Samlertrangen kom tidlig. Glansbilder, frimerker, såper, viskelær og iddiser. Noen ting i leiligheten har Irene samlet på siden hun var liten. Allerede seks-syv år gammel gikk hun alene på loppemarkeder på Våland i Stavanger, hvor hun vokste opp og hvor hun bor i dag.
I 2003 kjøpte hun en del av foreldrenes hus, og i 2005 var det innflytningsklart. Huset er fra tidlig 1900-tall.
Delen Irene bor i, var trolig en gammel tjenestebolig som siden ble til to små hybler. Etter mye arbeid er det nå blitt en leilighet over to plan, hvor Irene trives veldig godt.
Hun har revet panelet på veggene, og det råtne tregulvet ble byttet ut med fliser.
— Jeg var så møkklei av tre. Der jeg bodde før var det panel overalt, så det var bare å røske ut alt, sier Irene.
Vi garanterer at du får det mer ryddig hjemme om du følger denne listen:
Ti ting i boden det er på tide å bli kvitt
Isteden valgte hun å få frem de gamle teglsteinene på en av veggene, ved å hakke løs den gamle murpussen og fylle inn med ny puss.Deretter vasket hun muren og smurte på linolje for å få frem fargen. De andre murveggene ble slemmet i en hvitfarge.
— Det ville blitt for mørkt å ha alt i naturlig farge, men jeg liker konturen av mursteinene, sier hun.
Bygde hus i hagen der han vokste opp:
Huset i eplehagen minner om husene barn tegner
Elsker emalje
Hver av etasjene i leiligheten er rundt 25 kvadratmeter, men leiligheten rommer likevel mye.
— Med så liten plass må jeg prøve å få rommene til å virke så store som mulig. Jeg må utnytte plassen, jeg er jo ikke minimalist, sier Irene.
Hun elsker retrostilen og farger og fascineres av emaljegjenstander. Det viser godt igjen i leiligheten.
Fargerike emaljefat og boller fra Cathrineholm står spredt rundt i alle rom.Til og med på badet står det fat i blåtoner til pynt i vinduskarmen. Irene merker den økende interessen for Cathrineholm.
— Jeg samlet på det i en årrekke før det ble populært igjen. Jeg liker når ting er gamle på ordentlig og har ingen kopier, men nå er det ikke ofte du finner en fin, gammel bolle på bruktmarkedet lenger, sier hun.
Sjansen er større i Danmark. Dit drar hun gjerne noen ganger i året.Med farens varebil, for å lete etter skatter på loppemarkeder og bruktmarkeder, drar hun enten alene eller sammen med familie og venner.
Flere ganger har bilen vært full på vei hjem.
— Det er det beste som finnes. De er flinke på gjenbruk, og det er mye teak og retroting til salgs. Jeg tjener ikke mye på det, men for meg er det kos. Jeg velger å bruke pengene mine på bruktgjenstander, men det skal ikke være for dyrt. Man må kunne gjøre et kupp, sier hun. De hvite flatene måtte vike:
Slik skaper Tonje Boganes lun harmoni
Laget lampe
Da hun på et av loppemarkedene la merke til et gammelt fotgjengerovergangskilt, vibrerte det i hele kroppen.
Mens hun strente over til andre siden av rommet, rakk hun å tenke: «Dette skal jeg ha uansett hvor mye det koster. Eller, kanskje 2000 kroner er nok. Men jeg kan jo gi det til meg selv til jul».Selgeren skulle bare ha 500 kroner for skiltet, og Irene var lykkelig. Skiltet var skittent og fælt, men nå skinner det i stuen.
Vel tilbake i Norge fikk hun nemlig hjelp av faren til å lage en stålampe av det. Et stålunderstell fra en kontorstol ble en del av stativet.Det ødelagte lyset erstattet Irene med LED-lys fra Jula, og trakk ledningen gjennom stålrøret.
Irene har hatt god hjelp i faren, som er murer, til andre prosjekter også. Han designet spiraltrappen mellom etasjene. Onkelen, som er blikkenslager, bygde den.— Nå har jeg et prosjekt med å lage hengekroker av gamle Pez-dispensere. Det må vi få til, sa far, men vi vet ikke helt hvordan ennå.
Innredet med farger fra 50-tallet:
Endre og Irene falt for furu
Må ha garasjesalg
Noen kjenner kanskje Irene igjen fra bruktbutikken hun drev på Våland i noen år.
Den ble startet i 2007 av en barneinstitusjon hun jobbet på, for at ungdommene skulle få arbeidserfaring. Da institusjonen ble lagt ned, tok hun over driften av butikken.— Jeg holdt på til 2010. Da kom en lastebil fra Fretex og hentet et lass, resten havnet i garasjen min. Det bærer den fortsatt preg av, sier Irene lattermildt.
Hun har flere ganger hatt garasjesalg på gårdsplassen for å selge unna det hun, med tungt samlerhjerte, har innsett at hun ikke lenger kan ha.
— Det er jo ikke mye plass her. Når jeg handler noe nytt, må en annen ting ut. Ellers tenker jeg at det jeg ikke har brukt på ett år, må ut. Men det tar gjerne ett år til før det faktisk skjer, sier Irene. Vinden kan bare ule, for Roy og Maibel sitter lunt i atriet:
Ut i det blå
Lykkelig av kupp
Hun er stadig på jakt etter nye kupp. Teakhyllen på stueveggen tok over for Billy-hyllene fra Ikea som stod der først.Reolen fant broren i en container utenfor Fretex for to år siden.
Stuebordet fant hun på Fretex på Storhaug, akkurat idet de bar det inn døra.
Det kan heves og senkes etter behov, og fungerer både som salongbord og spisebord med plass til ti personer. Da setter hun samlingen av Arne Jacobsens 7-erstoler rundt bordet.
— Den ene av dem, kontorstolen, fant jeg på Byttebua på gjenvinningsstasjonen Forus. De andre er fra loppemarkeder i Danmark, sier Irene.Også den oransje sofaen fant hun på Byttebua, hvor alt er helt gratis.
— Først så jeg bare to seter, men så sto den andre halvdelen litt lenger borte. Det var lykke! Mor sier det er den styggeste sofaen hun noensinne har sett, men jeg synes den passer inn her, sier hun.
Irene leser aldri interiørblader, men blir inspirert av kule ting hun ser på film, hoteller og i vindusutstillinger.Hun har ikke hatt noen plan for hvordan interiøret skal passe sammen, annet enn at hun må finne plass til det hun liker.
Og så liker hun å matche. Da hun valgte rødt Ikea-kjøkken for å ha «noe fresht», ble tonen satt for resten av interiøret.
— Jeg prøver å sette preg på hvert rom. Nå er leiligheten definitivt meg. Les også:
Fra ranch-inspirert i Houston til funksjonelt på Eiganes
Interiør med humør: Hjemme hos interiørkonsulenten
De skulle bare pusse opp et bad og et kjøkken...