SOVEROM: Fra sengen har Andresen utsikt til hagen. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
INNSYN: Fra kontoret kan man se inn på soverommet til Andresen, hvis ikke vinduene er dekket til. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

— Nå er jeg så ferdig med krummelurer, sier Karin Andresen.

Likevel vegret den vordende pensjonisten seg for å flytte til leilighet, vekk fra hagen og nabolaget.

Hun fikk arkitekt Knut Hjeltnes til å tegne et nytt hus på tomten til det gamle, med moderne løsninger, færre trapper og mindre vedlikehold.

Det gamle trehuset har sønnen overtatt.

Lei overfylte skap og skuffer?

ARKITEKTTEGNET: Huset er tegnet av arkitekt Knut Hjeltnes. Gule fibersementplater sørger for et vedlikeholdsfritt ytre. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Å skape et godt skjermet uterom med gode solforhold, var arkitektens hovedutfordring.— Det var naturlig at huset skulle vende inn mot hagen, mot det gamle, ikke ut mot veien. Men da ville det bli nordvestvendt, sier Hjeltnes.

Helningen på taket ble viktig, og huset burde ikke være for høyt, av flere grunner.

SITTEPLASS: Benken som følger vinduet, brukes både som vinduskarm og sitteplass. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

— Det skulle ikke bli for påståelig og selvhevdende i forhold til det gamle, opprinnelige huset på tomten, sier arkitekten.Det bidro også til at huset fikk en farge som harmonerte med de eldre trehusene i gaten.

Gule, vedlikeholdsfrie fibersementplater ble løsningen som sikret et stilrent uttrykk uten å pålegge Andresen å skrape og male.

Eneboligen på Smestad var nominert til Oslo bys arkitekturpris 2015. Leier frivillig:

Fire og en halv meter høye vegger

Andresen lukker en massiv inngangsdør, bekledd med kobber med en særegen turkisfarge, bak seg.

TAKHØYDE: I entreen er det cirka 4,5 meter høyt under taket. Gulv i lys betong, vegger og tak i stucco lustro. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
NÆRHET: Karin Andresen ville nødig flytte fra hagen. Hun er glad for å ha fått den enda nærmere. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

I entreen i hennes nye hjem er lyst, finslipt betonggulv svalt og glatt mot fotsålene.Fire og en halv meter høye vegger i lysegrå stucco lustro – en eksklusiv dekorasjonsteknikk mye brukt i Italia – rammer inn den høye, relativt smale gangen.

Ingen skap, trematerialer eller løse møbler. Jakker henger i en nisje i veggen.

Rett fram, et par trappetrinn opp, er døren ut til hagen, og vinduer som går helt opp til taket. Stillhet.

— Jeg tror det er en arkitektgreie – at her skal det være litt sakralt. Selv om jeg ikke akkurat er så religiøs av meg, er jeg veldig fornøyd, sier Andresen.

Stemmen får en tydelig gjenklang mot de harde materialene.

Åpningen fra gangen og inn til stuen er mindre, to meter høy.

— Som en slags trakt, det gjør noe med fornemmelsen av størrelsene, sier arkitekt Knut Hjeltnes, som har tegnet huset. Det har en grunnflate på 160 kvadratmeter, der 33 av dem går med til en hybel.

— Selv om arealet er ganske lite, ville jeg skape en romlig opplevelsesrikdom, sier arkitekten.

Har aldri angret:

Selvvaskende vindu

Stuen står i kontrast til gangen på den måten at den vider seg ut. Der gangen er høy, vertikal, er stuen lang, bredere og horisontal.

— En stor stue var et av kriteriene, forteller Andresen.

Et åtte meter langt, selvvaskende vindu forsterker den horisontale opplevelsen av rommet, ved å strekke seg langs hele den ene veggen i det som er både stue og kjøkken.

Det grønne på utsiden av glasset er nesten en del av rommet.

— Her får jeg hagen rett inn, sier Andresen fornøyd.

BETONG: Soverommet går noen trinn ned, her er gulvet i lys betong, og veggene stucco lustro, som i entreen. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

En plassbygget eikebenk som følger vinduet, fungerer som både vinduskarm og sitteplass.Der kan hun sitte og nesten være blant frukttrærne, bærbuskene, rosene og den grønne plenen som skiller hennes nye og gamle hus – der sønnen nå har flyttet inn.

— Og så er det ikke noe problem å dekke på til 20 mennesker her, sier Andresen.

De harde materialene fra entreen er i stuen skiftet ut med osp i taket og delvis på veggene.

— Det er et treslag som har moderat fargespill og lite kvist. Treslaget og den skjulte innfestingen gir store, rolige flater. Og så holder det seg lyst, sier Hjeltnes.

UTSIKT: Fra kjøkkenet har Andresen utsikt både til veien og til hagen. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
LYSSPILL: Hullåpninger i veggen i kjøkkenskapet slipper lyset inn og danner lysspill på veggene. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Heltre eik er brukt på gulvet, samt til kjøkkeninnredning og plassbygde hyller.Stucco lustroen fra gangen dekker også peisens kleberstein, og har fått ørlite grann gult i gråtonen.

— For å klinge sammen med ospen i himlingen, forklarer Hjeltnes.

Kroneksemplet på ny maksimalisme:

Vannspeil langs bakken

Andresen har fått en skjermet kjøkkenplass hvor morgenlyset slipper til.

FLISER: Badet er innredet med store fliser, 1,5 x 3 meter. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

At boligen på den ene siden ligger i nivå med hagen, bringer den nærmere naturen.Videre innover i huset er et gjestesoverom/ kontor, deretter leder noen trappetrinn til et nivå nedenfor bakkenivå, til soverommet, der den lyse betongen fra gangen går igjen.

— Det blir mer intimt når det ligger nede i bakken, og skal oppleves som veldig ivaretatt, trygt og beskyttet – nesten som en kokong, sier Hjeltnes.

KLIPPE, KLIIPPE: En elektrisk gressklipper tar seg av plenen i det skjermete uterommet. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Lys slipper likevel inn, blant annet gjennom et lavt vindu, slik at Andresen kan se ut på hagen når hun ligger i sengen.Et vannspeil ligger i rennen langs bakken, av ferdigrustet cortenstål. Det skal gir et spesielt lys i soverommet når solen treffer vannet.

Ringte arkitekt istedenfor for å kjøpe byggesett:

Samarbeidet med arkitekt

Her er Karin Andresens erfaringer etter prosessen med å bygge eget hus.

— Man skal ha litt is i magen. Det blir jo innmari dyrt, sier Andresen, som selv var grundig lei anbud og arkitekttegninger en stund.

Hun hadde dialog med en rekke arkitekter før hun bestemte seg.

— Jeg tror mange arkitekter ikke skjønner at vanlige folk ikke har erfaring med å bygge hus. Arkitekten må være litt psykolog, mener hun.

Andresen fortalte arkitekt Knut Hjeltnes at hun ønsket en «feminin eleganse» over boligen.

SPESIALLAGET: Karin Andresen fikk en kunstner til å lage den spesielle turkisfargen på kobberdøren. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

— Han nikket, det var greit, og jeg tenkte jøss, hva oppfattet du egentlig nå?Resultatet er hun imidlertid svært fornøyd med.

Arkitekt Hjeltnes mener de første diskusjonene med en kunde gjerne er en realitetsorientering.

— Vi starter alltid med å diskutere hva oppgaven går ut på, prøver å finne ut av kundens behov, begjær og begrensninger. Vi må sette ønskene opp mot penger, myndighetskrav og tidshorisont, sier han.

En annen viktig del av arbeidet er å tolke det kunden sier og finne ut hva slags behov og ønsker som er essensen i det som uttrykkes.

— Hva betyr det, hva mener hun egentlig. Vi må ta det kunden ønsker seg på alvor, men det er ikke alltid helt klart uttrykt, sier Hjeltnes.

Les også: