Nå brummer en traktor forbi oss ute på det bare, brune jordet ved Evenhus. Ole Davidsen løfter handa til hilsen til den sixpencekledde bonden. Olav Galtvik hilser blidt tilbake.
Mens vi rusler bortover den grå hardpakket gårdsveien forklarer han at han stadig møter folk han aldri har sett gå her før.
– Det beste er at folk føler at denne stien gir dem lov til å gå ut i naturen. Det er allmennrett i Norge, men vi ser at folk kanskje ikke tør likevel, fordi de føler at de går tett på, sier Ole Davidsen.
Kultursti
Han slår ut med armene og skryter av det vakre kulturlandskapet. Og det er virkelig pent.
- Poenget med stien, forteller han, er at den skal være en tursti, men også det han kaller en kultursti og opplevelsessti. Underveis skal det være punkter med servering, overnatting og opplevelser, sånn som ved Valberg gård, ikke langt unna starten på stien, der herskapet på gården har bygd både nye laftede overnattingshytter, minibondegård for ungene og pub på låven.
– Vi vil spille på historien og det vi har. Vi skal trekke nytte av det som finnes. Samtidig er folk på Frosta flinke til å tenke nytt. De er heller ikke redde for å prøve noe nytt, sier Davidsen.
Vernede vekster
Han er prosjektleder for arbeidet med stien. Den er blitt til bit for bit, siden planleggingen startet i 2006. Pengene kommer blant annet fra kommunen, fylkeskommunen og Sparebankens kulturfond.
Hardtpakket gårdsvei blir til mykte gress under føttene når vi passerer småbruket i enden av veien i Sørgrenda. Vi fortsetter gjennom frukthagen, med vakre eple og plommetrær. På den ene siden slake jordbakker. På motsatt siden går overtar fredede tindvedbusker og vanlige nypekjerr for frukttrærne, før rullesteinsstranda og sjøen.
Kafferast i sola
Vi fortsetter videre, opp noen knauser der blankslitte svaberg og mosegrodd skog tar over for jordene. Her finnes hasselkjerr, viltvoksende timian og bergknapp, som knapt er kommet ut ennå.
Vi slår oss ned med en kaffekopp på en stødig trebenk som er satt opp ved stien, mens Davidsen forteller videre om prosjektet og og benkene som de får laget lokalt.
Det var slett ingen selvfølge at han selv skullle ende opp på Frosta. Det var nemlig slett ikke planen for bæringen, som bodde i Trondheim og var sjef for HIfi-klubben. Men nå er kjærligheten til landbrukskommunen tydelig
– Jeg bruker ofte stien selv, enten til å gå eller sykle, forteller løkbonden.
Skogsang
Vi rusler videre i skyggen av store grantrær. Og rundt oss synger skogen. I alle fall føles det sånn. Det kvitrer og piper i det fineste fuglekor i den varme vårsola. Så er både Frosta og Tautra, som ligger like ved, kjent for et rikt fugleliv, spesielt i det grunne Svaet som ligger mellom de to.
Skogen blir avløst av pent opparbeidede hytthager og store sommerhus. I det fjerne skimter vi Tyholttårnet over vannet. Vi er fjernt fra byens mas og larm, men ikke så veldig langt unna.
– Det er klart vi bruker stien. Vi er jo vokst opp her og har gått den hele livet. Dette var jo lekeplassen vår, forteller Karin Nilsen og Gerd Aunan.
Damene nyter sola i solveggen utenfor uthuset på småbruket Bergheim. Søstrene bor begge to i Trondheim, men er her på helgetur.
– Sist helg var det rene 17. maitrafikken forbi her. Men det er bare fint. Vi liker folk, sier Nilsen.
Spikerteltcamping
Vi rusler videre, langs skikkelig bilvei, inn mellom campingvognene og de store spikerteltene i Haugenfjæra. Forbi «Sjøsiden», «Solsiden», «Junibacken», «Skogro», «Sjølyst», «Fjordgløtt» og alle de andre klisjeene. Forbi terninger, grillpaviljonger og selburoser. Her har både keramikere og leverandører av impregnerte terrassebord en skikkelig gullgruve.
Så forsvinner vi rett til skogs. Mellom grantrær og høye einerbusker. Det er som å komme inn i en helt annen verden. Der alle lyder dempes av mosen. Det føles som å gå på bomull.
Rekordforsøk
På veien overfor skogen slutter egentlig vår tur. Litt før enden av den egentlige løypa. Vi fortsetter langs veien tilbake til bilen.
I dag går stien fra Evenhus på sørsiden av halvøya, rundt det meste av spissen, til Småland på utsiden av Frosta. Men på sikt er ønsket å forlenge den derfra: Fra Åsholmen over Brurstien og forbi Igltjønna til Fjellplassen og Litjvika og Ulvik.
– På sikt er målet at den skal rundt hele Frostalandet. Greier vi det kan det bli landets lengste kyststi, sier Davidsen.
Frostinger er ikke kjent for å være smålåtne. Tydligvis heller ikke bæringer...
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her