OLAF INGE RØNNING

Professor emeritus Olaf Inge Rønning døde 2. april 2018, 93 år gammel

Han var fra 1961 til 1992 tilsatt i vitenskapelige stillinger i botanikk og naturmiljøkunnskap ved institusjoner som i dag ligger under NTNU. Han arbeidet innen et vidt spekter av naturhistoriske tema, med forskning primært knyttet til plantelivet innen arktiske og alpine områder. Hans arbeid for økt kunnskap om naturen på Svalbard, og hans engasjement for god norsk forvaltning av naturressursene har skapt varige spor.

Olaf I. Rønning vokste opp i Stavanger, der han i 1944 tok artium ved Stavanger Katedralskole. Han tok matematisk naturvitenskapelig embetseksamen (cand.real. i botanikk) ved Universitetet i Bergen i 1952, og doktorgraden (Dr. philos.) ved Universitetet i Oslo i 1965. I perioden 1949-52 var Rønning museumsaspirant i botanikk ved Norske naturhistoriske museers landsforbund, med arbeidsplass i Bergen, Trondheim og Tromsø. I perioden 1952-61 var han konservator i botanikk ved Tromsø museum. Deretter satt han i 10 år som amanuensis/førsteamanuensis i en delt botanisk stilling mellom Norges lærerhøgskole (NLHT) og Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Museet (DKNVS Museet), deretter var han formelt tilsatt ved NLHT til han gikk av for aldersgrensen. Rønning hadde gjennom hele sin virksomhet et nært forhold til begge miljøene. Dessuten var han sentral i Komiteen for miljøvern (KOMMIT) og senere Senter for miljø og utvikling (SMU). Fagmiljøene knyttet til disse komiteene var viktige ved universitetet fra første del av 1970-åra til midten av 1990-åra. Rønnings stilling som professor (fra 1974) i naturmiljøkunnskap inngikk som en viktig del av disse miljøene, og mange av aktivitetene på Svalbard ble gjennomført i samarbeid med KOMMIT og SMU.

Rønning arbeidet innen et vidt spekter av naturhistoriske tema, med hovedvekt på økologisk og plantegeografisk forskning. Det meste av hans faglige produksjon dreide seg om arktiske og alpine forhold. Dette gjelder de fleste av de rent vitenskapelige arbeidene, og et flertall av de mange populærvitenskapelige artiklene. Viktigst er hans arbeider fra Svalbard, med doktoravhandling i 1965 innen vegetasjonsstudier av rabbesamfunn. Allerede i 1964 ble «Svalbards flora» utgitt av Norsk polarinstitutt, og den ble senere bearbeidet og utgitt i nye utgaver. I 1996 kom floraen på både norsk og engelsk, og med et nytt kapittel om Svalbards vegetasjon. Boka «Vegetasjonslære» ble utgitt av Universitetsforlaget, med utgaver i 1971 og 1985. Boka har vært mye brukt i undervisningen i botanikk. Han underviste i mange emner innen botanikk, økologi og miljøvern, og han var flink til å inkludere nye trender og ideer. Han bygde opp de tverrfaglige studiene i naturmiljøkunnskap. Det er mange tidligere studenter, ikke minst hovedfagsstudenter, som minnes Rønning med takknemlighet.

Hans mest imponerende faglige innsats er arbeidene på Svalbard. Han var med på Svalbardekspedisjoner i årene 1958-60, 1965-66, og i årene 1973-96 var han hvert år 4-6 uker på Svalbard, og til sammen arbeidet han på Svalbard i hele 35 somre. Hans innsats knyttet til Svalbard, innen forskning, naturvern, politikk og næringsdrift har vært viktig for dagens situasjonen på øyriket. Han startet «Svalbardkurset» i 1976 som et hovedfagskurs for biologistudenter. Kurset utviklet seg til et tverrfaglig kurs som bl.a. inkluderer biologer, naturforvaltere, politikere og personer fra næringslivet, og det arrangeres årlig. Han har fått mye av æren for utviklingen av Ny-Ålesund til et internasjonalt forskningssenter og for Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS).

Rønning ble innvalgt i Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Akademiet i 1966, og han var generalsekretær i selskapet i perioden 1978-91. I 1998 ble han tildelt selskapets høge utmerkelse Gunnerusmedaljen.

Rønning hadde en rekke forskningsopphold i andre land, bl. i USA og Canada (universitetene i Colorado og Alberta) og mange studiereiser og opphold ved universiteter i Europa.

Rønning hadde en rekke tillitsverv, bl.a. medlem i Hovedkomiteen for norsk forskning, medlem av styret i Forskningsrådet, og han var medlem i flere viktige forskningsutvalg i 1970- og 1980-årene. Han deltok aktivt i samfunnsdebatten, bl.a. gjennom kronikker i mange aviser.

Olaf var også en kunstner, og mange er hans akvareller fra den storslåtte naturen på Svalbard.

Vi er takknemlige for at vi fikk kjenne Olaf som lærer, kollega og venn, og vi vil savne han. Olaf var en omsorgsfull person, og størst er tapet for Vesla og familien som er i våre tanker. Vi lyser fred over hans minne.

Asbjørn Moen og Kjell Ivar Flatberg

Kollegaer fra NTNU Vitenskapsmuseet