DET VAR i 2016 at familien tømte huset sitt på Jakobsli og flyttet ut slik at rivningsarbeidene kunne begynne. Først gikk taket, og siden alle vegger uten bæring. Til slutt sto bare kjelleren, badet og noen få bærebjelker igjen.

– Vi leide i første omgang en liten blokkleilighet, men så skulle han som eide den, selge. Da skreik vi oss til å få bo i en sokkelleilighet oppi her, men også der måtte vi ut før huset var ferdig. Den tredje flyttinga gikk til hotell, forteller Siv Oldervik. Da var de naturlig nok relativt motiverte for å komme i hus hjemme, så i juli flyttet de inn. Om man kan sammenligne det å bygge hus med en fødsel, passer det bra – de hadde bodd hjemmefra i ni måneder.

– Snekkerne var ikke ferdig før i november, så vi flyttet inn på en byggeplass, men det gikk bra, forteller Siv.

Ikke perfekt

Det meste går bra hvis du bare tar det bra. Og det gjør Siv. Du tror det kanskje ikke når du ser henne første gang, velpleid og stilig som hun er, men Siv er ei ganske så avslappet dame fra Aure. Hun åpner gjerne døra til baderommet de ikke har fått ferdig fordi budsjettet sprakk, eller soverommet som er ferdig, men som de bare ikke har fått tid og overskudd til å flytte inn i ennå. De er vanlige folk, altså. Eller, litt mer enn middels driftige er de nok. Både Siv og samboeren Ole Petter Dahlen driver egne bedrifter, henholdsvis som frisør og rørlegger, og de har tusen jern i ilden. Skal dét gå bra, gjelder det å senke skuldrene og kvitte seg med behovet for å være perfekt på alle områder.

– Vi improviserer, og lar oss ikke så lett stresse.

To innganger

– Skal jeg ta bort ballene, kanskje?

Siv kikker spørrende på fotografen. Vedrommet til peisen i tv-stua er fullt av fotballer. Ja, for det er fotball det går i for husets to håpefulle. Inne og ute. Mor fyller favnen og bærer lærkulene ut på vaskerommet. Det er husets store buffer. Her går de fastboende og ungenes venner inn, og kan slenge fra seg sekker og sko uten at husets hovedinngang blir rotete.

– Vi er fornøyd med denne løsningen med to inngangsdører. Denne store, med sideglass, fikk vi laget etter våre tegninger.

Når du kommer inn i huset, er du raskt inne i barnas sone. Tv-stua deres er nede, det samme er soverommene og hele familiens felles walk-in-closet. Det er en annen løsning Siv er veldig fornøyd med. Én garderobe, ett sted å gå med de rene klærne som skal på plass i skapet. Olava på 11 år har i tillegg et klesstativ inne hos seg selv, men ellers trives alle med denne løsningen, forteller mor.

Tenke og justere underveis

Huset i Erling Høviks vei er det tredje byggeprosjektet til Siv og Ole Petter. I strøket der de selv bor har de bygd hus på ei tomt de arvet, men dette huset leier de ut. Og så har de bygd hytte på Aure.

– Men ingen av prosjektene kan sammenlignes med dette. Det har vært sykt mye arbeid, forteller Siv. Hun og Ole Petter tegnet den nye versjonen av huset sitt selv, og fikk arkitekthjelp til å «fintegne», som Siv sier.

– I ettertid er jeg glad for at prosessen tok tid, for det gjør at vi hadde mulighet til å tenke og justere underveis.

Noen endringer takker hun naboene for, som rekkverket på den store takterrassen. Planen var glass, men naboene ønsket ikke det, så de gikk for tre.

– Det er jeg veldig glad for i dag, det ble mye lunere og hyggeligere at det ikke går an å se inn på dette utearealet.

Plassen er kjempestor, også dette på grunn av eller takket være naboene, faktisk. Arealet i andre etasje måtte reduseres for at naboene skulle synes det var ok. Da ble det stor takterrasse. Og skrinlegging av planen om et grovkjøkken.

– Vi fikk en liten tv-krok her ved kjøkkenet i stedet, og det er egentlig helt topp.

Siv har denne evnen. Hun greier å se det positive i plan B, og bestemmer seg for at den i grunnen var vel så bra som plan A, når det kommer til stykket.

Men dette med at man skal få til et perfekt hus på tredje forsøk, det synes hun ikke stemmer.

– Det må i så fall være hvis man bygger et likt hus tre ganger, og bare forbedrer det. Våre tre prosjekter har vært vidt forskjellige, og da kommer det nye utfordringer hver gang.

- Lamper er viktigere enn møbler

Noe har hun imidlertid tatt med seg fra tidligere prosjekt. På hytta angret hun på at de ikke valgte vinduer med mørk karm. Så det visste hun at hun skulle ha denne gang. Slanke, vedlikeholdsfrie vinduer i aluminium.

– Vi brukte sykt mye tid på å finne riktige vinduer. Men det sto høyt oppe på prioriteringslista. Vindu, gulv og lamper, det er viktig for meg.

Faktisk er det slik at Siv valgte lamper før resten av innredningen.

– Jeg synes lamper er viktigere enn møbler. Møbler kan du bytte ut mye enklere enn lamper.

Og så var det gulvet. Brede planker av douglasgran, lutet og oljet.

– Det er drømmegulvet. Det kostet en del ekstra, men vi sparte på andre ting slik at vi fikk råd.

Sjølmekket trapp og gullkran

Trappetrinnene, for eksempel. De er faktisk laget av limtredragere. Det er Ole Petter som har skrudd sammen og sveiset trappa, etter at han først tegnet den og fikk den levert i småbiter.

– Hadde vi regnet arbeidstimer på den, ville det sikkert lønt seg å kjøpe en ferdig trapp, men vi er veldig fornøyd med den, sier Siv. Trappa er det første hintet du får om at det er en ganske folkelig familie som bor her, selv om inngangspartiet ser rimelig fancy ut. De røffe trinnene forteller om et hjem som skal brukes. Og det er kanskje greit at vi har skjønt det før vi kommer opp i andre etasje, ellers ville vi blitt blendet av kjøkkenkrana på øya. Den er av gull. I kid you not.

– 24 K, ler Siv. – Den er et smykke, og jeg kan jo egent-lig ikke ha noe annet på benken her.

Det passer for så vidt godt, for Siv er en kvinne av få ting. Hun liker ikke nips og synes det blir rotete med masse pynteting. Noen få designgjenstander, det er alt.

Den listefrie stilen harmonerer med dette. Ingen lister, ingen gardiner og nesten ingen pynteting.

– Det kan hende jeg fyller på litt mer etter hvert, men jeg kjøper bare ting jeg virkelig vil ha.

Angret på fargen

Selv om Siv er glad i rene flater, og et moderne uttrykk, har hun lett bevisst etter et par gamle stoler.

– Ethvert hjem skal ha en gammel ting, mener jeg. Jeg saumfarte Finn etter siestastoler, og måtte virkelig lete lenge før jeg fant dem, forteller hun. To brune skinnstoler fra en annen tid, men trendy som bare det.

Det neste på ønskelisten er y-stoler til spisebordet.

– Men det må jeg spare til. I mellomtiden har vi disse fra Søstrene Grene, sier Siv, og slår seg ned ved spisebordet. Det er for øvrig med fra møbleringen i gammelhuset. Det samme gjelder den store skinnsofaen nede i tv-stua.

– Den sofaen har vi hatt i mange år. Det snedige er at jeg egentlig aldri har likt den. Jeg angret på kjøpet så å si med det samme det var gjort, men så har den nå fått være med videre allikevel. Og nå, i det rommet, med disse fargene, synes jeg plutselig den er kjempefin!

Du kan si at sofaen deler historikk med veggfargen nede.

– Jeg fikk sjokk da vi malte, og angret som en hund. Men nå har jeg vent meg til det, og synes det er helt topp.

Det ble altså bra, det også.

hjem@adresseavisen.no

Foto: Guro Kulset Merakerås
Nybygd på gammel grunnmur: – Huset vårt så ut som naboens, med én etasje og valmet tak, forteller Siv. Etter riving og nybygg er det ikke til å kjenne igjen. Foto: Guro Kulset Merakerås