Jaja. Jeg er vanvittig glad i alle dyr, det er virkelig ingen jeg direkte misliker, kanskje med unntak av hoggorm. Mus er da helt greit. Men de trenger jo ikke være innomhus. Jeg tror generelt at ubudne gjester har best av å holde seg unna, da blir det minst styr. Og der er vi ved problemets kjerne, hvordan skal vi sørge for at små, grå, firbeinte skapninger med pels, hale og stor appetitt ikke tar seg til rette og trenger seg på?

Vi diskuterte dette i bilen sørover. Jeg er nemlig sterk motstander av giljotinlignende avrettingsmetoder som enkelte tyr til ved minste mistanke om besøk av husmus med skjæretenner. Musefeller kommer ikke på tale, gjentok jeg. Så vi endte opp med å kjøpe en lydboks som gir fra seg signaler mus visstnok ikke kan utstå. Tanken er at de skal snu i døra straks de får ferten av disse uutholdelige, høyfrekvente lydene kun veldig små pelsdyr er i stand til å registrere. Det er litt det samme prinsippet som grekere tar i bruk mot mygg. Hørtes fint ut, ja.

Første uken med lydboks mot skadedyr gikk strålende. Det var ikke antydning til gnagere med pene øyne og svans.

Men så. I uke to. Da vi hadde vært ferielate så lenge at baking av boller sto på dagsorden igjen, fant mannen sorte, små rariteter i kjøkkenskapet. Altså muselort.

Og da var mannens tålmodighet over. Musefeller. En liten fleskebit som åte. Det er det eneste som duger. Lydboks, du, liksom.

- Vi kan like gjerne sette på radio`n.

De motbydelige fellene ble plassert ved siden av søppelkurven, og det gikk ikke lang tid før jeg skrekkslagen ble vitne til at et bestialsk «musemord» hadde funnet sted.

- Ingen julefeiring på denne lille karen, sa mannen.

- Kanskje vi bør få oss en katt, tenkte jeg.