Det er en rekke bestemmelser om hva som er tillatt og ikke når det gjelder merking av mat. Men det er mange gråsoner, skriver Aftenposten.no.

Det finnes flere lover og forskrifter som definerer hvordan mat skal merkes. Ifølge matloven skal «virksomheten» (som produserer, bearbeider eller distribuerer mat) «sørge for at merking, presentasjon, reklame og markedsføring er korrekt, gir mottager tilstrekkelig informasjon og ikke er egnet til å villede.»

Forbudet mot å villede gjelder i alle handelsledd og både ferdigpakkede og ikke ferdigpakkede varer.

Forbrukeren skal ikke villedes

Merkingen skal være korrekt, tydelig og enkel å forstå. Den som ikke skal villedes, er forbrukeren, som defineres som en «alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet gjennomsnittsforbruker

Det er altså ikke lov å villede sett med gjennomsnittsforbrukerens øyne.

Dette skal du finne opplysninger om

Med få unntak (man må ikke klistre alle disse opplysningene på f.eks. et eple) er følgende opplysninger obligatoriske på ferdigpakkede matvarer:

  • betegnelsen (f.eks. kjøttboller)

  • andre opplysninger i tillegg til betegnelsen (dypfryst)

  • ingrediensene i rekkefølge i tråd med mengde i vekt (kjøtt, løk, brødsmuler, egg, vann, salt og pepper.)

  • Følgende næringsstoffer pr. 100 gram (og eventuelt pr. porsjon): energiinnhold og mengde fett, mettet fett, karbohydrater, sukkerarter, protein og salt.

I tillegg kan det opplyses om f.eks. mengde fiber, stivelse, samt vitaminer og mineraler. De to sistnevnte må da finnes i «betydelige mengder».

Det skal også opplyses om: ingredienser/hjelpestoffer som kan gi reaksjoner hos enkelte (allergener), holdbarhet, oppbevaring, nettoinnhold (vekt/volum), navn/firma, eventuelt fremstillings- eller produksjonsmåte, opprinnelsesland og bruksanvisning.

Kaffe som kurerer annet enn «gruff»: Ikke tillatt

Det er ikke lov å antyde eller uttrykke at en matvare kan forebygge eller helbrede sykdom.

Det er imidlertid lov å opplyse om effekten av f.eks. ulike vitaminer. Det siste er en såkalt ernæringspåstand. Slike – og helsepåstander – er frivillige. Men bruker man dem, må de være vitenskapelig dokumentert og brukes i tråd med regelverket.

Kun påstander som er godkjent i EU, kan brukes i Norge. Vi er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å følge EU-lovgivningen på området.

Ernæringspåstandene kan dreie seg om alt fra innhold av vitaminer til høyt eller lavt innhold av umettet eller mettet fett og proteiner til fravær eller redusert mengde sukker.

Fiberrik, men ikke monstergrovt

En ernæringspåstand kan være at et brød kan være en kilde til kostfiber. Men det er nøye definert hvor stor andel fiber det må være i en matvare før man kan trekke frem dette. Men det er ikke lov å ta i for hardt, å bruke forsterkende uttrykk som «uvanlig høyt fiberinnhold» eller f.eks. å karakterisere et brød som «monstergrovt.»

Å påstå at «fiber bidrar til normal tarmfunksjon» er en godkjent helsepåstand. Men å påstå at brød «motvirker hemoroider» er ikke en godkjent helsepåstand.

Det er tillatt å bruke en ernæringspåstand om at f.eks. milkshake er proteinrik, hvis minst 20 prosent av energiinnholdet, eller kaloriinnholdet, kommer fra proteiner.

Det finnes lister om hva som er godkjent og ikke godkjent av slike påstander.

Den norske frivillige ordningen med nøkkelhull er den eneste merkingen som gir en overordnet vurdering av sunnheten ved en matvare.

Agurk uten gluten og palmeolje

Det er ikke tillatt å gi inntrykk av at et næringsmiddel har «særlige egenskaper når alle lignende næringsmidler har de samme (...) særlig ved at forekomsten eller fraværet av visse ingredienser og/eller næringsstoffer fremheves.»

Ingen agurker inneholder gluten, og det har aldri vært palmeolje i denne grønnsaken. Derfor anses det som villedende å merke dem med det. Og det er heller ikke lov å merke f.eks. ost eller syltetøy uten gluten, eller f.eks. epler uten mettet fett.

Kuer i blomstereng på palmeoljeost (imitasjonsprodukter)

Det betraktes som villedende å avbilde ku i blomstereng på reklame for «ost» som ikke er laget av melk.

Det skal ikke gis inntrykk av at et produkt inneholder en ingrediens som f.eks. melk eller kjøtt når slike ingredienser som normalt brukes, er blitt erstattet av noe annet. I merkingen skal det tydelig komme frem hvilken ingrediens som er byttet ut.

Bruken av fersk, ekte, luksus, ren, naturlig ...

Det finnes begrensninger for når man kan bruke en rekke positive ord. Ifølge Mattilsynet må den som bruker slike «selgende uttrykk», ha sine ord i behold og gjerne forklare hvorfor ordene brukes. Uten en slik forklaring kan forbrukeren bli villedet.

  • En ekstra mør biff må være mørere enn tilsvarende fra konkurrentene.

  • En «naturlig» ingrediens/matvare bør fremstå omtrent slik som den finnes i naturen. Ergo kan ikke kosttilskudd i pilleform påstås å være naturlig, men det finnes ingen entydige internasjonale eller norske definisjoner av kunstig og naturlig.

  • Tilsetningsstoffer er alltid mer eller mindre prosessert, de forekommer ikke som sådan i naturen. Ergo er «tilsatt naturlige tilsetningsstoffer» villedende.

  • Naturlig mineralvann/kildevann tilsatt smak, fiber eller søtstoff er å betrakte som leskedrikk.

  • Luksus rekesalat bør ha mye mer reker enn tilsvarende andre.

Sukkerfri eller uten tilsatt sukker?

En matvare kan kun merkes med «uten tilsatt sukker» dersom det hverken er tilsatt monosakkarider (f.eks. glukose, fruktose), disakkarider (f.eks. vanlig sukker) eller andre næringsmidler som er brukt fordi de smaker søtt: f.eks. honning, sirup, fruktkonsentrat, fruktjuice, tørket frukt o.l.

Men det kan bli en vurderingssak om f.eks. tørket frukt eller fruktjuice er tilsatt for å gi søt smak, eller om hensikten er å gi smak eller farge. Dermed oppstår det gråsoner.

Et melkeprodukt uten tilsatt sukker, bør ifølge Mattilsynet, ikke merkes med det uten at man legger til «med et naturlig innhold av sukker» – som finnes i melk.

For å være sukkerfri, må produktet inneholde mindre enn 0,5 ga sukkerarter pr. 100 g/100 ml.

«Hjemmelaget» og «gårdsmat»

«Hjemmelaget» og «hjemmebakt» er begge positivt ladede ord når det gjelder matproduksjon. Det finnes ingen rettslig definisjon av disse begrepene. Derfor vil det variere fra produkt til produkt hva som kan ansees som f.eks. «hjemmelaget».

Mattilsynet aksepterer bruken av slike ord også i tilfeller der maten ikke bokstavelig talt er laget hjemme på noens kjøkken. Men da skal det være kvaliteter ved produktet eller produksjonsmåten som gjør at det kan være akseptabelt å bruke et slikt utsagn.

Også når det gjelder bruken av gårdsnavn og gårdsmat er det gråsoner. Ifølge Mattilsynet må den ansvarlige for merkingen vurdere om forbrukerne blir villedet når mat markedsføres fra en navngitt gård, men produseres utenfor gården.