Stensli stasjon på sporet

Han tok på seg et solid stykke arbeid, ildsjelen Snorre Hov i Ålen, da han bestemte seg for å restaurere Stensli stasjon i hjembygda. Etter 6500 arbeidstimer er den snart 140 år gamle bygningen langt på vei en attraksjon.

Saken oppdateres.

Tilblivelsen av Stensli stasjon, eller Eidet stasjon som den opprinnelig het, startet i 1870. Dovre skulle overvinnes, og det nordensfjeldske ble slått sammen med det sydenfjeldske. Det ble ikke spart på noe, og regjeringen brukte et helt nasjonalbudsjett på Rørosbanen.

Men hvor skulle stasjonen i Ålen ligge? Reitan stasjon var viktig i forhold til gruvene, mens Stensli hadde tilknytning til smeltehytta. De to alternativene ble sendt ut på høring i herredsstyrene, og skapte stort engasjement i bygda. Folket var misfornøyd med at det skulle bygges to jernbanestasjoner, særlig ettersom begge lå utenfor allfarvei. Men om protestene var aldri så sterke; bygdefolket tapte saken og Ålen fikk to stasjoner, en på Stensli og en på Reitan.



Bull og Collett



Stensli stasjon ble tegnet av Georg Andreas Bull, en av tre Bull-brødre; den ene var velkjent felespiller, den andre en renommert falskmyntner, mens altså Georg Andreas var arkitekt.

Han ble utdannet Tyskland og viste en tydelig forkjærlighet for sveitserstilen.

Stasjonsbygningen ble satt opp i dalen i 1873, og flyttet til stasjonen tre år senere, slik at daværende sjefsingeniør i Jernbaneverket, Emil Collett - sønn av Camilla Collett - kunne flytte inn da Rørosbanen åpnet i 1877.

I årene som har gått siden den gang, er huset endret mange ganger, både mht arealbruk og fargesetting. For å finne fram til originalfargene, utomhus så vel som inne, har Hov fått uvurderlig hjelp av John Brænne ved NIKU, Norsk Institutt for Kulturminneforskning.

-Han kom egentlig oppom bare for å se, men ble her i flere dager. Med skalpell og pinsett skrapte han seg gjennom lag etter lag av maling, helt til vi satt igjen med den originale koloritten, forteller Hov. Fargepaletten på veggen viser hvilke farger som har vært brukt på huset siden 1883.

- Nå mangler vi bare den sjokoladebrune malingen på vindusinnrammingen, så er huset ferdig malt utvendig, forteller Hov. Akkurat nå samler han skifer slik at han kan få lagt nytt tak. Et lite hint, kanskje, til alle som fjerner den slags i området.



6500 arbeidstimer



Til nå har Snorre Hov lagt ned ca 6500 arbeidstimer på restaureringsarbeidene.

- Alle materialer vurderes for gjenbruk. Det er økonomisk gunstig, mer miljøvennlig og dessuten en fin måte å videreføre bygningens historie på.



Fornorsket venterom



Arkitekt Bull fikk i sin tid romslige rammer. Dette bærer særlig de første stasjonsbygningene langs banen preg av. Her ble det ikke spart på noe.

- Det tok sju timer og et kvarter med banen fra Trondheim til Eidet. Passasjerene som reiste på første klasse hadde middagsservering på Stensli inkludert i billetten, og den inntok de her, forteller Hov og åpner døra til det som var kombinert venterom og restaurant.

I dag står rommet slik de første passasjerene opplevde det, i en fornorsking av sveitserstilen; jugendgule tømmervegger under åpen himling, mahognyfargete dragere og takpanel, malt i eikeådring. (malerteknikk som illuderer eik)

- Det vi ser her er en østerdalsk sperrestue, med sin karakteristiske åpne himling. Ingen ventet å finne et slikt rom da vi fjernet skillevegger og gamle toalett.

- Du kan si det har ballet på seg, smiler Ålbyggen.



Som et smykke



I det nordlige hjørnet sto rommets juvel; en peis i kleberstein som gikk fra gulv til tak, og som var rikt utsmykket med malte ornamenter.

- Peishyllen var over to meter høy, smiler Hov, og mener det skal være mulig å gjenskape klebersteinspeise. Forhåpentlig med hjelp fra Nidarosdomens restaureringsarbeider.

Der originale vinduer manglet har Hov satt inn nye vinduer, i tillegg til en dobbeltdør med glassfelt, som vender ut mot jernbanesporet.

- Jeg er ikke så sikker på at døra var slik opprinnelig, men vi valgte en slik løsning for å få inn mer lys.



Fra betjenter til kjøkken



Billettluken fra 1925 fungerer i dag som romskiller for restaurant og kjøkken.

- Dette var opprinnelig stasjonsbetjentenes plass, det gamle kjøkkenet ligger i rommet ved siden av, forteller Hov.

Kjøkkenet er i gammel stil, med moderne hjelpemidler og etter alle tekniske og hygieniske krav. Men. Betjentenes posthyller og skap er beholdt som en del av interiøret.

