Tenåringer sliter like mye på parforholdet som babyer

At det å ha et nyfødt spedbarn er noe som setter parforholdet på prøve, er noe som er godt kjent. Men visste du at det å ha en tenåring i huset sliter minst like mye på foreldrene?

Tenårene er ikke først og fremst vanskelig for barna, men for foreldrene. Det hevder de amerikanske forskerne Thomas Bradbury og Andrew Christensen ved UCLA.  Foto: Illustrasjonbilde Monkey Business NTB/Scanpix

Saken oppdateres.

— Ekteskap er skjøre forhold i utgangspunktet. Legg så til et barn – og for ikke å snakke om en humørsyk tenåring, så er det bare å be om trøbbel, sier Jennifer Senior.

Hun er antropolog, medvirkende redaktør i New York Magazine og forfatteren bak bestselgeren Ren lykke – null moro , som nylig kom på norsk. I boken tar hun et oppgjør med jaget etter det perfekte og angstkulturen som råder blant dagens foreldre. Ved å vise til forskning og eksempler ønsker hun at foreldre selv skal forstå hvorfor de alltid er så stresset.

Store barn, større problemer

For slitet og strevet er slett ikke forbeholdt småbarnsforeldre. Det er når barna vokser til og diskusjonene ikke lenger står om brokkoli og soverutiner, men om utetider, spilling, sosiale medier, skole og fritidsaktiviteter at konfliktene virkelig spisser seg til i hjemmene – ikke bare mellom foreldre og barn, men også foreldrene imellom.

- Det å ha en tenåring i huset sliter vel så mye på parforholdet som det å ha en liten baby. Det å måle hvilken innflytelse tenåringer har på parforholdet er vrient, men forskere har likevel forsøkt, forklarer Jennifer Senior.

40 prosent av familiene rapporterer om forandringer i psykisk helse da det første barnet kom i puberteten. Jennifer Senior

Utfordrende for parforhold

I boken sin viser hun til forskning fra Thomas Bradbury og Andrew Christensen ved UCLA som konkluderer med at nivået på partilfredshet synker når parets førstefødte barn kommer i puberteten, og at dette kommer i tillegg til andre forhold som gjerne påvirker parforholdet i denne fasen.

Ifølge ekteskapsforsker Bradbury er foreldrene for «overlevende» å regne, og har et langt mer slitesterkt ekteskap enn gjennomsnittet når de først har klart seg gjennom deres førstefødtes overgang til puberteten.

Ifølge Christensen ligger mye av konfliktene hos tenåringsforeldre i at vi ser oss selv i barna våre. Kranglene mellom foreldrene dreier seg nå mer om hvem barnet er, eller er i ferd med å bli , og vi ser hverandres gode og dårlige sider i tenåringen.

Puberteten vanskelig for foreldre

En av USAs fremste autoriteter på pubertet i dag, Laurence Steinberg, psykolog ved Temple University, hevder at tenårene ikke først og fremst er vanskelig for barna, men for foreldrene. I hans mest kjente bok, Adolescence, avliver han myten om den opprørske tenåringen.

Kun et fåtall unge opplever en stor identitetskrise i puberteten, men for foreldrene er bildet mer sammensatt. Hans studier viser at 40 prosent av familiene rapporterer om forandringer i psykisk helse da det første barnet kom i puberteten. Særlig hardt gikk det ut over mødrene, skriver Jennifer Senior i boken sin.

— Det virker som om puberteten er vanskeligere for foreldrene enn for barna. Særlig hardt rammer dette dagens foreldregenerasjon som har gjort barna til livets midtpunkt. I seks- til tolvårsalderen er barna som regel kjærlige, respektfulle og tett på foreldrene, så trekker de seg plutselig unna. Det er klart det er smertefullt for foreldrene. Ikke bare avviser tenåringene dem, den endrede livssituasjonen får dem også til å se alle manglene i ens eget liv. Det tvinger frem spørsmål om man egentlig trives i ekteskapet, i jobben eller med der du er i livet. Det er klart det kan være deprimerende.

Verst for mødrene

Noe som imidlertid overrasket Jennifer Senior i arbeidet med boken, er at det er mødrene som blir spesielt hardt rammet av denne tenåringsbluesen.

— I dagens likestilte samfunn skulle man tro at denne løsrivningsfasen gikk like hardt ut over mor og far, men slik er det ikke. Mens fedrene ofte tar kompisrollen med tenåringen, er mødrene den som maser og kjefter.

- Hvorfor er det slik, tror du?

