En nisse med altfor stor lue. En adventsstake med tente lys. Det skal ikke mer til. Når Liv Aarberg (26) ser tingene hun har arvet, kjenner hun det lille støtet i magen.

Nesten all julepynt i leiligheten i Oslo er hentet fra barndomshjemmet. De bringer frem minner om en tid som er forbi.

For henne blir høytiden aldri det den en gang var. For snart fire år siden mistet Liv moren, og i år gikk faren bort. Begge døde brått og uventet.

Mistet foreldrene

Liv husker at moren hennes, Karin, elsket julen, og hun startet alltid tidlig med gavene. Hun tenkte på alle og kunne gi en oppmerksomhet til både fjerne slektninger og til naboens datter som hun knapt kjente. Hjemme ble hver minste ledige plass dekorert med nisser, stjerner og engler. Liv pleide å hjelpe til når hun kom hjem til Bergen på ferie. Juletreet pyntet familien sammen.

Livs pappa, Sigmund, var en person som holdt seg litt i bakgrunnen. Han viste omsorg ved å hente, bringe, handle og ordne det praktiske. Når julen var over, fulgte han alltid Liv inn på flyplassen, eller inn på toget, slik at hun skulle få med seg alle gavene. I fjor var det motsatt. Siste gangen Liv så faren sin, var da hun passet på at han kom seg trygt av gårde med toget etter en jul sammen i hovedstaden.

– Det er så mange følelser frem mot julaften. Det blir «fight or flight». Enten må man gå inn i følelsene eller holde dem på avstand, sier Liv Aarberg. I år feirer hun for første gang jul uten begge foreldrene, og på grunn av smittesituasjonen kan det hende at høytiden tilbringes i egen leilighet. Foto: Signe Dons

Liv beskriver de siste tre julene etter at moren døde, som vanskelige. Hun har utsatt høytiden så lenge som mulig og reist hjem til faren først på julaften. Det har vært tydelig at den som alltid organiserte og stelte i stand til jul, er borte.

– Når noen blir borte, må noen andre ta den plassen og steppe inn hvis tradisjonene skal videreføres. Jeg har plutselig fått mange roller jeg ikke tenkte at jeg skulle få. De siste årene har jeg og søsteren min ordnet alle julegavene som mamma pleide å kjøpe.

I år blir det ekstra tungt.

– Venner drar hjem til foreldrene sine. Jeg har hverken barndomshjem eller foreldre å reise til. Foreldregavene vil ikke være under treet, men jeg har fått med meg noen venninner på å kjøpe gaver i stedet. Det er et forsøk på å fylle et tomrom på julaften.

Livs mamma likte å bake. Spesielt til jul. Hun etterlot seg en kokebok med håndskrevne notater som Liv tok frem da hun tidlig i desember lagde kakemenn.

– Jeg skulle ønske hun kunne se at jeg får det til.

Mistet sønnen

Gutten kunne gå bananas idet de gikk forbi butikker med julepynt: «Mamma, sånne skal vi ha på juletreet i år!» Tingene ble satt frem i tur og orden, alt hadde sin faste plass. Lykken var å finne størst mulig tre – og glemme hvor tungt det kunne være å få med seg hjem.

– Alt forsvant med Adrian. Rett og slett alt. Adrian elsket julen. Han var jul.

Elisabeth Rolfsen (59) husker juleverksted med glitter, kongler, risengrynsgrøt, pepperkaker og gløgg. Hun tenker tilbake på sønnen som helst ville feire jul fra november til februar, han som likte seg best på kjøkkenbenken mens moren lagde mat.

Hennes eneste barn døde i 2005 av en overdose, 20 år gammel. I årene etter ble Elisabeth uvel av høytiden. Hun orket ikke tanken på å ta frem julepynten igjen, og hun takket nei til alle juleselskaper.

– Det handler ikke bare om den tomme stolen. Det er summen av alt. Det er så mange utløsere – så mye som trigger minnene. Det føltes uutholdelig.

I mange år etter at sønnen døde, orket ikke Elisabeth Rolfsen tanken på å pynte til jul. Alt rundt høytiden minnet henne om ham. – Livet etter Adrian har en helt annen form enn før. Det begynte en ny tidsregning da han døde, og det har tatt tid å finne veien og meningen i det nye landskapet, forteller hun. Foto: Signe Dons

Hun skjønte etter hvert at hun måtte gjøre noe helt annet. Skape nye minner. Nye fortellinger som kunne legges oppå de gamle. Løsningen ble å sette seg på et fly og reise langt bort. Sardinia, London og København. Steder Adrian aldri hadde vært. Ingenting der minnet henne om ham.

– Folk sier at det første året er verst, den første dødsdatoen, bursdagen. Men det en absurd tanke. Det går aldri over. Det er bare tull. Hodet er fullt av minner resten av livet.

Men i fjor skjedde det noe. For første gang på femten år følte Elisabeth at det var greit å pynte til jul. Riktignok med nyinnkjøpt pynt, som Adrian aldri har holdt i, men likevel. Hun kjente seg klar. Hun strøk duken og tøyserviettene, inviterte gjester på besøk, spiste lange frokoster og så julefilm i pysjen.

– Nå tenker jeg at julen er til å leve med. Livet mitt som det er nå, er for meg meningsfylt nok til å tenke på som bra.

Mistet kona

De hadde en tradisjon, Oddvar Kolstad (78) og kona Eli. Dagen før de reiste fra Ski til Stavanger for å feire jul sammen med Elis datter, stelte de i stand koldtbord for seg selv. Bordet bugnet av brødmat og godt pålegg. Så koste de seg, slik bare de to kunne gjøre, mens de så frem til noen rolige dager sammen.

– Eli var veldig glad i julen. Det var en tid vi kunne slappe av sammen fra jobb og andre engasjement. En fin pause.

De møttes på en pub for over 40 år siden. Han satt med en øl i hånden, hun la merke til ham, og snart kom de i snakk. Siden var det dem.

Ekteparet jobbet sammen i Telenor i mange år. Hun med økonomi, han med teknologi. På fritiden var Eli aktiv i politikk og interessert i samfunnsspørsmål. Hun satt blant annet i kommunestyret i Ås og deltok i fagforeningsarbeid.

Oddvar og Eli var sammen i nesten 40 år. Han har forsøkt å opprettholde juletradisjonene de hadde, selv om han nå er alene. Foto: Signe Dons

De fikk mer enn 30 år sammen før Eli døde av kreft i 2010. I starten slapp ikke Oddvar følelsene til. Det resulterte i at han en periode ble syk og utmattet.

– Følelsene er der selv om de ikke kommer til syne. Og på et eller annet tidspunkt vil kroppen reagere. Du slipper ikke unna sorgen selv om du tror det, for kroppen jobber ubevisst.

Han har forsøkt å opprettholde juletradisjonene han og kona hadde. Hjemmet er pyntet i rødt, og julaften feires med familie. Men noe viktig vil alltid mangle.

– Hun er jo ikke her. Sånn er det jo. Når noen dør, blir det en veldig stor del av livet, og det vil aldri forsvinne. Men det er viktig, om man klarer, å fylle på med andre ting.

I dag er Oddvar med i flere foreninger og lag. Han beskriver det som å fylle et tomrom, eller å utvide livet med nye ting.

– Eli var opptatt av at jeg skulle drive med noe og ikke bli sittende hjemme og sture når hun ikke lenger var her.

– Julen konfronterer oss med det vanskelige

– Det er ikke til å unngå at tapets realitet blir veldig tydelig i julen. Man konfronteres med det som er tungt, nettopp fordi det er en familiehøytid preget av tradisjoner.

Det sier leder for frivillige tjenester i Fransiskushjelpen, Aksel Øhrn. 300 mennesker går årlig i sorggruppe i den ideelle organisasjonen i Oslo. Gruppene er delt inn etter alder og type tap, og de ledes av frivillige som selv har mistet noen.

Øhrn og kollegene i sorgtjenesten erfarer at rollene og relasjonene innad i en familie ofte endres når en blir borte.

– Mister man den som har hatt ansvaret for å pynte hjemme, kjøpe gaver eller lage mat, blir det ekstra tydelig. Kanskje lurer man på hvem som skal steke ribba når den som alltid har gjort det, ikke lenger er der, sier han.

– Julen kan gi en opplevelse av stillhet og tomhet, særlig på de dagene det ikke skjer noe, sier Aksel Øhrn, leder for frivillige tjenester i Fransiskushjelpen. Foto: Privat

– Gi rom for sorg og glede

Øhrn påpeker at sorgen kommer og går for de fleste, men at intensiteten og svingningene dempes over tid. Julen kan være en periode man opplever å bli satt tilbake.

Han erfarer at mange velger å reise bort i julen, men mener det kan være fornuftig å forsøke å opprettholde de vanlige tradisjonene. Det skaper en følelse av normalitet, og spesielt barn kan ha behov for at rutinene føres videre. I tillegg råder han sørgende om ikke å være i sorgen hele tiden.

– Skap rom for både sorg og glede. Ta pauser fra sorgen og sett av tid til kos. Ritualer som å dra på kirkegården og tenne lys eller andre ting for å minnes den som er borte, kan være fint for mange.

Øhrn anbefaler også å ta hensyn til egen sårbarhet.

– Kjenn etter om du skal være med på alt som skjer, eller om du har behov for å tekke deg tilbake og ta det med ro. Vær også forsiktig med overdreven bruk av alkohol.

Tips til deg som kjenner noen som har det vanskelig i julen

Her er Livs, Elisabeths, Oddvars og Aksel Øhrns tips om hva du kan gjøre for å støtte noen som går gjennom en tung høytid:

1. Ta kontakt

Ta en telefon eller send en melding når du tenker på vedkommende. Ikke vær redd for å vise at du bryr deg. Og tenk ikke at du ikke kjenner personen godt nok. Det er mye bedre å ta kontakt enn ikke å gjøre det.

2. Gi av tiden din

At du er villig til å gi av tiden din, er det viktigste du kan gjøre for noen som har det vanskelig. Vis at du er der for vedkommende og at du tåler å snakke om det som er tøft dersom personen ønsker det. Mange er redde for å gjøre det verre, men slik er det som regel ikke. Den sørgende tenker på det som er vanskelig uansett. Det er ofte bedre at du prater om det, enn å late som om ingenting har skjedd.

3. Husk at alle har ulike behov

Noen trenger en prat, andre ønsker en pause fra sorgen. Noen trenger praktisk hjelp som å handle, måke snø eller skifte bildekk, andre trenger å bli invitert med på en gåtur eller et kinobesøk uten nødvendigvis å si så mye. Vær oppmerksom på hva den andre signaliserer av behov.

4. Du trenger ikke ha en løsning

Ikke vær redd for å spørre hvordan det går. Ingen forventer at du sitter på en fasit eller en løsning selv om den andre forteller deg at det ikke går så bra. Det å få luftet tanker og bekymringer, kan være til hjelp. Ofte holder det at du bare lytter.

5. Hjelp til å få hjelp

Hjelp til med å finne de instansene som etterlatte kan henvende seg til for støtte og hjelp. Det finnes flere ulike tilbud (se faktaboks).

6. Unngå å gi råd

Unngå å gi råd om hva den sørgende bør gjøre og ikke gjøre. Ingen andre enn den som sørger vet hva som er riktig og galt.

7. Ha forståelse for at sorg tar tid

Ta hensyn til at sorg tar tid og at dagene går opp og ned for den sørgende. En som er i sorg orker kanskje mindre av det sosiale. Respekter at vedkommende trenger å være alene eller trekke seg tilbake innimellom.