«Eldre må overskride kretsingen om seg og sitt. Da får de større betydning enn de aner»

— Møtet med døden kan gjøre oss mer bevisst på det større perspektivet i livet, de varige verdiene, sier lege og forfatter Audun Myskja.

VÆR TILGJENGELIGE: I en tid da alt skifter og alle jager sine «berømt i femten minutter», trengs det noen som kan minne oss om de varige verdier. Vidsynte og kloke eldre kan gi oss det, mener lege og forfatter Audun Myskja.  Foto: Montasje: Illustrasjonsbilder og Cappelen Damm

Saken oppdateres.

— Vi trenger vidsynet de kloke eldre kan gi oss. Et blikk utover det som koker i dagens nyhetsbilde eller rådende moteretninger.

Det er forfatter og lege Audun Myskja som utfordrer.

Spesialisten i allmennmedisin har gjennom sin karrière snakket med et tusentalls personer som har vært i siste fase i livet. Rundt 400-500 av disse personene har han fulgt ulike stadier av dødsleiet.

Nå er det blitt bok av menneskemøtene. I disse dager kommer «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg. 12 samtaler om kjærlighet, lengsel og anger ved livets slutt».

  • Bjørn Blumenthal (85) er en av samtalepartnerne i Myskjas bok. «Veien går mot døden, men jeg vil oppleve på veien», sier han.

De døende skjærer vekk det uvesentlige

NY BOK: I disse dager kommer lege Audun Myskja ut med boken «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg. »  Foto: Cappelen Damm

Hvorfor snakke med de døende? Ifølge Myskja skjærer mange av dem som står ved dødens munning vekk det uvesentlige.«Noen av dem taler som profeter. Nå når døden er nær, tar de frem det livet har lært dem», skriver han i boken.

Se den frekke kampanjen for å få danskene til å lage flere barn:

Menneskene han har møtt, mange av dem døde nå, andre fortsatt levende, formidler erfaringer som han tror kan hjelpe leseren å prioritere, velge og stille de riktige spørsmålene.

Han minner om dette viktige: I en tid da alt skifter og alle jager sine «berømt i femten minutter», trengs det noen som kan minne oss om de varige verdier.

Mange av de felles verdiene er ikke lenger en selvfølge. Audun Myskja

— Tidligere skjedde overføringen av viten, tro og verdier mer automatisk. Verdier ble brakt videre fra besteforeldre til foreldre og barn på en liten gård, i et lokalsamfunn. Mine besteforeldre og foreldre følte at de sto i en tradisjon som det var deres oppgave å bære videre. Nå er vi mer overlatt til å velge våre verdier og vår overbevisning ut fra oss selv. Mange av de felles verdiene er ikke lenger en selvfølge, sier Myskja.

- Vi har mistet en dimensjon

Tankegods fra mennesker i livets sensommer og høst, er det det som skal få prege samfunnsdebatten denne høsten?

Idéhistoriker Victor Hellern (87) skrev nylig en kronikk i Vårt Land. I Slik er det å bli gammelsetter han ord på hvordan hverdagen er, det er skrevet i all enkelhet, men har likevel en voldsom kraft.

SKAPTE DEBATT: Ballettpedagog Vibeke Vigeland (50) engasjerte nylig mange med kronikken «Våger vi å bli eldre?».   Foto: Privat

Ballettpedagog Vibeke Vigeland (50) rørte også tydeligvis noe i mange lesere da hun litt tidligere skrev kronikken Våger vi å bli eldre? i Aftenposten.I et intervju etterpåforteller hun om den store responsen hun fikk og uttalte: «Vi tror at det å bli eldre ikke er verdifullt. Vi har mistet en dimensjon i livene våre som gjør oss fattigere. Det de eldre, vise kan bidra med. Og jeg tror alle blir forvirret av det. Vi voksne blir forvirret fordi det er utrolig slitsomt å ikke få lov til å bli eldre. Og de unge blir forvirret for de har ingen å lene seg på.»

Et blogginnlegg fra 2009 er fremdeles en viral hit, den løftes frem og deles igjen og igjen. Den australske sykepleieren Bronnie Ware arbeidet lenge med pasienter som var i siste fase av livet sitt. Samtalene, blant annet om anger, resulterte først i innlegget «Regrets of the dying» . Tre år senere kom boken, den også en internasjonal bestselger.

I Norge er Myskja en av dem som har bredest erfaring rundt det samme.

