Slengkyssets renessanse

Jeg er bestefar til fire små mennesker som jeg vil klemme, kile og lage prompelyder på magen på. Nå er jeg som en narkoman som må lide meg gjennom abstinensene.

Det største savnet under pandemien er ikke Gardermoen, kino, teater eller kafébesøk, men den fysiske kontakten med de små, skriver lege og bestefar Jørgen Skavlan.  Foto: Illustrasjon: Sergio Membrillas

Saken oppdateres.

Gjesteskribent Jørgen Skavlan er spesialist i allmennmedisin og bestefar.


«Jeg er egentlig en klemmer», sa komiker og skribent Christine Koht da hun fikk årets mest fortjente pris fra Kreftforeningen denne måneden. Og måtte ta til takke med en ankel.

Jeg er også en klemmer. Jeg har alltid vært det. Vet ikke helt hvorfor, men sånn er det. Jeg har guttevenner som får et lett desperat blikk når de skjønner at det går mot en klem fra meg. De fleste kapitulerer. De som prøver å vri seg unna, kan jeg på pur faen gi et kyss på kinnet. Ved neste møte velger de motvillig klemmen. Eller gjorde det, den gangen for lenge siden. Før koronaen.

Den pinlige klemmen

Det er kjent at det var Petter Nome som på 1990-tallet innførte gutteklemmen til Norge, i beste sendetid på NRK. Det er like kjent at Jens Stoltenberg er en av dem som ikke vil la seg klemme av hvem som helst. Det viste han da Trond Giske prøvde seg på en gutteklem i sin egen 40-årsdag.

Når man her til lands begynte å kysse på to kinn, vet jeg ikke. Trolig kom det med Tjæreborg og Saga Solreiser. Da Ola for alvor begynte å reise, og han så inderlig gjerne ville bli litt mindre dunk og litt mer latino. Barcelona var målet, ikke Ballangen.

Greit nok. For meg var ett kinn nok, men jeg har lært meg å måtte angripe begge. Der jeg har forsøkt å sette en grense, er når enkelte insisterer på tre kinn. Det overgrepet må ha kommet med Norwegians langruter. Ofte går det riktig galt. Man er på vei tilbake fra kinn nummer to i håp om at spyttritualet er over – og skjønner for sent at globetrotteren man knapt kjenner igjen, lener seg frem for kinn nummer tre. Man kaster da kanskje hodet sørøstover for å kontre. Og treffer alt annet enn kinnet.

Vi er nordmenn. Vi er egentlig ikke naturlige klemmere. Det er en isbre mellom hvert gårdsbruk her til lands. Vi skal egentlig løpe og gjemme oss på stabburet når fremmedfolk kommer opp mot grinden. Men verdensborgeren i oss har spent beinkrok på den norske folkesjelen, og vi har klemt og kysset i vei.

Vi løper fremdeles og gjemmer oss på stabburet når det kommer fremmedfolk mot grinden. Ikke for å unngå klemmen, men koronaen.

Abstinenser

Jeg er bestefar til fire. Fire små mennesker jeg ikke bare vil klemme på, men holde, kile og blåse prompelyder på magen på. Jeg kan ikke få nok. Det største savnet under pandemien er ikke Gardermoen, kino, teater eller kafébesøk, men den fysiske kontakten med de små. Når fireåringen ser på meg og sier «Når pesten er over, da kan du få klem», blir jeg som en narkoman som må lide meg gjennom abstinensene.

En muslim som holder høyre hånd over hjertet og nikker med hodet, eller en japaner som med armene langs siden bukker mot deg, har kanskje skjønt noe vi andre ikke har. En muslimsk kvinne fikk før jul så «nikaben passet» fordi hun ikke håndhilste på vår kronprins. «Vil du bo her til lands, så får du i helsike håndhilse!» het det. Håndhilser du i dag, skriker folk til deg «Vi du bo her til lands, får du i helsike la vær å håndhilse!"

Man kan for øvrig si hva man vil om en nikab, men rimelig godt smittevern er den.

Slengkyssets renessanse

Sosial distansering er dessverre virkningsfullt. Ikke bare har vi tatt en skjør kontroll på koronapandemien, men også på influensa og diaré. Trolig også på skabb og lus. Å legge oss til nye vaner er ikke lett. Men i den verden vi går i møte, kommer det til å bli en dyd av nødvendighet.

Vi kommer til å sitte lenger unna hverandre på restaurant, kino og fly. Vi kommer til å reise mindre utenlands og mer innenlands. Seterbøen er ikke lenger noe vi vil ut og over, men til.

Mange arenaer vil forandre seg. Jeg ville for eksempel like gjerne kjøpt cruiseaksjer nå, som jeg ville kjøpt aksjer i en skrivemaskinfabrikk da PC'n kom.

Det motsatte av sosial distansering finner vi om bord i disse miljøkatastrofene av noen flytende petriskåler, når 3–5000 passasjerer i risikogruppen kaster seg over skalldyrbuffeten. I mars var det et trettitall cruiseskip på verdens hav med koronasmitte om bord.

Om noen av verdens cruiseskip ble studenthybler, flyktningboliger eller gyteplasser for fisk, er det noe vi lett kan lære oss å leve med.

Slik som vi nikker til hverandre på ski, vinker til hverandre i båt og hilser med anklene. Aldri har vel slengkysset fått en slik renessanse.

Får vi til denne distanseringen kan neste års mottager av Kreftforeningens hederspris kanskje til og med få en klem.

Og bestefar kan få en etterlengtet omfavnelse.

På forsiden nå