Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
- Det ble på alle måter et eventyr jeg har drømt om å gjennomføre hele mitt liv, ikke minst som sjømann. Jeg ble flasket opp med historier om hvordan min mors onkel slo seg ned på disse øyene sammen med flere andre sjøfolk fra Mandal, sier Christensen vel tilbake i Mandal etter fire uker på reise.
Med på ferden hadde han sin gode venn Reidar Eeg (64). De to hadde gjennom mange år snakket om at denne reisen måtte de gjøre – men alvor ble det ikke før sist høst. Da bestemte de seg.
Langt til havs
Cocos (Keeling= Islands ligger 2750 kilometer nordvest for Australia. Som er hele sju timers flytur ut i havet fra byen Perth. Den hesteskoformede atollen består av 27 pannekakeflate øyer som alle er dekket av kokospalmer. Til sammen utgjør øyene ikke mer enn 14 kvadratkilometer. Hit kom John Clunies-Ross, opprinnelig fra Shetland, for første gang i 1825. To år senere slo han seg ned med sin kone som var fra Arendal, deres fem barn og svigermor. Med tjenere og sjøfolk var de en gruppe på 23. De satte i gang med utplanting av kokospalmer på alle øyene, og i mer enn 150 år drev familien Clunies-Ross kopraproduksjon.
Norske sjøfolk
Johns barnebarn, den tredje «kongen» i rekka, George Clunies-Ross, engasjerte i 1893 seks sjøfolk fra mandalsdistriktet til å seile en såkalt slupprigget yawl fra Scotland til Cocosøyene. Det ble en strabasiøs tur på 141 døgn uten å se land og i nærmest konstant uvær.
Blant mannskapet om bord på båten var Oscar Syvertsen, Nils Reidar Christensens grandonkel. Han ble gift på øyene i 1896 med Eleanor Clunies-Ross. Sammen fikk de to barn. Først sønnen Cyril i 1899, men da Eleanor skulle føde parets datter døde de begge i barsel. En annen av mannskapet Axel Blom giftet seg også på øyene.
I 1902 forlot Oscar Cocosøyene for å dra til Amerika der han døde i 1936 i en ulykke. Cyril vokste opp hos sine besteforeldre i Singapore, men ble skutt av japanerne i 1942.
Lang reise
Dette er bakteppet for turen til Christensen og Eeg. Og i februar dro de av gårde. Det er en lang reise, og de ville dele den opp. Derfor stanset de tre dager i Singapore. – Her hadde vi to oppdrag, forteller Eeg. Det ene var å innta en Singapore Sling i The Long Bar på Raffles Hotell hvor forfatteren Rudyard Kipling oppholdt seg mye. Det andre oppdraget var å spise krabbe på the Boat Quay.
Ferden gikk så til Perth i Australia der de er svært nøye med utfyllingen av immigrasjonspapirene, noe Eeg fikk dyrt erfare. To appelsiner han hadde i håndbagasjen kostet ham 220 dollar i bot for ikke å ha ført opp.
Flyet til Cocosøyene går tre ganger i uken. Avstanden er så enorm at det er nødvendig å fylle drivstoff underveis, noe som skjer på Christmas Island.
Fant graven
Christensen hadde forut for turen mailet gjennom flere år med en australsk historiker, Lionel Allen, som har gjort masse frivillig arbeid for de to små lokalene museene på øyene. Her hadde de utvekslet informasjon. Det var da også han som møtte mandalittene på flyplassen. Han hadde i forkant ordnet et lite hus de skulle bo i under mesterparten av oppholdet på Home Island der det bor bare innfødte. Det var her de fant graven til Eleanor, og allerede første dagen stod Christensen foran gravsteinen.
«In memory of Eleanor. Eldest daughter of Charles and Emily Clunies-Ross. Wife of S. O. Syvertsen. Born 3 May 1872, died 4 November 1900¬», står det på granittsteinen – bokstaver som Christensen frisket opp med tusj.
- Det var veldig sterkt å stå slik og tenke på henne, og den skjebnen som hun fikk i barsel. Men jeg stod også og tenkte 110 år tilbake, hvordan gravfølget hadde vært. Min mors onkel, sikkert med bøyd nakke, hvordan han måtte følge sin unge kone til graven. Og en blanding av innfødte, hvite, sjøfolk og andre som var her da, sier Christensen stille.
Eventyrlystne Valdemar
Valdemar Abrahamsen var en annen eventyrlysten mandalitt. Han dro til øyene litt senere enn de andre, der han giftet seg med en lokal jente – Rahim Nina. Da han døde i 1906, reiste enken og deres eneste datter til Singapore. Og graven til Valdemar – den fant Christensen og Eeg.
Den ligger i nærheten av Eleanors grav i den velstelte gravlunden, omkranset av høye kokospalmer og brenningene brusende mot revet utenfor. Tretavlen ved Valdermars grav var slitt, men de klarte å tyde seg fram til hans navn. «In memory of V. Abrahamsen» – og så dødsåret 1906. Resten av uleselig. Også her skrev de inn hans navn på nytt, slik at ingen lenger skal være i tvil om hvem som hviler her. Under oppholdet i Singapore traff de oldebarnet til Valdemar, Christopher Wahid, men ingen i familien ante at graven fortsatt eksisterer.
Hver dag under oppholdet der – under Christensens faste joggetur hver morgen – tok han turen innom gravlunden. – Det ble mange stunder der tankene gikk over hundre år tilbake i tid, til da sjømennene fra Mandal var her og satte slik preg på samfunnet, sier han.
Satte spor
Hvor lenge mandalittene ble på øyene og hvor mange de etter hvert ble er noe uklart, men undersøkelser Christensen har gjort tyder på at de oppholdt seg rundt 20 år før de siste var dratt eller var døde – som i Valdemar Abrahamsens tilfelle. – Derfor er det ingen som kjenner til byen Mandal av de som bor der nå, men flere av de innfødte Cocos malayene er stolte over at de har norsk blod i årene. Ellers forbinder de Norge med kulde, smiler Eeg.
I to uker var de på øyene og fikk et innblikk i muslimsk kultur og levesett som jo er forskjellig fra Norge. – De får sine inntekter fra fiske, noe turisme samt bygg og anlegg og andre kommunale stillinger. Forsyninger får de fra skip som kommer annen hver måned. Kopraproduksjonen stanset i 1978, forteller de to.
Dagene gikk blant annet til å snakke med folk, særlig en mann ved navn Capstan på 95 år som var stedets eldste. – Hans morfar var norsk og het Martin, så litt «slektstreff» hadde vi, forteller Christensen. Dessuten hadde han en sønn som het Reidar, stor stas for Reidar’ene fra Mandal
Dykking
Ellers var de på kanotur til de nærmeste øyene, og de mener at stort nærmere paradis går det knapt an å komme. Der så de flere hytter som de fastboende gjerne dro til i helgene – akkurat som oss. Dykking bedrev Christensen også med. – Sikten var krystallklar med fisker i alle farger og fasonger. En stor opplevelse bare det, forteller han. Spesielt artig var det for ham å dykke med en fire meter lang sjøku.
Turister er velkomne, men de ønsker ikke Bali-tilstander. Så det kommer kanskje 20 turister hit i uka som har tatt den lange og dyre flyturen hit ut.
Etter ei uke flyttet de over lagunen til den andre bebodde øya der flystripen ligger. Her er det de vestlige mennesker bor. Her ligger også et lite museum i forbindelse med turistkontoret. Det gøyale var at de hadde hengt opp på veggen en e-post fra Christensen som han en gang sendte for å fortelle det han visste om den mandalske utvandringen til øyene i 1890-årene.
I dag sitter de to mennene og har knapt klart å fordøye inntrykkene etter sin livs tur. – Jeg har reist mye, både i jobb og privat, men ingenting kan overgå denne turen. Det var et eventyr fra ende til annen. Både å se det jeg hadde hørt så mye opp gjennom oppveksten, men også å oppleve vennlige mennesker som lever i slik fredelig sameksistens var stort, sier Nils Reidar Christensen.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her