I rommet ved siden av finner vi det gamle kjøkkenet, som med tiden skal bli Snorre Hovs reiserom.

- Eller cognacrom, smiler han. Vi får se . . .



Pompeiirøde vegger



Sjefsingeniøren på Eidet stasjon, Emil Collett, bodde ganske sikkert i luksuriøse omgivelser. Linoleumsgulvet i rosemønster er utrolig godt bevart, kanskje fordi det hadde flere lag av lakk som nå er skrapt bort. Med bonevoks, kommer gulvet til å få sin opprinnelige farge og glans tilbake. Veggene er delt med en eikelist på midten, og her har Brænnas fargepallett stoppet ved en helt spesiell rødfarge i øverste del mot taket.

- Den ble opprinnelig laget til Casa de Vitti utenfor Pompeii i 1850, forteller Hov, og legger til at den var fryktelig kostbar. Taket er originalt, men det har tatt mange arbeidstimer og lag på lag av papp og tusenvis av stifter for å få det fram.

- Et forferdelig arbeid, sier Hov og rister på hodet. Møblene som står i stua i dag er kjøpt på auksjon eller fra Fias. (gjenbrukssentral)

- Alle rom hadde opprinnelig støpejernsovner og selvfølgelig møbler, men det var rensket da jeg overtok. Bare tre ting sto igjen; et badekar med løveføtter, en gammel skrivepult og dette hjørneskapet, sier han og åpenbarer en flatskjerm i skapet.

- Det fine er at man kan bare lukke dørene, så er det et skap fra 1850 igjen!



Gla' rommet

Innenfor salongen ligger spisestua, malt i en grønntone som er gjenkjennbar i funksjonalismen.

- Rommet kom til rundt 1925, med nytt panel og gulv - som hadde støyp, av alle ting. Jeg måtte bruke rå kraft, spett og slegge for å fjerne all muren. Tror jeg fylte en hel traktorhenger før jeg var ferdig, forteller Hov. Bord og spisestuemøblementet her inne er også kjøpt på auksjon.

- Jeg kjøper nok litt mer enn jeg strengt tatt har bruk for, blir så lett å bli revet med, smiler idealisten og langer ut opp trappene til andre etasje.

Her har han fått til to små soverom ut av ett stort, og fargesatt dem i hhv skarp rødt og grønt, med listeverk og gulv i samme farger.



Steinfint og lilla



Det største soverommet er stort nok for hvem det skulle være og har panel, hold deg fast - i lys lilla.

- Jeg var litt skeptisk, men så fikk jeg forklaringen på fargebruken. Lilla var maktkorridorens farger i 1865. Det ser vi av bilder fra Stortinget på denne tida, og dermed var de vel også moderne nok for stasjonsmesteren. Og for meg, legger han til, mens han stadig stryker på skiferplaten bak etasjeovnen.

- Den hadde mange lag maling, og det var et strev. Men som du ser, en plate i denne størrelsen og med dette unike fargespillet koster trolig mellom 30- og 40 000 kroner i dag. I iveren malte vi marmordekor i dørspeilet der vi har prøvd å fange opp noen av fargene, forteller han ivrig.



Bad på løveføtter



Å gjenskape et bad anno 1873 som fungerer etter dagens standard er en umulig jobb, med bad må han ha den nye stasjonsmesteren, også. Snorre Hov har skrapt og pusset og malt det gamle badekaret til det skinner. Gulvet har fått varmkabler under skiferhellene, og veggene har flis og maling i tidsriktige farger.

Snorre Hov har gjort en betydelig egeninnsats for å restaurere Stensli stasjon, men har også brukt profesjonelle håndverkere.

- I tillegg har venner stilt opp på dugnader, og jeg har også vært heldig og fått hjelp fra arkitekter og konsulenter underveis. Uten slik hjelp hadde jeg ikke fått det til, sier han, og regner fort ut at det har gått med ca 380 liter i innvendig maling, og totalt ca 6500 arbeidstimer. Nå er hovedbygningen nesten ferdig, og Hov er stadig ivrig.

- Taket skal som sagt skiftes, og muren rundt huset er heller ikke ferdig. Dessuten jobber jeg med å få kjøpt pakkhuset, som ikke var en del av eiendommen da jeg kjøpte den. Og så må jeg få gjort noe med stasjonsparken. Akkurat nå ligner den mest en stasjonsjungel.

Parken er en viktig del av stasjonsbygningen, og totalt sett vil anlegget utvilsomt være tjent med at også den blir restaurert.

- Den var delt i seksjoner, og det fantes flora som ellers ikke er naturlig for Ålen. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det, også.





 
        
            (Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES)

  Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES

 
        
            (Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES)

  Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES

 
        
            (Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES)

  Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES

 
        
            (Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES)

  Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES

 
        
            (Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES)

  Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES

 
        
            (Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES)

  Foto: Foto: ANNE BERIT FAGERNES

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå