BJØRN ENSTAD
Bjørn Enstad døde 26. januar, 73 år gammel.
Bjørn ble kollegaen vår i Klinikk for psykisk helsevern og rus i april 2003, etter å ha virket som psykiater blant annet ved Modum Bad og Orkdal Sanitetsforenings Sykehus. Han skrev i søknaden sin til oss at han hadde hatt et «utfordrende og spennende legeliv i inn- og utland». Slike knappe og konsise setninger, som samtidig rommet et spenn av livsvisdom, lærte vi raskt at virkelig var det som beskrev Bjørn. Hans legeliv startet med medisinstudier i Wien. Vi satt som fjetret og hørte han beskrive. Hvordan han spent tok toget fra Skogn sammen medstudent Terje Vigen, og regelrett overvintret i en iskald leilighet i Wien. Om Sachertorten på kafeen ved Freud-museet og forelesere som Holocaust-overlever Viktor Frankl. Bjørn sørget også for å ta med en del av oss tilbake til Wien, der han var den beste guide man kan tenke seg. Der vi så gjensynsgleden hans med både byen, faget og ikke minst musikken. Bjørn brakte også med seg et internasjonalt perspektiv til Levanger og Stjørdal. Han hadde arbeidet som lege i Afrika og Asia, og stått ovenfor ekstremt krevende utfordringer både som menneske og fagperson. Da Bjørn fortalte om hvordan det var å være fødselshjelper på distriktslegekontoret i Lierne var det fascinasjonen over livets under som preget ham, ikke det å håndtere en krevende situasjon svært langt unna tryggheten et helt sykehus gir. Og med Bjørn til stede er vi sikre på at også den fødende kjente at hun og barnet var i de beste hender.
For slik var Bjørn for oss. Han brakte med seg en spesiell ro, han klarte å knytte teori sammen med praksis, og han hadde et helt særegent talent for å se når vi trengte hjelp lenge før vi skjønte det selv. Da bare var han der for oss. Akkurat passe mye, akkurat tett nok på til at vi lærte av det og mestret bedre selv neste gang.
På tre kontinenter gjorde Bjørn en forskjell for pasienter, medmennesker og oss som var så heldige å være kollegene hans. Det fortsatte han med også da han fikk de første symptomene på kreftsykdom. Han fikk tilrettelagt litt for å kunne stå i jobb, men understreket at han følte seg frisk og på ingen måte ville sykmeldes. Det sto han ved gjennom tøff behandling og varige ettervirkninger fram til han ble pensjonist. Bjørn var klar over at familien han satte så høyt hadde betalt en pris for at han hadde brukt mye tid og krefter på å hjelpe andre. Selv om han visste at han hadde en sykdom som før eller siden ville ramme igjen, fikk han heldigvis gode år som pensjonist sammen familien. Ikke at han sluttet å hjelpe oss og andre som stadig trengte det, nå var vi så heldige at vi fikk gode samtaler med både han og Svanhild hjemme hos dem i Fossingtrøa.
Ironisk nok var det på gjenbesøk til Wien han fikk tilbakefallet. Han sørget for å forberede oss alle på at slutten nå nærmet seg. Som han sa det selv; han skulle hjem. Fremdeles rakk han å lære oss mye om litteratur, mestring, bivirkninger og hvor viktig det er å tenke livskvalitet også på den reisen. Kjære Bjørn, også vi som ikke har et like nært forhold til Gud som du hadde – vi ønsker deg nå vel hjem.
På vegne av Klinikk for psykisk helsevern og rus i Helse Nord-Trøndelag
Kathinka Meirik og Ann Inger Leirtrø