruke det som en styrke. Du får et annet perspektiv, mer dybde rett og slett.

Les også: