HANS PETTER NERVIK

Til minne om min bestefar og bakermester Hans Petter Nervik.

Så var dagen kommet, inn i hans 82. år. Lørdag 20. januar sovnet han inn på en institusjon i Trondheim, hvor han hadde bodd siden mai 2017.

Dessverre ble han rammet av den forferdelige snikende sykdommen alzheimer. Det er mange som får den, og jeg drømmer om at det en dag kommer en kur som kan redde mange andre i årene som kommer. Dessverre har familieforholdene gjort sitt til at vi ikke hadde hatt kontakt på snart 30 år, men for rundt et halvt år siden fikk vi mulighet til å ta opp igjen kontakten.

Bestefar var den samme «gamle», med glimt i øyet. Han tok en trall, nøt god mat og kaker og dansefoten gikk da jeg spilte kjente låter for ham. Han storkoste seg med å se på bilder vi hadde med. Sussen på kinnet var der med høy lyd, han holdt hardt i hånda mi. Han beundret meg med blikket sitt. Klart og tydelig sa han at jeg var så fin – ja jeg følte det nesten som at jeg satt i det trygge bestefarsfanget igjen – det var akkurat som da jeg var lita jente.

Jeg husker godt at jeg lå over på Mela en gang jeg var lita, og jeg våknet på kvelden som jeg ofte gjorde. Jeg var så redd for mørket, og da var fanget til bestefar og trøsten god. Jeg minnes stundene på bakeriet på Ørmelen og bassenget hans i kjelleren der, som jeg syntes var litt skummelt. Jeg husker også fine stunder på hytta hans på Ekne. Det siste barndomsminnet er fra da vi kjørte til Trondheim for å levere brød fra familiebedriften og bakeriet Petter Nervik AS. Før vi kjørte fra Verdal’n var vi innom varehuset Domus hvor han kjøpte ei kjempefin rød pengeveske til meg. Det er gode minner å tenke tilbake på.

Tenk om bestefar hadde klart å si det han helt tydelig prøvde å si til oss da vi var på besøk, tenk om jeg kunne fått hatt det gode bestefarsfanget og alltid suss på kinnet hele livet. Tenk om han kunne fått en fin og enda lenger alderdom, og fått anledning til å dele den med alle jeg vet han var så glad i. Ja, jeg fikk heldigvis meget gode og verdifulle stunder med bestefar på slutten, siste gang ei uke før han døde ... Suss på kinnet fikk jeg også. Men jeg kjenner på en stor sorg. Samtidig tenker jeg på at nå har han fått fred og nå er han endelig i lag med Tor, hans yngste sønn, og foreldrene Petter og Sylvia, som han var så glad i. Jeg er så takknemlig for de fantastisk gode stundene i lag med bestefar siden september 2017 – jeg følte at jeg fikk ham tilbake.

Hvil deg nå bestefar, jeg er veldig glad i deg og gjemmer de gode minnenene godt i hjertet mitt.

Hege Anita

Foto: privat