Heidi Melø
Torsdag 31.mai sovnet vår alles kjære Heidi inn, etter to måneders sykdom. Det er med stor sorg dette minneordet skrives. En fantastisk dame og helt spesiell person er gått bort. Heidi, med den rå latteren. Heidi, som elsket friluftslivet. Heidi, som inviterte til fest i sitt hjem. Heidi, som alltid tok vare på vennene sine. Kloke og kunnskapsrike Heidi, rause og gode Heidi, den rå og fandenivoldske Heidi.
Tøff, direkte, galgenhumoristisk og av og til så realistisk at det gjorde vondt, men større enn alt dette og selve kjennetegnet på henne som menneske; hun var tvers gjennom snill. Alle som var så heldig å være rundt henne opplevde denne snillheten gjennom forståelse, gode samtaler, aksept og respekt. Hun var også genuint opptatt av og glad i vennenes barn. I dag er det derfor også unge som sørger. Heidi blir husket som en voksen som var fin og god å snakke med – en som var interessert i deres tanker og evnet å forstå.
Vi er mange som har en unik vennskapshistorie med henne, noen fra tidlige barneår, andre fra de senere år, og hver og en føler at de har lidd et stort og uerstattelig tap i Heidis bortgang. Det var hennes evne til å ta vare på som ga de nære relasjonene, men parallelt med dette utfordret hun. Det lå i hennes natur å stille kritiske spørsmål og utfordre hver og en til å se seg selv bedre. Noen ganger opplevdes hun som brutalt ærlig.
Heidi ble født i Mo i Rana og kom til Sandnessjøen i Nordland før skolealder. Der tråkket hun sine barnesko. Hun var en aktiv jente, som drev med turn, friidrett og ridning. Livet i stallen ga henne evige vennskap og et solid fundament, som hun senere i livet ofte trakk frem som skjellsettende. At foreldrene Noralf og Haldis også hadde jakthunder, farget livet hennes som voksen. I tjueårene fikk hun sin første irske setter og i alle år siden, levde og åndet hun for en hverdag med fuglehund.
«De to siste årene har vært de lykkeligste», sa hun før hun døde. Hjemme i Trondheim hadde hun irsksetterne Mac og M, de var barna hennes. Sammen med dem hadde hun store naturopplevelser. Det siste året snakket hun om å bosette seg på fjellet, helst i Budalen. Det var der hun fant roen og lykkefølelsen.
Ved Trøndelag politidistrikt har de mistet en kjær og dyktig kollega. Heidi tok sin juridiske embetseksamen våren 2002 og begynte sin karriere som politiadvokat i juni dette året. Hun elsket jobben og uttrykte stor takknemlighet for sine oppgaver.
Det kom aldri til det selvvalgte vendepunktet. Heidi ble brått syk før påske og kom seg ikke ut av sykehuset. I den siste tiden visste hun at hun skulle dø. Hun var sterkere enn alle rundt seg og gjorde det klart at hun følte seg forsonet med sin skjebne. «Jeg tenker ikke at dette er urettferdig. Tenk på de små barna som ligger på kreftavdelingen, noen får så vidt begynt på sitt liv. Jeg har hatt det fantastisk og er takknemlig», sa hun. Det var typisk Heidi å være så sterk og virkelighetsorientert.
Verdens fineste Heidi finnes ikke mer, men hun lever videre i våre hjerter. Det er som om vi hører latteren hennes – den livsbejaende og rå latteren. Vi føler oss takknemlige fordi vi var så heldige å være hennes venn.
Og som en gest til en dame, som har satt evige spor etter seg i så mange menneskers liv, her er siste vers i Jon Østeng Hovs dikt «Hilser fra fjellet».
Skal hilse fra fjellet – det evige land,
Hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.
Evy og Geir Atle, Lisbeth, Hilde-Kristin og Tore, Anne-Grethe og Pål, Janne og Steinar, Bente C og Arild, Bente B og Nils Petter, Hans og Siri.
