Etter syv år forelsket hun seg i Norge og kjente behovet for et hjem

Joana Sá Lima forlot Portugal da hun var 21 år, for å studere arkitektur. Hun har vært på reise siden.

— Jeg begynte med studier i Italia og Tyskland, og så fortsatt jeg bare å bevege meg nordover, sier Joana og ler.

Men først et lite stopp i Amsterdam, hvor hun jobbet hos OMA – som fikk oppgaven med å tegne det nye danske arkitektursenteret, som skal ligge rett ved Den Sorte Diamant i København.

— Men etter en stund kom den økonomiske krisen, og mange store selskap fikk problemer.Det var da hun kikket mot Norge.

— Jeg hadde en stund tenkt på å lage et magasin, og kikket meg først rundt i København – men de hadde allerede mange lignende ting der. Så da ble det Norge, for her var det mye å jobbe med.

Urbanisme

Hun startet opp magasinet Conditions, et skandinavisk magasin om arkitektur og urbanisme, og underviste på Arkitekthøyskolen, før hun fant sin plass: som partner i Comte Bureau.

Ikke et typisk arkitektbyrå, men et kontor som leverer erfaringsbasert design.

— De to andre partnerne, Øystein Evensen og Erlend Nyhammer, er sosiologer. Kort fortalt er det vi gjør først og fremst å kartlegge hva kunden har behov for, så legger vi en strategi – og iverksetter den. Vi jobber med alt fra totalkonsept for nye merkevarer, til løsninger for UDI.Comte Bureau ble etablert i 2008, og jobbet da med forskning innen forbrukeradferd for å identifisere og designe løsninger som kan gi best mulig uttelling for kunder, brukere og publikum.

Da Joana Sá Lima ble med i 2013 utvidet de til konseptutvikling, og kontoret er nå et tverrfaglig nettverk av sosiologer, servicedesignere, grafiske designere, it-utviklere og arkitekter.

- Er det veldig annerledes fra hvordan du jobbet i et rent arkitektkontor?

— Som arkitekt har man en del kunnskap om de man skal tilrettelegge for, men det er ofte små biter som blir litt tilfeldig satt sammen – i motsetning til arbeidet nå, som er basert på forskning og fakta, sier Joana Sá Lima.

- Jeg tror at arbeidet med magasinet fikk meg til å innse at det finnes nok av gode intensjoner i arkitekturbransjen, men ikke så mye fakta å forholde seg til. Det er veldig vanskelig, spesielt om man jobber internasjonalt, å virkelig vite noe om de sosiale forholdene til menneskene man planlegger for.

Har du tips om boligsaker? Send oss en mail!

Hvitt og svart

Det var jobben i Comte Bureau som gjorde at hun for alvor slo røtter her, forelsket seg i Norge og kjente behovet for et hjem.

Så syv år etter at hun kom til Oslo, fikk hun alle tingene sine lastet inn i en container i Portugal – og sendt nordover. Hun flyttet to etasjer ned i en bygård på Bislett, og totalrenoverte sitt nye hjem.

— Studenter hadde bodd i leiligheten i mange år, og det så ganske forferdelig ut, sier Joana.

Men i motsetning til mange, som ville ha brukt lang tid på å bo seg inn og planlegge oppussingen av en hel leilighet – var valgene ganske enkle for Joana.

— Jeg er en monokrom person. Bare se bort på garderoben min, alt jeg har er svart.

Og dermed sa mye seg selv. – Det ble hvitt og svart.

— Da jeg kom inn leiligheten første gang, og så at den hadde tre rom som ligger etter hverandre, så tenkte jeg med en gang at det midterste rommet kunne være veldig mørkt, mens de to andre kunne være lyse.

Og for å understreke volumet i rommene, så malte hun alt – inkludert lister, vinduer og tak.

— Det gir en helt annen følelse enn om bare veggene er malt, sier Joana.

På soverommet har hun brukt svart og hvitt for å dele rommet inn i ulike soner – klærne har fått en svart ramme, som gjør at plassen for garderoben blir stramt definert. I entreen finnes samme spill med svart og hvitt, med sjakkmønsteret gulv, mens korridoren inn til kjøkkenet er blitt malt halvt om halvt; en svart og en hvit vegg.

— En stor fordel med å bruke hvitt og svart som base, er at alle andre farger passer inn. Jeg har egentlig ganske mange ulike farger i stuen, men det virker ikke slik – på grunn av den gjennomgående basen.

Mange minner

Mange av gjenstandene i leiligheten var om bord i containeren fra Portugal, og spesielt står bestefarens møbler hennes hjerte nær.

— Jeg liker å omgi meg med mange minner, jeg liker å samle.

Siden hennes egen familie er langt unna, har hennes venner i Norge måttet ta over noe av deres oppgave. Og hver uke inviterer Joana folk hjem på middag, i den mørke spisestuen.

— Jeg savner familien min, så jeg må holde vennene mine nær meg.

Men selv om familien er langt unna, ser hun dem ofte.

— Jeg drar hjem til Portugal omtrent hver måned. Jeg må se familien min og ta med meg de tingene jeg savner.

- Som hva da for eksempel?

- Nå kommer du til å le. Jeg tar med meg Bacalao.

Les også:

At hun leier stopper henne ikke fra å pusse opp i blant

Alt du trenger er neglelakk, vann og en tannpirker

- Det kan jo virke litt ekstremt. Egentlig er jeg ganske rotete av meg

Dette er årets mest moderne lamper