Med barn nummer én i magen og ungdommelig pågangsmot i brystet kjøpte Inger Karin Grødal og Hans-Richard Sørensen et hus fra 1910 og tenkte, «her kan vi bare pusse opp litt». I første omgang ble det maling og litt ny tapet.
- Men det var jo egentlig et renoveringsprosjekt. Vi skjønte ikke det da vi kjøpte det, ler Inger Karin Grødal.
Nå har babyen som lå i magen reist i militæret, og spisestua har akkurat vært gjennom sin tredje ansiktsløftning. I mellomtiden er nytt tak lagt og husmorvinduene skiftet ut. Vi snakker nye gulv og bygging av nytt kjøkken og bad. Kloakken er gravd opp – opptil flere ganger. Jo, de kjøpte seg arbeid. Men de kjøpte også et hus med sjel. Er sjarmerende hus uten standard romløsninger.
- Jeg liker at det er så mange rom og kriker og kroker. Det er nok plass til at vi kan gjøre det til vårt! Det er herlig, - hvis du ikke ser mørkt på å bo på en byggeplass. Det ble både en hobby og en livsstil for oss, sier hun.
Tapet for alle penga
- Vi har gjort så å si alt selv – bortsett fra tapetlegging, forteller Inger Karin.
Hun er glad i tapet og har alltid vært det.
- Man kan si at det er både upraktisk og dyrt men jeg har sånn sansen for det! I løpet av tjue år har hun rukket å få med seg både én, to og tre trendbølger, uten at hun er så opptatt av å ri på dem. Men preget av tiden bli vi jo. Derfor var brystpanel og røde vegger gangbar mynt på i andre halvdel av 90-tallet. Hun valgte blomstertapet med hvitt mønster i ulik glans og struktur før det ble vanlig, og høstet en del hevede øyenbryn for det, men i dag regner både hun og omgivelsene stuetapetet som ganske «safe». Det ferskeste tapetvalget et stormønstret og grafisk, i et lite rom med mange dører og vinduer. Det krevde litt mot – i den grad man kan snakke om mot i sammenheng med interiør.
- Det er jo ikke farlig, sier Inger Karin. Hva står egentlig på spill? Stort sett ikke så mye. Det dreier seg som oftest bare om penger og arbeidstimer.
Ikke fondvegger
Inger Karin kjører på. Kom ikke her med en fondvegg, det synes hun blir halvveis. Da hun og mannen Hans-Richard ble enige om et tapetmønster til spisestua, etter å ha bladd i tapetbøker i timevis, var det klart at hele rommet skulle kles i dette mønsteret. Før møblering så det litt voldsomt ut, og Inger Karin antyder at hun akkurat da kanskje var den eneste i familien som beholdt troen på at dette ville bli bra.
- Ungene var litt sånn «skal vi sitte her og ble svimle mens vi spiser?». Hun flirer. Er nok glad for at det tross alt er hun og ikke sønnene på 19 og 17 år som gjør interiørvalgene i fellesrommene. For da nøytrale, ensfargede møbler og gardiner kom på plass, ble tapetet nok dempet til at det ble akkurat så stilig som hun hadde sett for seg.
Heller ny tapet enn nye møbler
Mens enkelte interiørinteresserte sverger til å skifte ut møbler med jevne mellomrom, unner Inger Karin seg heller et nytt lag tapet. Mens veggene på spisestua nå er på runde tre, har bordet og stolene vært de samme i alle disse tjue årene.
- Alt trenger jo ikke være nytt, fastslår husfruen. Møblene i huset kommer fra ulike tidsepoker. Det store, hvite skapet på spisestuen er fra den tiden da Inger Karin hadde fullstendig dilla på Riviera Maison. To høye, smale hylleskap med tallerkenhyller ble valg ut av Hans-Richard.
- Jeg tror alle TROR at det er jeg som tar absolutt alle interiørvalgene her hjemme. Men det er ikke slik, altså. Hans-Richard har absolutt meninger han også, og vi kikker ofte på ting sammen, selv om det er jeg som er aller mest interessert i den siste finishen.
Når de går sammen og ser på løsninger, kan de også ta felles impulsive avgjørelser. Den mørkerosa soafen i stua, for eksempel, det kom ganske brått på.
- Vi gikk oss på den på Living, og fant ut at «å gud, hvor kult hadde det ikke vært med ROSA sofa». Og dermed kom den i hus, uten mere om og men.
Papirremser på vinduene
Sofaen er stram i formen, i likhet med salongbordet i glass som står sammen med den. Det er elementer som balanserer mot møblene fra Riviera-perioden, en blå sjeselong og de klassiske vinduene med ruter i toppen.
- Jeg klarer det ikke hvis det blir for klassisk eller søtt. Blir det for mye tre og kurv, da må jeg ha noe strammere. Blir det for søtt må jeg liksom ha noe stygt eller røft.
Enkelte element er mer stabilt klassiske enn andre. Vinduene, for eksempel. Da Inger Karin og Hans-Richard overtok huset, hadde det praktiske husmorvinduer, som på et eller annet tidspunkt hadde erstattet de opprinnelige. Det var aldri tvil om at en ny løsning måtte på plass, men hva skulle de velge? I en lengre periode hang det papirremser limt opp i ulike sprossemønster på vinduene i huset – såpass skikkelig hengt opp at en nabo forsikte spurte om det var slik de skulle ha det?
Inger Karin ler ved minnet. Det så sikkert pussig ut, men fungerte godt som hjelp til å se hvordan de ulike løsningene ville ta seg ut. De landet på småruter i toppen, og bygde samtidig ut et lite karnapp til å bli større, med rausere vindusflater. Her står godstolene med godt lys bakfra og fronten vendt inn mot peisen. Stolene er heller ikke av ny dato, og paret vurderer stadig å skifte dem ut. Men så minner de selg selv på hva de sa da de kjøpte dem: «Tenk så stilige disse blir når de blir litt slitte!». Nei, alt trenger ikke være nytt. Og alt trenger ikke matche perfekt.
- Det blir litt hummer og kanari når man kjøper over tid, fastslår Inger Karin.
Tror frykten for å bli lei er overdrevet
Det går fint å være interiørinteressert uten å skulle bytte ut alt du eier når trendene svinger. Inger Karin kan kose seg med å ta et lite hjørne av gangen. Akkurat nå er det kroken ved kjøkkendøra som er mest trendy. Hun innrømmer at det er svenske instagrammere som er inspirasjonskilden til det lille, elegante hjørnet med en en retro barvogn og en enkel stol med lekker pute.
LES OGSÅ: Slik gjorde Sylvia Sumstad det da hun ville bli kvitt alle hvite vegger i leiligheten på Flatåsen.
- Det er ikke sikkert at akkurat den der får så langt liv i heimen her, men jeg kjøpte den på finn.no og kan jo alltids selge den igjen. Det må være lov å leke litt.
Det som derimot forventes å ha lang levetid, er flisene i gangen. Historiske fliser i blått mønster.
- «Historisk dyre fliser» kaller mannen min det, men det var en sånn ting jeg bare skulle ha. Vi kunne jo lagt noe grått eller beige, men det er kjedelig med sånt som er plain, synes jeg. Jeg ville ha noe artig, noe som gjør at jeg blir glad når jeg kommer hjem.
Dermed er det mønster på gulvet i gangen og mønster på veggene på stua og ikke minst på spisestua. Mange ville kviet seg for å prøve og vært redde for at de skulle bli lei.
- Jeg tror frykten for å bli lei er overdrevet. Vi bør ikke være så redde for å prøve hvis vi finner noe vi virkelig liker. Det står jo ikke om liv, hvor galt kan det egentlig gå?