«Har du en tenåring i huset som sliter? Det er ikke deg hun trenger. Det er musikken.»

Forfatter Tore Renberg er enig med Benny Andersson: Musikk er trøst.

FIN POSITUR: ABBA poserer for kamera i 1977. Fra venstre: Björn Ulvaeus, Agnetha Fältskog, Annifrid Lyngstad og Benny Anderson.   Foto: AP

Saken oppdateres.

I starten av november dro kjæresten min og jeg på høstferie til Stockholm. Vi skulle på konsert, vi skulle se et stykke på Dramaten og vi skulle ha fine dager i denne vakre byen der Mälaren møter Østersjøen.

På forhånd hadde jeg sendt en mail til Ann-Louise på det svenske forlaget mitt og spurt om det var noe spes man burde gjøre i Stockholm. Ja, skrev hun, du har jo Fotografiska Museet og Moderna Museet, før hun la til: «Sedan skulle jag absolutt gå på Abba-museet. Jag har själv inte varit där men alla säger att det är superbra, och med tanke på att du är så musiknördig även då det gäller den breda musikksmaken så skulle jag säga att det är ett måste.»

Abba-museet, tenkte jeg, og kjente at det tikket i tinningene. Det føltes eggende , det var noe med å ditche Fotografiska og Moderna Museet, og dykke ned i historien til dette fantastiske bandet som ingen kan mislike. Er det ikke sånn? Er ikke Abba bandet som forener metal-folk og indie-folk og pop-folk? Fordi de fire svenskene var så elskelige, så uoppnåelig talentfulle, men samtidig representerte deg og meg med alle sine ordinære trekk og sin broken english?

Det Abba synger om, er det jeg selv opplevde den gang jeg var en ung gutt, den gang det var uro hjemme hos oss, den gang mamma og pappa bråkte så mye at jeg måtte holde meg for ørene.

Museet leverte; informativt, innholdsrikt og komprimert. Det ble et medrivende møte med et oppsiktsvekkende stykke musikkhistorie. På samme måte som Rockheim, er Abba-museet rikt på selve musikkopplevelsen. Via lyttestasjoner, videoer, dokumentarer, blir publikum sendt tilbake i tiden, til den gang Benny, Bjørn, Agnetha og Anni-Frid kledte seg i ekstravagante kostymer og laget særegen musikk med romlig, spesifikt lydbilde og ble større enn Volvo.

Det som fikk meg til å stanse, både på museumsrunden og i meg selv, var et intervju med Benny Andersson. Han har en stemme det er godt å

TRØST: Forfatter Tore Renberg blir glad når han ser datteren (11) og trøsten hun er omfavnet av når hun hører Valkyrien Allstars synge.  Foto: ERLEND AAS/NTB SCANPIX

lytte til, intelligensen og integriteten er sterk, ansiktet har fin autoritet og noe bestefarsaktig ved seg, som det har hatt siden han var en ung mann. I dette intervjuet går han inn til essensen av hva musikk er for ham, og så sier han: «For meg er musikk en form for trøst.»

Jeg måtte ta noen skritt unna skjermen.

Der satt selveste Abba-Benny, og det ene ordet han valgte for å beskrive musikk, var trøst.

Pulsen begynte å slå i brystet. Pusten gikk fortere.

Det gikk ilinger ned i beina og jeg måtte sette meg.

Ikke langt unna lød en av sangene jeg husker mamma elsket da jeg var liten. «Thank You For The Music». Den har aldri vært min personlige Abba-favoritt, men nå, idet Benny hadde pekt på dette eksistensielle grunnlaget for musikken – trøst – sprang vokalen til Agnetha Fältskog imot meg med et veldig alvor:

Without a song, a dance, what are we?

Thank you for the music, for giving it to me.

Disse setningene har jeg antagelig aldri forstått fullt ut. Jeg har opplevd dem som selvsagte, banale. Men nå kjente jeg det, der jeg satt og hentet meg inn på en stol i et hjørne av Abba-museet: Det Abba synger om, er det jeg selv opplevde den gang jeg var en ung gutt, den gang det var uro hjemme hos oss, den gang mamma og pappa bråkte så mye at jeg måtte holde

THANK YOU FOR THE MUSIC: - Den har aldri vært min personlige Abba-favoritt, men nå, idet Benny hadde pekt på dette eksistensielle grunnlaget for musikken – trøst – sprang vokalen til Agnetha Fältskog imot meg med et veldig alvor, skriver Tore Renberg.  Foto: AP

meg for ørene, den gang jeg var 13 år og ba til Gud, mens jeg ennå trodde på ham, om at foreldrene mine måtte skilles: Jeg la et stykke vinyl på tallerkenen.

Jeg tok coveret i hendene. Jeg satte meg i sofaen og jeg lot musikken frakte meg til et annet sted, jeg lot den – ja, Benny – trøste meg.

Det var ikke Abba for meg i 1986, det var The Smiths og Imperiet. Men det betyr ikke så mye. Jeg ville neppe innrømmet det den gang, for jeg var i en katolsk fase som ikke tillot meg å like sånn drittmusikk, men sannheten er at hvor du finner denne trøsten, det er likegyldig, bare du finner den .

Derfor er jeg så glad når jeg ser lykken i ansiktet til sønnen min (8) når han hører «Happy» av Pharrell Williams. Når jeg ser datteren min (11) og trøsten hun er omfavnet av når hun hører Valkyrien Allstars synge disse svarte linjene av Gunvor Hofmo:

Gud, hvis du ennå ser

Det er ingen hverdag mer

Det er derfor jeg kjenner en slags trygghet når hun dagen etter går til bokhylla og finner fram diktet, når hun leser det for seg selv, før hun snur seg mot meg, litt blank i blikket, og sier: Det er et veldig godt dikt, pappa.

Ja, sier jeg, det er det.

Det er litt sånn, Anne Frank, sier hun.

Ja, det er det, sier jeg.

Men det blir ennå finere når Tuva i Valkyrien synger det, sier hun.

Ja, sier jeg, jeg forstår hva du sier. Men du, skal vi høre på Abba?

Ja, pappa.

Og så setter vi på Abba. Vi bare må gjøre det. For vi er mennesker og vi har rett på trøsten, og det var helt sant, det Stig Dagerman skrev mot slutten av sitt korte liv: «Vårt behov av tröst är omättligt.»

Har du en tenåring i huset som sliter? Går det noen kuler varmt? Forstår du ikke hvem ungen din er lenger?

Kjøp plater til henne. Det er ikke deg hun trenger. Det er musikken.

Abba 4 Ever.

Les også:

Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst

Tore Renberg (43)

Er forfatter, spesielt kjent for oppvekstromanene «Mannen som elsket Yngve» og «Kompani Orheim», og har også skrevet flere barnebøker

Han er aktuell med sin andre bok om Hillevågsgjengen, «Angrep fra alle kanter»

Renberg bor i Stavanger sammen med kjæresten

Han har to barn og tre bonusbarn

Tore Renberg er fast spaltist i Aftenposten Oppvekst

På forsiden nå