VIKTIGE ELDRE: - Jeg tror alle eldre som kan overskride kretsingen om seg og sitt og være tilgjengelig for dem som trenger dem, de har større betydning enn de aner: Som eksempler, som inspirasjon, som veiledere i en omskiftelig tid, sier Audun Myskja.   Foto: Ill.foto: NTB SCANPIX

— Hva går igjen, hva tenker folk om livet sitt på dødsleiet?

— Jeg hadde ventet meg mer anger. De døende jeg har snakket med er i stor grad forsonet med livet sitt. Men når det snakkes om anger, er det noen temaer som går igjen: Anger på at man ikke tok mer vare på kjærligheten, at man ikke var mer tro mot seg selv. En eldre mann sa det slik: «Hvis jeg skal angre noe, er det at jeg ikke var mer til stede.»

Jordmødre ved sykehus i Oslo tok affære:

Eldre som primært er på jakt etter egen forlystelse

Myskja er opptatt av gerotranscendens.

— Et vanskelig begrep, men gerotranscendens betegner mennesker som blir gamle, men som overskrider begrensningene de får og utvikler visdom i stedet for bitterhet.

Han mener alle kulturer trenger slike gamle, vise. De som har oversikten og kan veilede de yngre generasjonene.

- Hvis de friske eldre primært er på jakt etter egen forlystelse, går noe tapt i kulturen. Vi trenger gamle indianere som kan vise vei, ikke tilbake til gamle dager eller nostalgi for tradisjoner som et mål i seg selv, men gi perspektiver og vise varige verdier, ikke minst ved sitt nærvær, sier han.

Hvordan kan de eldre, de med livsperspektiv nå ut til de yngre? Mulighetene er mange mener Myskja.

TRENGER GAMLE INDIANERE: - Vi trenger gamle indianere som kan vise vei, ikke tilbake til gamle dager eller nostalgi for tradisjoner som et mål i seg selv, men gi perspektiver og vise varige verdier, ikke minst ved sitt nærvær, sier lege Audun Myskja.  Foto: Illustrasjonsfoto NTB/ Scanpix

— Jeg tror kloke stemmer fra den eldre generasjonen trenger å komme frem i samfunnsdebatten. Men det er ingen egenverdi i at så mange eldre som mulig blir profilerte, eller skriver og holder foredrag. Jeg tror alle eldre som kan overskride kretsingen om seg og sitt og være tilgjengelig for dem som trenger dem, de har større betydning enn de aner: Som eksempler, som inspirasjon, som veiledere i en omskiftelig tid.- Min erfaring har vært at møtet med døden kan gjøre oss mer bevisst på det større perspektivet i livet, de varige verdiene om du vil, sier han.

Mer om livet i familien, relasjoner og det å bli eldre:

Da Åsta Ingebjørg Grindstad (96) døde, skrev barnehagen et vakkert minneord i avisen. - For barnehagebarn er det en enorm gevinst å få naturlig omgang med de virkelig gamle blant oss.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst.

Ulike råd fra mennesker i ulike aldre

De eldste:

  • Det som kjennetegner mine samtaler med de eldre, er at de har et livsperspektiv, et overblikk om du vil. I samtalene går de sjelden inn i bagateller, det virker som om alder og visdom har gitt dem evnen til å gå rett inn i kjernen av en sak, sier Myskja.
  • De lengter ikke etter evig liv eller evig ungdom: Faktisk ser de verdien i å dø. De ser at kroppen har gjort sitt. «Jeg får visst ikke en ny kropp, og da er det greit å dø», sa en eldre mann, som så at det livet som ville vente ham, var et liv med stadig større plager. Han sa: «Jeg har gjort mitt, nå får andre ta over».

Yngre:

  • Yngre mennesker som møter døden, eksempelvis kreftpasienter i 40-50 årene, er artikulerte. Mange av dem er preget av at de er i en aktiv fase av livet, og har ulevd liv foran seg. «Jeg er ikke mett av dage», sa en kvinne i førtiårene. Det er derfor naturlig at deres tanker røsker mer, og av og til mangler noe av den forsoningen med døden jeg ofte finner hos de eldre, forteller Myskja.
  • De ville gjort en forskjell om de hadde fått leve. Flere opplever at fikk utrettet mer den siste tiden, midt i alvorlig sykdom, enn i den «friske» fasen av livet. Mange ble klar over hvem de var og hva de ville bruke livet sitt til, etter at de ble rammet av sykdom. Ut fra samtalene er flere av dem mennesker som du ville ha hørt om dersom de hadde fått leve.
På forsiden nå