DIGITAL BARNDOM

Barndom gjennom skjermen

Norske barn blir ikke lenger født med polvotter og ski på beina. De blir født inn i en verden av skjermer.

Saken oppdateres.

Om Ipad ikke hadde fantes?

- Det ville vært veldig kjedelig, kommer det spontant fra Elias Farstad (4 1/2), Emma Rosén (4 1/2) og Per Attramadal Einbu (4 1/2) i Regnbuen barnehage.

Her eksperimenterer barna med tall og geometriske figurer på skjermen.

- Sirkel, sier Per og peker. - Og der er en firkant.

Gjennom matteprogrammene på nettbrettet får barna forståelse for former og mengder. De skaper sine egne små animasjonsfilmer på ipaden, flytter på på gorillaer, fly og biler og får figurene til å bevege seg. Og legger på lyd.

Ikke en IKT-barnehage

Men styrer Kristin Sivertsen og barne- og ungdomsarbeider Filip Witzell er opptatt av å understreke at Regnbuen ikke er en IKT-barnehage.

- Vi drar på tur og leser bøker. Omsorg er selvsagt en viktig del av jobben vår. Og vi skal se hele barnet. Data er bare ett av mange verktøy.

Toåringene har én ipad på deling, kun med språkstimuleringsprogrammer og matteprogrammer. På avdelingen for tre-fireåringene deler 36 barn på fire nettbrett. Det blir fort litt kamp om dem. Men de voksne er bestemte: Bare kort tid på skjermen. Og barna kan ikke forvente å bruke nettbrettet hver dag.

- Nettbrett blir aldri brukt som belønning. Men skjermer er en del av barns hverdag, og vi følger rammeplanen for barnehagene når det gjelder IKT. Noe av det viktigste barna lærer, er at at de gjennom teknologien kan få svar på ting de lurer på, sier Sivertsen.

Teller fugler

I høst telte barna fly som fløy over barnehagen. Når de så flyet klokken halv to, kunne de si: Der er SAS-flyet fra Bergen. Eller de kunne få hjelp av Filip til å plotte flyet på skjermen, gjennom programmet flightradar.

- Først lurte de på om den blinkende prikken var barnehagen. Men de skjønte raskt at det var mobilen, forteller han.

Når barna sitter foran en dataskjerm og ser piip-show streamet fra NRK, av fugler som besøker et fuglebrett, har de en stor plakat med fugler og fuglenavn foran seg. På bordet ligger utklippsbilder. Kommer en blåmeis på brettet, klistrer de en blåmeis på et ark. De teller. Og de gjenkjenner fugler. –Spett.., sier en fireåring prøvende. –Der kom det en spettmeis.

Men ville det ikke vært bedre å telle ekte fugler? –Det ene utelukker ikke det andre, sier Kristin Syvertsen. –Vi er mye ute.

Men hva er morsomst? - Ipad, svarer Georg Witzell (3). - Gøye spill.

- Ute, sier Per.

Georg viser hvordan han flyr, med armene ut. -Jeg flyr og flyr. Og så lander jeg trygt.

Så mumler han: - Men hvordan får du en snømann til å stå med armene ut?

Normaliserer det digitale

Witzell og Sivertsen understreker at det digitale bare er en liten del av hverdagen i barnehagen. –Vi forsøker å normalisere det digitale, gjøre det hverdagslig og ikke så spesielt og stort. Spørsmålet er hvem som har kontrollen – du eller skjermen? Vi kan ikke vite det, men vi håper jo at vår måte å jobbe på kan være med på å gi dem gode holdninger senere. Det foreldrene gjør, er likevel viktigst.

Men hva skal mor og far gjøre? Gi ettåringen nettbrett for å sikre barnet en lysende, digital fremtid? Skape krigstilstand i hjemmet ved å nekte ungdommene å tilbringe ettermiddager og kvelder i den virtuelle verdenen? Eller trøste seg med at når ungdomskriminaliteten de siste årene har gått dramatisk ned, er en av forklaringene at ungdommene ikke lenger reker gatelangs. De sitter inne og spiller.

Mye å lære av gode barnehager

Lege og familieterapeut Melanie Ekholdt tror foreldrene har mye å lære av gode barnehager. Hun mener også at myndighetene burde komme med råd om skjermbruk.

