JOHN ASPAAS
John Aspaas ble født i Trondheim den 12.7. 1938 og døde på Hell den 19.2. 2018. I alderen 2 til 14 år bodde han på Hell, deretter i Trondheim. Da han giftet seg med barndomsvenninnen Hildur Margrete, flyttet han tilbake til Hell. Etter artium ved Trondheim Katedralskole tok han Hærens befalsskole på Gimlemoen med påfølgende tjeneste i Bodø og på Øyanmoen. Ved NTH spesialiserte han seg innenfor treforedlingsfaget og arbeidet der i åtte år som vit-ass. og institutt-ingeniør. Derfra ble han «head-hunted» av Norske Skog til å lede bedriften på Lauvsnes i Namdalen. Senere fikk han lederansvaret for virksomheten i Van Severen-bedriften med base i Namsos da Norske Skog kjøpte den. Deretter fulgte ledende stillinger ved bedriften i Skogn, til han avsluttet sin karriere på forskningsfronten igjen, delt mellom Skogn og Lysaker.
John var en dyktig fagmann, både som bedriftsleder og vitenskapsmann, og han var utrolig hardt-arbeidende selv i tider da alvorlig sykdom hemmet ham. Allerede som 28-åring ble han operert for kreft ved Radiumhospitalet og gjennomgikk mange operasjoner i løpet av sitt liv, men hadde nesten ikke sykefravær utenom de mange hospitaliseringene. Og utrolig nok maktet han å fullføre sitt fornyingsprosjekt for treindustrien i Østerrike etter at han hadde hatt et alvorlig hjerneslag. Han var blitt hentet inn blant eksperter innenfor internasjonal fagekspertise for å bidra med sin kunnskap fra et årelangt prosjekt han hadde arbeidet på.
For John viet sitt liv til foredling av trevirke, og da var det ikke dumt at han selv var laget av hel ved; ja, kjerneved, for her var solid virke tvers igjennom. For John var noe så sjeldent som en kjernekar. Han var en god ektemann og en omsorgsfull familiefar for storfamilien, og jeg vet at han var spesielt opptatt av de aller yngste skudd på stammen. De vil utvilsomt savne bestefar og oldefar. Han var en god og lojal venn og kamerat— raus, forståelsesfull og hjelpsom, rik på påfunn og initiativer og med en befriende, u-selvhøytidelig sans for humor. Han ga av sin tid uten tanke på belønning; og han var ikke bare teoretisk begavet, men også praktisk anlagt, som han tidlig viste da han skrudde sammen sin første bil, en PV 444 bit-bil hentet fra Sverige.
Vi i vennekretsen hadde mang en glad stund sammen med John og Hildur Margrete i deres hjem. Og jeg minnes med glede diskusjoner i Tippelaget, samvær på fotballbanen og badestranda, på fisketurer og fjellturer, ikke minst til hytta på Rognvollen i Ålen. John var svært glad i Rognvollen og hadde håpet å komme dit en siste gang. Slik ble det dessverre ikke.
For oss som står igjen, føles det som om en vegg er borte i det byggverket den store vennekretsen har vært i alle år. Jeg er viss på at jeg taler for hele venneflokken når jeg skriver at vi er alle glade for å ha fått være hans nære venner. Som for familien, er det også for oss godt å kunne tenke tilbake på alle de gode minnene John etterlater seg.
Lillehammer, 12.7.2018, Ole O. Moen