Andreas måtte bare pusse opp leiligheten først. Mye.
- I starten tenkte jeg «dette blir lett, jeg kan bare fjerne gulvbelegget og male!». Men da jeg gikk i gang skjønte jeg at det måtte en større oppussing til, forteller Andreas.
Vi møter ham i en stilig og ferdig oppusset leilighet. Som han aldri skal bo i. For underveis i arbeidet ble den lille familien litt større. Dessuten gikk det for alvor opp for Andreas at det ville bli veldig trangt hver gang svigerfamilien kom fra Kongsvinger for å være på besøk i noen dager.
- Det var et nederlag å ikke bli ferdig til jul. Da jeg i tillegg innså at leiligheten ble for trang, mistet jeg litt piffen. Da ble det bare dårlig energi her.
Men så tok det seg opp. Andreas fullførte oppussingen – og solgte leiligheten. Når du leser dette, har boligen nye eiere.
LES OGSÅ:Anne Cathrine og Helge har pusset opp sin leilighet i Olav Tryggvasons gate til det ugjenkjennelige.
Historien i et hus
Andreas jobber som boligutvikler. Men denne leiligheten var det noe annet med. Den ville han ikke dele opp og leie ut. Han hadde lagt for mye sjel i arbeidet. Andreas falt pladask for nabolaget og leilighetstypen, for gårdens historie og den ekstra dimensjonen som finnes i et hus der generasjoner av mennesker har levd sine liv.
- Når jeg tar i dørhåndtakene her, synes jeg det er artig å tenke på hvor mange som har tatt i dem før meg. Kanskje satt statsråd Brænne her og holdt møter i spisestua, sier Andreas og forteller entusiastisk om tidligere beboere. Han har brukt Statsarkivets adressebøker for å søke opp hvem som har bodd i jugendgården han har tilbrakt fritiden sin i det siste halve året. På Statsarkivet har han også funnet brev som forteller bruddstykker av bygårdens historie, blant annet det mørke kapitlet da gården ble tvangsrekvirert av nazistene under andre verdenskrig, og brukt både som bordell og muligens for overvåkning av familien Hofstad, som eide gården.
De var motstandsfolk, og ble angitt og arrestert i 1943. Deretter ble eiendommen tinglyst på Gestapo. Ifølge Gunnar Hofstad, som i dag er én av tre Hofstad-søsken som bor i gården, leide Gestapo ut boliger til folk som hadde blitt husløse andre steder i byen, fordi hjemmene deres var tvangsrekvirert. Dersom eierne av en stor villa ble sendt på dør, kunne de få tilbud om en leilighet et annet sted. De som bodde der, måtte i sin tur ut.
- Både mine besteforeldre, min far og min tante ble sendt på Grini. Da de kom tilbake etter krigen måtte de kaste ut dem som hadde bodd i hjemmet deres, og gå rundt i byen for å sanke inn løsøre som var blitt spredt av Gestapo, forteller Gunnar. Gården ble bygd i 1910 av hans oldefar Johannes Moe, som flyttet til Trondheim fra Orkanger og jobbet seg opp som entreprenør. Selv bodde han aldri i gården, med leide den ut. I følge Gunnar Hofstad fikk Moes datter gården i bryllupsgave.
Bevare eller rive?
Det var flotte leiligheter på Museumsplass, der gårdene er oppført i nydelig jugendstil. Her bodde i sin tid byens kondisjonerte. Leiligheten i første etasje var imidlertid i en sørgelig forfatning da Andreas overtok den.
- Det var gulvbelegg og mørkegrønt listverk, koreapanel på veggene i gangen, sprukket tak og boblete trekk i speilene på panelene på stua, forteller han.
Andreas gikk i gang. Rev ut og leide gulvsliper. Kastet og pusset og pønsket. Den største utfordringen var å finne gode løsninger på kjøkken og bad. Den nest største var å tenke moderne inn mot det gamle han ville beholde. Han har endret litt på romløsningene, åpnet noen stengte dører og tettet andre for å få en operativ leilighet anno 2017. Det skal neppe bo en kjøkkenpike på soverommet, så døra mellom soverom og kjøkken kunne han unnvære. Dermed ble det mer plass til fornuftig kjøkkeninnredning.
- Kjøkkenet er nybygd, men jeg ville beholde en liten del helt urørt, sier Andreas, og åpner en liten dør. Og der, i spiskammeret, har tiden stått stille. Farger og innredning og alt er intakt. Utenfor spiskammeret forteller gamle skap også historien om en annen tid.
- Jeg fikk råd om å rive ut dette for å lage plass til et lite kjøkkenbord, men nei. Det var ingenting i meg som var enig i at dette skulle rives, smiler Andreas. Han har beholdt mest mulig, og fulgt egen magefølelse.
Artig å vise fram
- Jeg har jo sett for meg å ligge på denne senga og se gjennom stuene, smiler han når han står inne i det som en gang var stue nummer tre, men som i Andreas’ versjon av leiligheten ble et soverom. Nå drømmer han om å finne en annen leilighet i nabolaget, en som er litt større.
- Mens jeg har jobbet med denne, har utrolig mange trivelige folk stoppet på gata og lurt på om de kan få komme inn og se. Mange av kompisene mine har lurt på hva jeg drev med her nede, de ville ha revet alt og startet på nytt i stedet for å ta vare på så mye av det gamle. Men det var aldri aktuelt. Jeg er stolt av resultatet, og selv om det ikke blir vårt hjem, er det litt artig å få vise det fram, fastslår Andreas.