— Jeg mener det er fordi kvinner fortsatt er tettere på barna sine. Det er ofte de som tar seg av logistikken, planleggingen og den daglige masingen med å få tenåringene opp av sengen, få dem til å rydde opp, gjøre lekser og organisering av kjøring og henting. Fedre står mer for det store bildet i oppdragelsen, og der ligger det ikke like mange kilder til konflikt. Dessuten er det ikke like stuerent å snakke om problemer med tenåringene, og det gjør at mange foreldre føler at de er alene om dette.

- Undertrykt behov for å snakke om denne fasen

I boken sin forklarer Jennifer Senior dette nærmere: Det er ikke noen tilfeldighet at de fleste foreldreblogger skrives av mødre og fedre med små barn. Ikke bare er de påvirket av det nye ved situasjonen, men utfordringene de skriver om er så almene at de ikke utleverer noen. Du krenker ikke barnas privatliv ved å si at de hater erter, og ikke slår det negativt tilbake på rollen din som forelder heller.

Å skrive om tenåringer er noe helt annet. De vil neppe være glade for daglige blogginnlegg fra mor og far om sine særegne vaner og sårbarheter. Likevel har vi tydeligvis et stort og undertrykt behov for å snakke om denne fasen.

— Tenåringen forteller deg alt du har gjort galt, de roper til deg at du er en idiot og kritiserer deg. Som forelder blir du sittende og lure på om det er for sent å fikse det.

Hardt arbeid å være foreldre

Problemet med å være forelder er at du ikke har en oppskrift. Jennifer Senior ber oss også huske på at den moderne barndommen ikke er mer enn rundt 70 år.

— Tidligere jobbet barna i familien og det var forutbestemt hvilken rolle de skulle fylle når de vokste til. Foreldrenes oppgave var å lage klær og mat til barna og lære dem opp til det de måtte kunne for å beherske voksenlivet. Nå vet vi ikke hva vi skal oppdra barna våre til fordi vi ikke vet noe om hvordan fremtiden blir, sier Jennifer Senior.

Hun forteller om foreldre i nabolaget hennes i Brooklyn som nå har fått det for seg at barna bør lære mandarin fordi Kina er en viktig stormakt. Da hun selv vokste opp, måtte noen av vennene hennes lære japansk, fordi foreldrene hadde fått det for seg at det var viktig.

— De er jo blitt noen kløppere på å bestille sushi, men ellers har ingen av dem hatt noen som helst bruk for japansk i voksenlivet, smiler Jennifer Senior.

I USA, som i vår del av verden, legger foreldre ned store ressurser i å kjøre barna rundt på en mengde ulike fritidsaktiviteter for at de skal lære så mye som mulig – og for at ingen muligheter skal lukkes for dem.

— Det morsomme er at vi ikke vet om dette er bra for barna. Vi har ingen forskning som tilsier at dette er viktig. Men det vi vet, er at mange barn blir stresset og slitne av alt dette. Likevel holder dagens foreldre på. Vi driver oss selv til vanvidd med alle disse aktivitetene, men vi aner ikke om det er nyttig for barna i fremtiden.

Foreldrelykke

- Boken din heter Ren lykke – null moro. Er det mulig å være en lykkelig forelder?

— Ja, det tror jeg absolutt det er. Det er mye gøy med barn, men de gir oss også mye å bekymre oss for. Foreldreskap er hardt arbeid med kun små glimt av lykke. Vi kan ikke forvente oss en konstant lykkelig bakgrunnsmusikk. Likevel er det slik at disse små streifene av lykke betyr så mye mer enn mange andre ting som gir oss glede ellers i livet. Sønnen min sa til meg da han var fire: «Da jeg ble født var jeg så glad for å se at det var du som var mammaen min». Det gir jo en lykke større enn å se tusen gode filmer. Likevel kan vi ikke forvente den lykketilstanden konstant.

- Da er det kanskje et paradoks at vi foreldre ofte sier at det er det samme hva barna blir når de blir store, bare de blir lykkelige?

— Ja, det er farlig å forvente av barnet ditt at det skal være lykkelig. Det er et stort press å legge på skuldrene deres. Det er urettferdig overfor barna å forvente at de skal være lykkelige, for da vet de at de uansett vil skuffe foreldrene. Lykken kan være et biprodukt av andre ting, men ikke et mål i seg selv. Spesielt foreldre med tenåringsbarn må lære å gi slipp på den fysiske kontrollen og støtten. Siden lykke ofte henger sammen med tilknytning, er det kanskje ikke så rart at foreldre med tenåringsbarn føler seg mindre lykkelige, sier Jennifer Senior.

oppvekst cover.jpg 

Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst. Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebookgruppeog Twitterprofilfor Familie og oppvekst.

Les også:

På forsiden nå