De som jobber her setter pris på å starte dagen i fellesskap, før de setter seg i bilene sine og kjører av gårde.

Den avslappede og sosiale morgenstunden har blitt en del av rutinen for hjemmehjelpene som jobber i Midtre Gauldals Hjemmehjelpstjeneste.

Denne høstmorgenen sitter det seks damer i lyseblå uniform inne på basen på Støren med hver sin kaffekopp. Snart skal de kjøre ut til brukere rundt omkring i hele den naturskjønne kommunen.

Takket være arbeidet de gjør, kan mennesker som av ulike grunner har behov for praktisk hjelp i dagliglivet, fortsette å bo i sine egne hjem.

De andre nikker bekreftende, og beskriver et arbeidsmiljø preget av tillit og omsorg for både brukerne og hverandre.

Her er det høyt under taket og gjensidig respekt som råder mellom kollegaene.

– Er det noen av oss som har mye å gjøre, kommer de andre og hjelper deg. Det er vi veldig flinke til, sier Vigdis Kant.

Som hjemmehjelp var ikke dette noe problem, og Vigdis fant ut at hun stortrivdes i den nye jobben. Det endte med fast ansettelse.

– Jeg er veldig glad i sosial omgang med andre, og kanskje spesielt eldre – det oppdaget jeg gjennom brillejobben, forteller hun.  

Hun og kollegaene er skjønt enige om at det mest givende med jobben deres er tiden de får tilbringe med brukerne – for det ligger i kortene at relasjonene kan bli nære etter hvert.

– Det er så mye mer enn å vaske gulv. Hverdagen vår er annerledes nå, skyter noen fra sofakroken inn.

En annen fordel med tiden hjemmehjelpene tilbringer hos brukerne, er at de har bedre forutsetninger for å merke seg forandringer og oppfatte ting som sykepleierne kanskje ikke gjør på sine visitter.   

– Vi har bedre tid enn dem, og er hos brukerne mellom én til to timer hver gang. Det gjør at vi får muligheten til å snakke med dem om annet enn det medisinske, forteller damene rundt bordet mens de bryter opp. Det er på tide å sette i gang med dagens gjøremål.

Vigdis pakker med seg det hun trenger, og setter seg i bilen. Først skal hun besøke Bjørg Ellen Buseth.

Vigdis har vært hjemmehjelp for henne i tre år nå, og besøker Bjørg Ellen hver fjortende dag. Da er det blant annet vasking, støvsuging og sengeskift som står på agendaen.

Tonen dem imellom tyder på at de også har fått pratet og blitt godt kjent i løpet av disse årene.

For på tross av at livet i rullestolen har sine begrensninger, holder Bjørg Ellen seg opptatt. Hun baker gjerne, og strikking er det også mye av. Nå er hun i gang med en genser til oldebarnet, som hun pleier å snakke med på Facetime.

– Barnebarnet mitt ville at jeg skulle få Snapchat, og du verden så mye glede jeg har hatt av det – spesielt under koronaen, stråler hun.

– Hvis man slipper opp på sånt, blir man jo helt akterutseil, konstaterer hun med et smil.

– Det hadde vært helt feil å plassere deg på et hjem, det er jo ikke mye som stopper opp her, ler Vigdis.

– Hjemmehjelpen bistår ikke bare eldre brukere, men også psykiatribrukere og kreftpasienter. Palliative kreftpasienter er hjemme nå, og ikke på sykehuset. Dette er den generelle trenden i samfunnet, og det er viktig å hjelpe til slik at folk får være hjemme, sier Eline.  

De er begge enige om at hjemmehjelperne i Midtre Gauldal gjør en fantastisk jobb, og at de sammen har skapt et flott arbeidsmiljø.

Det at Vigdis setter seg ned og tar en kaffe med Bjørg Ellen er ikke noe lederne vil finne på å hindre henne i.

­– Egentlig skal man gjøre arbeidet og gå, men det er forskjell på teori og praksis. Vi jobber med mennesker, og for mange er den kaffekoppen viktigere enn at vinduene blir rene, avslutter Eline og Norunn samstemte.