Gullrekka på fredag. Sove lenge lørdag med full kontroll på alt som måtte behage en uthvilt sjel, og så være opplagt til party med kolleger. For et privilegium. Store, selvstendige barn sannsynliggjør dessuten en helg uten bekymringer og forpliktelser. Ingen pizza- eller tacolaging. Ingen hund å lufte. Ingen å underholde.

Fredag kveld startet med at jeg dessverre oppdaget ukas hybelkaniner og rot. Ideen om en kjapp runde med klut og støvsuger nyttet ikke, det ene tok det andre og til slutt hadde jeg vasket hele huset. Puh! Jeg fikk med meg Skavlan i det han sa takk til Roger Waters og kastet notisblokka. Huff da! Og i det jeg har lagt slitne føtter på en puff, skjenket meg et glass og startet kveldens film, ringer telefonen. Mannen på hytta med bikkja finner ikke GPS-halsbåndet til Theo. Han må lete mer i morgen tidlig, og synes det er veldig rart. Det synes jeg også.

Vel, nok film. Eksklusiv og bekymringsløs alenetid er antakelig det nærmeste jeg kommer science fiction uansett. Jeg legger meg under dyna for den påtenkt lange skjønnhetssøvnen mens jeg lurer på a) hvor i all verden kan det halsbåndet kan være, og b) tenk om Theo løper seg vill i fjellheimen, ikke finner tilbake, blir skadet osv. Jeg får selvsagt ikke sove, det er bare å stå opp. Jeg leter huset rundt etter den lille kofferten med navigasjonssystemet som sikrer at en moderne jakthund er innen rekkevidde. At vi kan spore ham opp hvis han tar stand langt unna. Et fabelaktig verktøy. Og ja. En typisk I-lands gadget anno 2017. Jeg leter rom for rom, skuff etter skuff. I svake øyeblikk innser jeg at krisemaksimeringen kanskje er noe voldsom, men ideen om å sove er kjørt. Jeg innser også at det kommer til å bli en trøtt lørdag. Og at jeg ikke kan hive meg på smalltalk med kolleger om artigheter fra Skavlan. Det hodet er fullt av, renner munnen over med. Jeg kommer vel til å snakke om GPS-halsbånd for jakthunder.

Men, letingen lykkes. Jeg finner selvsagt GPS-halsbåndet – i en bag i kjelleren. Klokken viser 03.45 lørdag morgen. Det gjør meg selvfølgelig bare enda mer bekymret, for dermed vet jeg at mannen ikke kommer til å finne halsbåndet på hytta. Dessuten vet jeg at både mann og hund om kort tid drar av gårde og ut i terrenget, uten radiosignaler. Vil han overleve? Hunden, altså?

annemona.grann@adresseavisen.no