I 1972 var det bare drøyt to år siden tidenes julepresang ble pakket opp på bunnen av Nordsjøen på lille julaften. Det første oljefunnet var riktignok gjort, men velstanden som skulle følge hadde ennå ikke rukket å forandre samfunnet vårt.
- Ikke dra til Norge, sa sjefen til Riet da den unge analytikeren innen klinisk kjemi ville forlate laboratoriet i Amsterdam for å se litt mer av verden. Sjefen påpekte at Norge var ei bakevje, faglig sett, slett ikke noe han kunne anbefale for videre utvikling. Men nederlandske Riet hadde forlest seg på bøker om Nansen og Amundsen som barn, og hun ville se dette landet med snø, is og fjell.
Første stopp var Regionsykehuset i Trondheim. Så gikk turen til Røros og sykehuslaben der. Sjefen hadde rett. Det var primitivt. Hvis Riet skulle veie noe, måtte hun gå til gruveselskapets laboratorium for å låne en vekt. Slikt utstyr hadde de de nemlig ikke på sykehuslabben.
Dette var distriktsnorge på tidlig 70-tall, i et nedslitt lokalsamfunn med en hjørnesteinsbedrift på konkursens rand og et sentrum med gamle bygninger som knapt nok noen så på som verdifulle. Men alt skal endre seg, og det starter nå.
Begynnelsen på en ny epoke
En titt i de lokale historiebøkene viser at det året Riet flyttet til Røros også er det året en gammel bygning for første gang ble gjenreist på Bergstaden. Per Amundsagården, som var blitt revet i 1925 for å gi plass til en bensinstasjon i Bergmannsgata, ble hentet tilbake fra lagring på Norsk Folkemuseum og sto ferdig - om enn litt ombygd, på sin gamle plass i 1972. I 1975 ble sentrumkjernen regulert til bevaring av Røros kommune.
En ny bevissthet rundt kulturminnevern var i framvekst, det var økende forståelse for at det norske bevaringsarbeidet for bygninger burde favne mer enn hva den nasjonalromantiske tradisjonen hadde tillatt. Bonderomantikk er svært norsk og bevaringsverdig, ja vel, men hva med kystkultur og industrihistorie? «Vernetanken som nå begynte å gjøre seg gjeldende, fikk et annet sosialt, menneskelig og samfunnsmessig idégrunnlag enn tidligere og bygninger som representerte arbeidskulturen til industriarbeidere, fiskere og bønder ble viktige.», skriver Rune Floor i en masteroppgave om kulturminneforvaltningen på Røros.
Verdensarv på billigsalg
Synet på Røros endret seg altså. Da siste rest av gruvedrift ble avsluttet i 1977, kunne den vesle byen på fjellet blitt fraflyttet og forfallen. Heldigvis spilte tidens melodi en tone som ga håp for framtiden. I 1981 kom Røros på Verdensarvlista. Nå skal det sies at det ikke hadde noen akutt virkning i form av et endret syn på verdien av de gamle bygninger, rent lokalt. Da Riet, som endte opp med å slå rot på Røros, kjøpte et gammelt, forfallent hus i Lars-Tørresveien på Flanderborg i 1991, var prisen så lav at hun helst ikke vil ha den på trykk i avisa. Men så skal det også sies at alt, ja absolutt alt, måtte gjøres med huset før det ble beboelig.
- I starten førte jeg regnskap og skrev opp alle utgiftene mine. Men da det passerte én million, sluttet jeg med det, forteller Riet. Vi sitter i første etasje, i en stue med kakkelovn og kunstferdig malte vegger.
Stua går over hele huset bredde, som er beskjedne 4,5 meter fra vegg til vegg. Vinduene - de gamle - vender ut mot gata, der turister i perioder flokker seg mer enn det som godt er. Kanskje tror de at de er i et friluftsmuseum når de legger hendene på vinduene og kikker inn. I hvert fall er de begeistret for fotomotivet med disse gamle husene og kirken i bakgrunnen.
Det kan bli litt mye, innrømmer Riet, men samtidig er hun begeistret for at både rørosingene selv og omverden har fått øynene opp for verdien av gamle hus. Selv var hun heller ikke opptatt av slikt da hun kom hit for nesten 50 år siden.
Den gang ville det ikke falt henne inn å kjøpe en gammel bygning og betale for å få den demontert og satt opp på nytt. Men akkurat det var det altså hun gjorde om lag 20 år senere. Hun var på utkikk etter en annen bolig enn leiligheten ved sykehuset da ei venninne tipset henne om dette gamle huset som var til salgs. Riet gikk for å se, og så et bygg med verksted med jordgulv i den ene enden, en stor søppelhaug utenfor, sliten bordkledning og få vinduer.
- Jeg kjøpte det med det samme jeg, selv om det så forferdelig ut!
Litt av et prosjekt for ei dame som til alt overmål kom fra et land der byggeskikken er nærmest fri for tømmer?
- Jeg er optimist! sier Riet enkelt. Og tilføyer at hun selvsagt ikke visste hva hun gikk til.
Egeninnsats og innleid hjelp
Over en lang periode gikk det i jobbing, jobbing og jobbing. På laboratoriet på dagtid for å tjene penger nok til å betale regningene til håndverkerne, på kveldstid med å skrape maling av vinduer og dører som skulle gjenbrukes, i helgene med rydding og klargjøring av byggeplassen. Hun liker å holde på og har lært mye underveis.
Dessuten har hun benyttet seg av andres fagkunnskap. Håndverkere og kunsthåndverkere er det nok av på Røros, og erfarne håndverkere kan saktens trenges når et hus skal demonteres og bygge opp på nytt. Panelet på stua er fra tiden før maskinell dimensjonering ble vanlig, så det er ikke vanskelig å se at plankene kommer fra trær - som jo er tykkere i den ene enden enn den andre.
Hvert bord har ulik bredde og vinkel, og Riet husker at snekkerne kommenterte at det ikke var ett eneste bord som bare kunne spikres rett tilbake på plass. Jobben var enorm, men ikke uendelig. Nå er det 25 år siden Riet flyttet inn.
Inn til de vakkert malte stuene, til kjøkkenet med fliser fra hjemlandet Nederland og til kakkelovnen som hun kjøpte i Fredrikstad.
- Jeg hadde alltid drømt om å ha en kakkelovn, og da huset var ferdig bestemte jeg meg for å unne meg det. Den veier et tonn, så jeg måtte få laget et spesielt fundament i kjelleren der den står. Men den er i daglig bruk og var absolutt verdt innsatsen.
Gule og blå striper
Riets hjem er et lite eventyrhus, ikke minst ser det slik ut på gnistrende vinterdager som denne. Utvendig er det tjærebredt tømmer som gjelder - 1800-tallets typiske Røros-fasade. Innvendig har hun stått friere, men har valgt å beholde romstrukturen slik den var. Sitt eget preg har hun allikevel satt på huset rommene, ikke minst gjennom at hun har valgt å bruke til en kunsthåndverker til å male dører og vegger. Hun innrømmer at skepsisen var stor da hun kom opp i det som skulle bli hennes grønne stue og så at han hadde malt veggen i gule og blå striper.
- Men han smilte og sa «bare vent», og det gjorde jeg.
Oppå stripene malte han grønt, før det hele ble toppet med blå og brun lasur. Resultatet er grønne vegger med enestående dybdeeffekt og fargespill.
- Jeg tror dessverre ikke at bilder kan gi det samme innrykket som når du står i rommet, og det er litt synd, kommenterer Riet mens journalisten prøver å fange veggdybden gjennom kameralinsen. Hun har helt rett.