Slik Henry van de Velde tegnet rommet

Museumsdirektøren er strålende fornøyd, mens mange entusiaster venter i skrekkblandet fryd. I morgen kan alle se om restaureringen av Henry van de Veldes rom er vellykket.

Saken oppdateres.


Gjør du noe med van de Velde-rommet, flytter jeg fra byen!

Den spontane og entydige beskjeden falt da en av byens arkitekter ble kjent med at Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, NKM, skulle restaurere van de Veldes rom fra 1908.

SE BILDENE: Titt inn i van de Veldes rom i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Men han virker ikke videre nervøs, museumsdirektør Jan-Lauritz Opstad, når han åpner døren til det aller helligste. Svært mange har skattet rommet nettopp slik. Som et hellig sted . . .

Belgieren Henry van de Velde var en av Europas fremste arkitekter og formgivere i årene rundt 1900. Mange av interiørene hans ble ødelagt under 2. verdenskrig, og arbeidene hans er svært ettertraktede kunstobjekter - når de en sjelden gang dukker opp på auksjonsmarkedet. Nettopp derfor er NKMs interiør enestående.

- I det internasjonale kunstmiljøet er van de Velde-rommet, eller «Interieur 1900» som det heter, vel så viktig som Nidarosdomen. Arkitekstudenter har til alle tider innlemmet rommet i studiene, og vi får stadig besøk av turister som kommer ene og alene for å se, forteller Opstad. En av dem var dem var den amerikanske filmstjernen Ginger Rogers.

- Hun var henrykt over opplevelsen og mente at «gotiske katedraler finnes overalt, mens van de Velde er en sjeldenhet.» I dag står rommet som et av de viktigste eksemplene på den tidlige modernismens formgivning i Europa. Før sett på som en kuriositet - i dag et mesterverk.



Vanskelige valg



Det er med en viss andakt vi trår over terskelen. Det lukter lakk og maling; tregulvet skinner, veggene er ikke lenger beige og brune, men malt i en dyp blågrønn nyanse.

- I år er det hundre år siden interiøret ble presentert første gang. Dette ønsket vi å markere ved å restaurere rommet. Vi sto overfor tre valg, forteller Opstad.

- Skulle vi gjenskape rommet etter daværende konservator og leder, Jens Thiis' fortolkninger av tegningene i 1908, eller skulle vi restaurere rommet slik det så ut etter flyttingen til Munkegaten i 1968, tilpasset funksjonalisme og skandinavisk design?

- Vi valgte et tredje alternativ. Tegningene som i sin tid ble bestilt av Jens Thiis, ble gitt til Gunnar Fretheim, tidligere scenograf ved Trøndelag Teater. Han har tolket van de Veldes fargekoloritt og tatt i bruk gamle maleteknikker, slik at rommet i dag framstår etter arkitektens intensjoner.

Man kan gjerne undre seg over hvorfor dette mesterverket har havnet i Trondheim. Museet ble grunnlagt i 1893, og i 1895 ble den unge kunsthistorikeren Jens Thiis ansatt som konservator og leder. Thiis var internasjonalt orientert, og ønsket at museet skulle vise mer enn lokal kunsthåndverk og design. Det er han som har bygd opp museets berømte Art Nouveau- samling, og han la også grunnlaget for museets omfattende Japan-utstilling. Thiis ønsket å vise samspillet mellom moderne europeisk kunst og de japanske forbildene.

Under verdensutstillingen i Paris i 1900, som var Art Noueveau-stilens klimaks, ble NKM representert av Jens Thiis. NKM hadde en egen avdeling som viste billedtepper av Gerhard Munthe.

Mange av teppene ble solgt til andre museer i Europa, og for blant annet disse pengene, kjøpte Thiis en gruppe møbler av Henry van de Velde og et par glassmalerier fra Tiffany i New York.



I ukjent fargeprakt



Senere, i 1906, fikk Henry van de Velde i oppdrag å tegne et interiør til sine møbler og til annen kunst som ble kjøpt inn til

NKM i 1902. Originaltegningene og korrespondansen mellom Jens Thiis og van de Velde i 1907-08 ligger i museets arkiver, og her blir det også angitt fargebruken.

- Det er slett ikke vanlig å tilbakeføre et interiør til hva det hadde vært tenkt å se ut som, men for oss var det mye mer spennende. Og langt mer krevende, smiler Opstad. De som har blitt kjent med interiøret gjennom årene, vil nok få seg en overraskelse. Det gjennoppstår i en hittil ukjent fargekoloritt, og har fått et enda sterkere preg av Art Nouveau-stilens krav til at et interiør skulle være et «Gesammtkunstwerk».

- Jeg mener at gjennom denne tilbakeføringen til van de Veldes opprinnelige intensjoner med dette rommet, vil «Interieur 1900» stå frem som en enda viktigere attraksjon i Trondheim, smiler Jan-Lauritz Opstad.





 
        
            (Foto: RICHARD SAGEN)

  Foto: RICHARD SAGEN

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå