Teglsteinsblokken som fyller hele kvartalet mellom Leüthenhaven og Museumsparken er en av byens mest karakteristiske bygårder. Da den ble bygd, lå den mellom J.N. Leüthens gartneri og en tidligere stolt sportsarena. Visst du at det som i dag er Museumsparken, en gang var Norges beste og viktigste skøytebane? Vi snakker 1890-årene. Ikke bare kunne banen skilte med norgesmesterskap for skøytesporten i 1895, 1897 og 1898, men også et internasjonalt sykkelstevne i 1897. Mellom sportsslagene var området en yndet tivoli- og sirkustomt. Slik var altså området da Morten Anker Bachke fikk oppdraget med å tegne en leiegård med store, gjennomgående leiligheter og et stort, innvendig portrom. Bachke, for øvrig den selvsamme som tegnet Palmehaven i Britannia, fulgte tidens skikk og etterstrebet helhet og sammenheng mellom eksisterende bygninger i området og det nye tilskudd.
Det var ingen tvil om hvilket bygg som satte tonen på dette stedet: Det gamle og karakteristiske Sukkerhuset et steinkast unna var viktigere enn både frø og sirkus.
En speilet fasade
Med mansardtak - et skråtak som er knekket i to soner, hvorav den nederste er den bratteste - og lett gjenkjennelige fasadeelementer, er det liten tvil om at arkitekt Bachke har villet speile det gamle Sukkerhuset i den nye gården. Han laget imidlertid ingen kopi, men utstyrte nybygget med moderne vindusutforminger og dekordetaljer. Datidens mote var jugendstilen, og gården blir ofte omtalt som en jugendgård, selv om den kan vise til en temmelig sammensatt form med motiver fra flere historiske epoker.
Mange navn
Sammensatt og mangfoldig er også navnet på gården. Den kalles Sandahlsgården, på grunn av at det var murmester Sandahl som oppførte gården. Kalvskinnsgården er den også kjent som - selvsagt fordi den ligger på Kalvskinnet. Sist, men ikke minst, er det mange som kaller dette kvartalet Museumsplass, selv om det strengt tatt - om en skal stole på Store norske leksikon, er navnet på parken. At Museumsplass står skrevet over en av inngangsdørene med adresse Erling Skakkes gate, tør bidra til at huset har fått dette navnet på folkemunne.
Ulike kilder opererer med ulike byggeår, men om vi tidfester byggeperioden til mellom 1910 og 1916, bør vi ha vårt på det tørre. Det som en gang var en gård med boliger for byens bemidlede borgere, som jo bodde i byen på vinteren og på lystgårder om sommeren, ble på 1990-tallet seksjonert. Gården er i dag inndelt i om lag 70 leiligheter - helårs sådanne.