- Vi har i Norge hatt en sunn motstand mot sikkerhetshysteriet, vi har hatt et tøft klima og mye natur. Det å klatre i trær har vært en helt naturlig aktivitet. Men nå er dette på retur dessverre, sier førsteamanuensis Ellen Beate H. Sandseter.

Forskeren ved Dronning Mauds Minne Høgskole for Barnehagelærerutdanning har studert barn og risikofylt lek i mer enn ti år.

- Media og foreldres forventning påvirker barnehagene til å gjøre føre var-tiltak, legger hun til.

I mars publiserte høgskolen en rapport som viser at 98 prosent av skadene i norske barnehager er skader som ikke trenger annet enn enkel hjelp og behandling, og et fåtall trenger oppfølging hos lege.

0,2 prosent

- Den tydelige konklusjonen fra prosjektet er altså at det er svært få alvorlige skader i norske barnehager, hvor rundt 283.000 barn oppholder seg hver dag, sier Sandseter.

1700 barnehager deltok i undersøkelsen. Mens 1,9 prosent av skadene var i kategori 3, moderate skader som krever oppfølging av lege, tannlege, var kun 0,2 prosent i kategorien alvorlige skader, eksempelvis kraniebrudd og indre blødninger.

- Det er de 0,2 prosentene vi skal ha fokus på, småskadene bør vi nesten ha, det er et tegn på at barn får mulighet til å utfolde seg, sier forskeren.

Har du tips om familiestoff? Send oss en epost!

Innfører forbud

Den store overraskelsen fra prosjektet, mener Sandseter, var at barnehageansatte i stor grad meldte tilbake at sikkerhetsfokus påvirket og lammet praksisen deres.

- Eksempler vi fikk høre om var barnehager som innførte forbud mot å klatre i trær og kuttet ned på turer i skog og mark på grunn av den større risikoen der. Enkelte droppet turer til basseng eller naturområder der det var vann i nærheten, men  andre igjen våget ikke lenger kjøre barna i egen bil til utflukter, forteller hun.

Høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Henrik Rosted Neegaard, mener lekeplasskontrollører har liten innsikt i barns behov for risikofylt lek og fysisk utfoldelse.

Det er disse som håndhever forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr i barnehager.

Sandseter er enig.

- Vi trenger ikke disse eksterne kontrollørene, mange er langt fra kompetente på barns utvikling, lek og behov. Det er imidlertid barnehagene selv. De bør ta ansvaret for sikkerheten på barnas lekearena, ikke bare en gang i året som kontrollørene gjør, men hver dag hele året. Skjer det noe galt, er det også eieren som har det hele ansvaret, påpeker hun.

- Barnehagen har liten sosial effekt på barns sosiale ferdigheter

I denne barnehagen er det «forbudt» å kommentere på utseende

- Gjør sikkerhetsbommerter

Og ifølge forskeren gjør kontrollørene en rekke bommerter, både i EU, der hun er med å utarbeide nye retningslinjer på feltet, og her hjemme i Norge,

- En kontroll på et lekeområde uten tilstrekkelig tanke på bruksnytten for barna, kan føre til utilsiktede resultater. Jeg kan vise til et eksempel fra Belgia. Over en høy klatreline var det festet kjettingstumper som barna kunne støtte seg på for å holde balansen. Stumpene ble vurdert som for farlige, da man tenkte barna ville kunne komme til å bruke dem som pisker på hverandre, de ble derfor fjernet. Men da fjernet de samtidig en viktig funksjon ved lekeapparatet, det ble for vanskelig for barna å prøve seg  på den øverste linen, forteller hun.

– En annen ting er at bevegelsesmiljøet kan bli så kjedelig at barn tar mye større risiko, for eksempel på lekeapparater, enn de faktisk mestrer, sier Neegard til forskning.no.

Risikomestring

- Barn trenger risikofylt lek. Det viktigste begrepet her er likevel risikomestring. Barn må få lov til å møte og håndtere risiko i ung alder, det er det viktigste ulykkesforebyggende arbeidet vi kan gjøre. Verden der ute er ikke 100 prosent risikofri, vi gjør dem en bjørnetjeneste dersom vi ikke lar dem få den lærdommen gjennom lek, sier Sandseter.

Psykolog og stipendiat ved Universitetet i Oslo, Peder Kjøs, etterlyser en mer nyansert debatt rundt barn og risikofylt lek.

- På den ene siden er det jeg kaller kjekkasmentaliteten. Tankegang som «Det ble jo folk av oss som vokste opp på 70-tallet» og «Hva er vel et kraniebrudd fra eller til i festlig lag» Den synes jeg ikke noe særlig om, og det vitner om mangel på kjennskap til forskning som forteller oss at antallet skadede barn har gått kraftig ned fra 70- og 80-tallet. Det kan man umulig være noe annet enn glad for, sier Kjøs.

Han tenker ikke bare på skader fra lek i barnehage, men også i trafikken eller der barn var involvert i arbeidslivet på gården med  maskiner og lignende.

- Jeg synes det er en konstruert greie å sette likhetstegn mellom fysisk utfoldelse og det å måtte tåle å skade seg. Det er jo ikke sånn at hockeylag spiller uten hjelm, eller man sitter uten belte i bil for å lære å kjenne på risikoen. Derfor er jeg ikke nødvendigvis enig med forskerne som sier lekeplasskontrollører står i veien for barns behov for risikofylt lek og fysisk utfoldelse. Det er i hovedsak veldig bra at man ikke kan lage barnehager slik man vil, det må være  sikkerhetsnormer som alle følger, og så kan man heller diskutere hvor normen skal ligge, sier han.

- Hvordan tenker du barnehagene kan sikre at barna får den fysiske utfoldelsen de trenger?

- Klatrevegger med gummimatter under er veldig populære, dessuten finnes det mye lek som kan foregå utenfor asfalt. Lek i naturen gir kjempefin fysisk mestring, men stiller større krav til at de voksne passer på. Det er jo ikke noe mål i seg selv at barn skal skade seg, og det skjer da heller ikke så ofte lenger, sier Kjøs.