Kongsvoll: To drøyt 50 år gamle Di 3-lokomotiver passerer Kongsvoll på vei til reparasjon i Trondheim. Foto: TERJE VISNES

Vinterfjellet er ikke bare kaldt og hvitt. På Hjerkinn står jernbanestasjonen som skåret ut av eventyret og venter med varmt venterom og fargerike detaljer, inne som ute. Mellom røde «sukkerstenger», røde og gule, blanke «drops» fristes vi like lett inn som Hans og Grete.

Og heldig for oss, denne dagen er verken Dovregubben eller andre troll til stede. Faktisk har vi den innbydende, varme stasjonen for oss selv. Ingen har møtt opp for å ta 12.33-toget til Trondheim, og ingen stiger av på den nybrøytede perrongen. Denne dagen snur bussen fra Nord-Østerdal Billag med uforrettet sak og fortsetter mot Folldal under en vid, blå himmel i ni graders kulde.

Lite kjent

– Stasjonene på Dovrebanen er for lite kjent, sier Mogens Juul Rasmussen, leder i Dovrebanen – Jernbanehistorisk forening. Siden foreningen ble stiftet i 2005, har han gjort sitt for å spre kunnskap om den lange kjeden av kulturhistoriske perler over fjellet. Til nå er det gitt ut seks informative hefter om de 14 stasjonene fra Snøan til Fokstua, med tilhørende pakkhus, vokterboliger, lokstaller av alt det som hørte med da banen ble anlagt i 1921. Særlig vekt har foreningen lagt på de fire fredede stasjonene på strekningen; Drivstua, Kongsvoll, Hjerkinn og Fokstua – og arkitekten bak dem, Erik Waldemar Glosimodt.

Mer om Glosimodt

– At stasjonene er lite brukt og besøkt, er nok noe av grunnen til at de er så godt bevart. Togpassasjerene ser dem stort sett bare i et glimt i forbifarten, og fra veien er flere av dem knapt synlige. Til nå er det nok bare de færreste som har tatt seg tid til å kjøre innom, mener Juul Rasmussen, som gjerne ser at flere gjør en stopp, enten de kommer med tog eller bil. På Drivstua stasjon planlegger foreningen et lite museum, og Jernbaneverket sørger med sin forvaltningsplan at stasjonene tåler å bli sett og besøkt av et større publikum.

En ekstra anledning

I år kan det være en ekstra grunn til å ta den eventyrlige turen. Dovrebanen er 90 år, og det er Arkitekturens år i Norge. I løpet av høsten håper Juul Rasmussen og hans forening å få gjennomført en historisk togtur fra stasjon til stasjon på banen over fjellet. Samtidig arbeider han og andre entusiaster for å finne ut mer om ideene og inspirasjonen bak de særpregede stasjonene, som i dag virker uforståelig overdimensjonert i det øde landskapet.

Ikke minst venter det fortsatt mye forskning rundt «trollmannen» selv, Erik Glosimodt, som ennå ikke hadde fylt 40 år da han omkom i Nidareidulykken, etter den offisielle åpningen av Dovrebanen 17. september 1921. Livsverket sto igjen, nymalt i gult, rødt, blått og brunt på Dovrefjell. I tillegg til dagens fredningsobjekter, var også den mindre Vålåsjø stasjon blitt til på hans tegnebrett.

Linjer i fjellet

– Glosimodt hentet utvilsomt mye av sin inspirasjon fra byggeskikken i Gudbrandsdalen. Men han hadde også noe av sin bakgrunn fra Danmark, og det kan spores påvirkninger i dekor og detaljer fra danske arkitekter, sier Mogens Juul Rasmussen om linjene til sitt eget opprinnelig hjemland han øyner i det store fjellandskapet. Norsk tradisjon og folkekunst preget i stor grad også de øvrige arkitektene som deltok i det store byggeriet i årene 1915-21. I dette bildet hører også byggmester Olaf Skaslien med. Han var den første som tok den lokale skiferen i bruk, i de vakre lokstallene på Oppdal, Drivstua og Hjerkinn.

På Kongsvoll dirrer det et øyeblikk i skinnegangen, før to lokomotiver kommer rasende ned mot stasjonen. – To Di 3'er, utbryter Juul Rasmussen opprømt og avslører inngående kjennskap også til materiell og historie på skinnegangen. – Det var et sjeldent syn, legger han til idet det røde og grønne togsettet fra 50-tallet forsvinner ned i Drivdalen.

På Vålåsjø stasjon tråkker vi oss vei gjennom dypsnøen fra Dovregubbens hall. Den «grønnkledde» stasjonsbygningen understreker variasjonsrikdommen som oppleves fra den ene stasjonen til den andre, ikke minst i den frodige utsmykningen.

Velkommen til gårds

Fokstua stasjon venter med nybrøytet vei og en strøken gårdsplass. Nokså merkelig, synes vi, for stasjonen står tom, og dagens sporadiske tog suser bare forbi. Det er som en usynlig vert ønsker velkommen til gårds. Den åpne veien i det trollske landskapet gir oss i inntrykk å være både ønsket og ventet – slik det også skal være på stasjonene på Dovrefjell etter Mogens Juul Rasmussens mening.

– Dette er virkelig steder å besøke. Det gir den samme store opplevelse hver gang, slår han fast.

Bli fan av Reise-Adressa på facebook her

Hjerkinn: Et kort stopp på stasjonen gir bare et glimt av stasjonsbygningens detaljrikdom. Her trengs mer tid til å utforske farger og dekor. Foto: TERJE VISNES
Fokstua: Mogens Juul Rasmussen på ny inspeksjon. Han er en av Dovrebanens entusiastiske voktere. Foto: TERJE VISNES
Venterommet: En stille dag på Hjerkinn. Men det gamle rommet er innbydende og varmt med sitt originale interiør. Foto: TERJE VISNES
Vålåsjø: Omgitt av urørt nysnø skinner den grønnmalte stasjonen i februarsolen på fjellet. Foto: TERJE VISNES
Ornamentikk: Hver stasjon har sin spesielle pynt, som blomstene på Hjerkinns vindusskodder. Foto: TERJE VISNES
Drivstua: Stasjonsmesteren er borte, men sporene og tradisjonene er bevart. Foto: TERJE VISNES
Kulturspor. Det er mange av dem på Dovrebanens stasjoner. Her fra Fokstua stasjon. Foto: TERJE VISNES
Stasjonene er en del av et sammensatt bygningsmiljø langs Dovrebanen. Foto: TERJE VISNES
Detaljrikdommen er synlig fra alle vinkler på stasjonene. Foto: TERJE VISNES