Frostrøyken siver ut fra menneskene i gata, likeså fra pipene på hustakene. Isen har kloret tak i vinduene i den gamle trebebyggelsen og to hester i termodresser går forbi.
I 25 minusgrader stopper vi et par på vei opp den girlanderkledde Kjerkegata i sentrum. Svein og Hilde Bjørnholdt toger nordover fra Tønsberg, men bare måtte legge inn en tretimersstopp i Røros.
– Jeg elsker dette stedet, erklærer Hilde.
– Her er det julestemning hele året. Jeg var på julemarked i Bremen i går, men Røros er helt unikt. Det er ikke noe plastikk. Det er ekte.
Et bevart miljø, nesten som et museum, fremhever paret.
– Og så bor det levende mennesker her, poengterer Hilde som ofte besøker Røros om sommeren også.
Ektheten, atmosfæren, fraværet av plastikk og neonlys – det er det de besøkende trekker frem.
– Jeg får julestemning på Røros. Det er derfor vi dro i år. Det er noe med stemningen og lyset, mener Lene Solem fra Klæbu som er her sammen med familien.
Varmende supper
Og det er også noe med innlandskulden. Tørr luft, men det biter likevel når kvikksølvet kryper under 20-tallet. Diskret, håndskrevne skilt nedover Kjerkgata lokker: «Varm lønsj». «Varm drikke». «Varmende supper». Vi formelig dras inn på vertshusene. Inne på Juleloftet går julepynten unna så det suser.
– Hur manga tomter finns det egentlig, undrer Stefan Bergström fra Härjedalen i Sverige.
Sammen med Anne Charlotte besøker han Røros årlig før jul.
– Det er for å få stemning.
– Hvor kommer den fra?
– Selve stedet er vinterkaldt og har disse gamle, bevarte byggene, sier Anne Charlotte.
– Og norskene er trevlige, smiler Stefan.
Nesten alt er velstand
– Men det er litt dyrt.
I høst fikk Røros utvidet verdensarvområdet betraktelig, og nå vil de markere seg på kartet som juleby. Konkurrenter, som finske Rovaniemi, er veletablert, men Lillian Sandnes i Destinasjon Røros mener de har noen ess i ermet.
– Vi satser mer på vinteren. Vi har ekte julegirlander i gata, juletreet er ekte, vi er i verdensarven. Vi har ektheten. Det er ikke noen amerikanisse her, vi bor i ekte kulturminner. Det er nok plastikk og oppjåling rundt omkring, mener Sandnes.
– Det mest eksotiske er faktisk kulden.
Når vi besøker julebyen tennes julegrana, en tradisjon som korpset dessverre måtte stå over i år. Kulden stopper messingblåserne, klarinettene kan gå i stykker, og arrangørene frykter en negativ opplevelse for de unge korpsmedlemmene.
Selve nedtellingen til grantenningen, starter på fem, ikke ti, og applausen som runger når lysene er tent, er like dempet som stresset i julegata er. Alle har på seg votter.
En egen julesang, skrevet av Arnfinn Strømmevold, urfremføres.
– Det skulle bare mangle at vi ikke har en egen julesang, synes Sandnes.
– Jeg synes dette er den vakreste julestaden i verden.
Økt omsetning
Flere juleturister gir økt omsetning for butikkene. Vi entrer kjellerbutikken Sølvik Delikatesser som åpnet i sommer, med fokus på kortreist mat og importerte godbiter som pasta og olivenolje.
– Ukedagene nærmer seg sommerdagene i omsetning, stråler innehaver Svein Inge Sølvik. Mange handler mat i julegave, til «de som har alt». Og det er ikke bare tilstedeværende turister som slår til. Butikken går bra:
– Vi nærmer oss 900 forhåndssolgte julegaver. Før desember, opplyser Sølvik.
Ute trosser barn og voksne julekulden, og synger og danser rundt den nytente julegrana. Det lokale mannskoret har steppet inn for korpset og stemmer i «på låven sitter nissen». Snart legges det is rundt treet, slik at man kan gå skøyter rundt det. Lillian Sandes er ikke i tvil om at Røros som juleby er rett.
– Jeg synes dette er den vakreste julestaden i verden.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her