Når hun møter barn som spiser for lite eller for mye, som sover dårlig eller har psykiske problemer, spør hun alltid etter skjermvaner. Hun ser også barn som rent kroppslig er assymetriske. De beveger armene bedre enn beina etter for mange timer ved en berøringsskjerm.

- Barn under tre år bør ikke bruke nettbrett, sier Ekholdt. –Først må de få utforske den fysiske verden. Det er i alderen 0 til 3 år den viktigste utviklingen av hjernen skjer, og den blir påvirket av de barnet gjør. Når barnet ligger på gulvet og kjører med en lekebil, utvikles andre nervebaner enn om barnet kun jobber med øyne og fingre. De nervebanene som ikke blir brukt, forsvinner.

For foreldrene kan det være magisk å se hvordan smårollingen raskt lærer seg å legge puslespill på skjermen eller å få en ku til å si møøh.

– Både barn og voksne blir forført av mulighetene. Men det de minste barna trenger, er å være sammen med foreldre og jevnaldrende, i ansikt til ansikt-kontakt. Jo mer de sitter med nesen i en skjerm, jo flere andre erfaringer går de glipp av. Fra treårsalderen kan barna gjøre sine første digitale erfaringer sammen med foreldrene eller andre kjente voksne. Men ikke alene.

- Det handler om å balansere livet offline og online. Poenget er at du først må ha beina trygt plantet på bakken, sier Ekholdt

Play again

Da filmskaperen Tonje Schei fra Trondheim oppdaget at amerikanske barn knapt visste navnet på planter i nærområdet, men kunne gjenkjenne over 100 firmalogoer, fikk hun ideen til filmen Play again (på norsk Livet på spill).

- Amerikanske barn tilbringer mer tid bak skjermen enn i den virkelige verden. Det har konsekvenser.

Filmen, som har vunnet en rekke priser og vakt stor internasjonal oppsikt, handler om seks amerikanske ungdommer.

- De tok meg med seg inn i sin virtuelle verden. Jeg tok dem med meg ut i villmarken, vekk fra all elektronikk. Dette var i Oregon, en av USAs grønneste stater. Naturen er fantastisk. For noen av ungdommene var det første gang de svømte i elv eller tok i jord med bare hendene. De var heller ikke vant til sosiale situasjoner ansikt til ansikt med folk de ikke kjente. Uten mobilen, der de med et klikk kunne få frem 50 til 500 venner, følte de seg ensomme, forteller Schei.

For 11-åringene fra Ila skole er Instagram tingen. Facebook er kjedelig, mener Kari Aune Vogstad.

- Instagram er mer for barn.

Hun har 310 følgere. Mathias Berge Marken har 365, Emilie Kaski Heldal 370 og Jakob Arneberg Austrheim 94. Men så bryter han ut: –Nå fikk jeg to nye på 39 minutter.

Når fotografen vil ta bilde av skjermen, trekker han den unna. –Noen ting er private.

På spørsmål om hva som er best, venner på nett eller venner i virkeligheten, er svaret klart.

- Venner i den ekte verden kan du stole på. Med venner på nett kan du aldri vite.

Clash of Clans er favoritten

Forsiktighetsreglene kan de. Ikke avtale møte med noen på privat eller ensomt sted. Helst ikke avtale møte med noen i det hele tatt. Dette er barn med egen ipad og mobil, med datamaskin hjemme, til dels også Xbox og Playstation. Hjemme hos Jakob, der de fire er samlet i anledning intervjuet med Adressa Søndag, finner de lekende lett frem til det trådløse nettet, leser opp bokstaver og tall og trykker på koble til. Og snakker ubesværet om antall gigabyte. –Det sier noe hvor mye plass du har på maskinen, sier Mathias.

- Hva med spill?

- Jeg liker FIFA-spill best. Og Clash of Clans.

Jakob er enig. –Clash of Clans er et strategispill, forklarer han. –Uten vold og blod. Men med eliksirer.

Sunnere uten data?

Jentene har ikke noe spesielt favorittspill.

- Vi spiller bare når vi kjeder oss. Noen ganger Candy Crush. Det er mest gutter som spiller.

På spørsmål om hvordan livet hadde vært uten data, svarer de: –Kanskje kjedelig. Og veldig, veldig annerledes.

– Jeg tror ikke det er så mange barn som ikke setter seg til å spille når de kommer hjem fra skolen, sier Jakob. –Men vi hadde nok funnet på noe.

Så sier Emilie ettertenksomt:

- For oss ville det kanskje vært en bedre verden. Vi ville vært mer ute og trent.

De andre henger seg på: –Vi ville vært mer aktive og blitt sunnere som voksne. Og kranglet mindre med foreldrene om spilletid.

At foreldrene setter grenser for hvor mye de kan sitte ved skjermen, er de faktisk glad for.

- Ellers kunne vi sittet oppe hele natten og blitt avhengige, mener Emilie.

Hjemme hos henne er regelen max to timer om dagen. Jakob forteller: –Vi hadde ikke regler før, men nå har vi det. Det er bra, og av og til ikke bra.

Reglene kom da han og brødrene fikk nettbrett. –Før hadde vi stasjonær pc og kunne se bak ryggen hva de holdt på med, sier moren hans, Ellen Arneberg.

- Da vi sa at de ikke skulle ta seg med brettene opp på rommet, ble det full protest. Vi vil jo helst ha det hyggelig når vi er sammen, ikke skjelle og smelle. Så nå har vi innført en times guttetid. Da får de gjøre hva de vil, og det har lettet på trykket hos oss. Men vi ser jo at mye av den tiden går med til spill.

Kari, Emilie, Jakob og Mathias sier selv at de liker bedre å være ute enn å sitte ved skjermen, og at de foretrekker å være sammen med vennene i det virkelige liv – fremfor bare møte dem på nettet.

Men de vet om jevnaldrende som tilbringer time etter time ved skjermen.

- Kanskje fem timer. De snakker ikke om annet enn spill, også på skolen, og blir veldig nerdete. Og hvis du sitter med data hele tiden, risikerer du jo å miste alle vennene dine!

Ubalanse

Filmskaperen Tonje Schei bodde 17 år i USA. Da hun flyttet tilbake til Norge i 2010, ble hun overrasket over langt utviklingen er kommet også her i landet.

- Vi tror at vi er et naturfolk, født med ski og polvotter. Men også blant norske barn og unge ser du en ubalanse mellom skjermtid og tid i den virkelige verden. Vi leser at barn og unge er mindre aktive enn 60-80-åringer.Med tanke på at vi ligger i tet når det gjelder å ta i bruk digitale medier, og på topp når det gjelder mobilbruk, synes jeg det er lite diskusjon rundt dette temaet, sier Schei.

Hun understreker at hun absolutt ikke er noen teknologimotstander. –Det er kjempeviktig at ungene lærer å håndtere den virtuelle verdenen. Men vi må ta faresignalene på alvor. Jeg tror hver familie, ja kanskje hver person, må finne sine egne regler.

Hele tiden «på»

Men hva når heller ikke de voksne greier å finne balansen?

– Selv sitter jeg bak en skjerm mesteparten av arbeidstiden, forteller Schei. –Og jeg kan ta meg i at det første jeg gjør når jeg kommer hjem, er å sende en tekstmelding. Dette at vi hele tiden skal være på, er avhengighetsskapende. Og når folk samles og halve gruppen sitter og taster på telefonene sine for å fortelle andre om hva som skjer, er det trist. Å balansere mellom den virtuelle og virkelige verden er en kjempeviktig og vanskelig oppgave for oss alle, sier Tonje Schei.

Melanie Ekholdt er også opptatt av de voksne som rollemodeller. «Phubbing» er uttrykket hun bruker, når en person er mer opptatt av den digitale dingsen enn av personen som er tilstede. Det engelske uttrykket av «phone» og «snubbing» - å fornærme eller vise forakt for noen. Du driver med «phubbing» når overser mennesker du fristes til å sjekke et nettsted, en melding eller en oppdatering.

- Spesielt for mindre barn er det vanskelig når mor går inn i skjermen og forsvinner. De kan oppleve en mikrodepresjon, sier Melanie Ekholdt. Hun slår fast.

- Jo bedre digitale holdninger de voksne har, desto lettere blir det for barna å utvikle gode vaner.

På forsiden nå