Anda Blumberga kommer fra Latvia. Du kan ikke se det på hjemmet hennes i Kolsåslia, for hun blander nytt og gammelt og er inspirert av trender i tiden, akkurat som norske interiørinteresserte damer på hennes alder gjør. Men for Andas del er ikke denne jakten på gamle ting noe nytt.

- «Hvorfor bruker du lommepengene dine på å kjøpe gamle ting», pleide bestemor å spørre meg. Jeg tror kanskje det henger sammen med at slekta mi ble fratatt alt arvegods. Russerne stjal alt.

Sagkrakk: Svigerfar på Dovre trodde ikke sine egne øyne da Anda ville ha sagkrakken som innemøbel, men hun liker kontrasten mellom nye stålstoler og den gamle krakken. Foto: GURO KULSET MERAKERÅS

Anda er solid integrert, snakker godt norsk, har samboer fra Dovre, en sønn på Flatåsen skole og jobb i norsk barnehage. Allikevel: Røtter setter preg på oss alle. Da Andas oldemor ble sendt til Sibir og oldefaren rømte til USA for å unngå å bli henrettet, ble bestemoren gjemt i skogen av en tjenestejente. Slik overlevde hun russernes «opprydding» blant folk som hadde hatt privilegier under den russiske tsaren. Men familiens materielle verdier, de forsvant. Og nå, i voksen alder, tenker Anda at hennes forkjærlighet for brukte ting med historie kan henge sammen med dette - en oppvekst med mangel på ordentlig gamle ting.

Bruktkjøp: Den gamle kommoden er kjøpt brukt og lengter etter en skatollvenn i samme stil. Legg merke til effekten av kombinasjonen planter og plantebilder. Foto: GURO KULSET MERAKERÅS

- Det er litt magi i å spise på en gammel tallerken. Du vet ikke hvem som har spist av den før - det kan ha vært en dronning! Anda smiler og foreller at ei venninne som ikke er så glad i gjenbruk, pleier å følge opp dette med kommentaren «ja, og noen kan ha dødd mens de spiste av den!»

Det skremmer ikke Anda. Hun liker denne magien ved en uviss fortid.

LES OGSÅ: Slik har det seg at Marita og Joachim i Steinkjer nesten alltid finner noe brukbart når de oppsøker gjenbruksbutikker.

Ta vare på eller bytte ut?

Leiligheten i Kolsåslia har Anda og samboer Tor André Stordal eid i to år. I løpet av denne tiden er den blitt forandret og ominnredet flere ganger.

- Jeg øver meg på å gi slipp på ting. Eie mindre. Ikke tenke at alt må tas vare på i tilfelle det blir bruk for det siden, forteller Anda. I de sju årene hun har bodd i Norge har hun oppdaget at hun har mye til felles med den eldre generasjonen her til lands. Hun er vant til å utnytte ressursene, ta vare på all mat, gjemme unna til trangere tider. Leve slik at du alltid kan greie deg - om nødvendig alene. Noe av dette setter hun stor pris på. Tradisjonen om å lage skikkelig mat fra bunnen av, for eksempel. Andre ting ser hun at hun kan venne seg av med. Som å ta vare på alt du eier. Nå er Anda en del av gjenbruksrunddansen i Trondheim der interiør kan bringes inn og ut av ulike hjem.

Åpent kjøkken: Anda tok av dørene på tre skap, satte svart folie på resten av rekka og fjernet en dekorlist under overskapene for å få et nytt uttrykk uten større oppussing.

- Jeg er veldig glad i gjenbruk. Selv har vi en «Fretex-kasse» stående som det bare er lov til å putte ting inn i, ikke ta ut av. Hvis jeg tar på en t-skjorte og kjenner at «denne liker jeg egentlig ikke lenger», da legger jeg den i kassa. Noen andre kan like den kjempegodt, da er det bedre at de får tilgang på den. Det samme gjelder sønnen min. Har han en leke han har vokst fra, havner den i Fretex-kassa. Da kan vi også med god samvittighet kjøpe oss noe neste gang vi er i en gjenbruksbutikk.

Salongkiste: Anda og Tor André startet med stor u-sofa, men har etter hvert landet på mindre sofa og større salongbord. Kistebordet er slitt og brennmerket, men Anda ville ha akkurat dette, og strakk seg langt i en budrunde for å få det. Foto: GURO KULSET MERAKERÅS

Lite glitter og glam

Når det gjelder møbler har Anda ofte et klart, indre bilde av hva hun ønsker seg. Og da kan hun vente lenge med anskaffelsen, helt til det rette dukker opp. Slik var det med det store kistesalongbordet, og slik er det nå med skatollet som hun skal ha på soverommet. Hun vet hvor det skal stå og hvordan det skal se ut. Det eneste hun ikke vet er når og hvor det dukker opp. Andre ganger tar hun saken i egne hender for å få et raskere resultat. Den svarte kommoden på stua var rød da kun kjøpte den på Finn, men med maling og pussepapir ga hun den et nytt utseende som passet inn i leilighetens stil.

Plakatkomposisjon: De fleste plakatene, eller som her, innrammet løv, henger i en komposisjon sammen med andre.

- Det er mange som tenker at vi østeuropeere liker glitter og glam, men det er ikke min stil. Jeg er mer jordfarger og naturmaterialer.

LES OGSÅ: Lyst til å se et hjem som HAR masse glitter og glam? Bli med inn i Espens Aspaas Skjegstads Versace-inspirerte leilighet på Kalvskinnet.

- Norge er et land med stor valgfrihet, påpeker Anda. Hun er opptatt av å bruke sin frihet til å velge mest mulig økologisk og plastfritt.

Akkurat nå er det grått og hvitt som gjelder på veggene. Hadde vi kommet et halvår før, ville det vært mørkere farger på flere vegger, men det ble for lite luftig, så Anda fant frem lysere maling igjen.

- Jeg er veldig lite tålmodig. Når jeg har kjøpt maling kan jeg ikke vente til helga, for eksempel. Da må jeg bare male med det samme. Hun gjør det meste på egen hånd. Anda er vant til å ta vare på seg selv, og innrømmer at hun kanskje kunne vært flinkere til å be om hjelp.

- Jeg er oppdratt til at det ligger ære i å greie seg selv, at det er en svakhet å vise følelser, forteller hun. Det er slike usynlige kulturforskjeller som folk ikke tenker over. En mer synlig unorsk side av Anda er forholdet til naboene. Hun misliker den norske reservertheten som gjør at vi ikke besøker hverandre uten at det er nøye planlagt, og at vi knapt nok hilser på folk i nabolaget vårt. Som leder i borettslaget har hun tatt initiativ til en felles bokhylle der naboene kan låne av hverandre og andre sosiale tiltak som skal gjøre at naboene blir bedre kjent. Et hjem skal brukes, og aller helst av flere enn de som bor der, mener Anda.