Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
– Jeg er litt steingal, sier Ellen Linde-Nielsen.
På Svartskog utenfor Oslo har hun fylt atelieret sitt med steiner og fossiler og skisser og akvareller fra den steinrike Svalbard-naturen. Billedkunstneren har ofte vært der, men reisen hun fikk være med på sommeren 2007 har satt spesielle spor.
«Ekspedisjon 150 millioner år tilbake i tid», leste hun. «Øglejakt på Svalbard. Skjelettet av Pliosaurusen, med en skalle som er minst 2,1 meter lang, skal graves ut i løpet av tre hektiske uker i august.»
Dit ingen andre drar.
Hun var nettopp kommet hjem fra noen sydenuker på Mallorca denne sommeren, 2006, og følte intenst behov for å gjøre noe annet da hun kom over avisnotisen om at paleontologen Jørn H. Hurum skulle grave ut kjempeøglen de året før hadde funnet på Svalbard, og at en lokal reisearrangør skulle få ta med interesserte besøkende til å følge utgravingen.
Linde-Nielsen var interessert; dette ville hun oppleve.
– Jeg har i alle år tenkt at det må være morsomt å reise dit ikke alle turister reiser, og på øgleturen ville jeg få være der det foregår, se utgravningene og arkeologer i arbeid og oppleve spenningen rundt et stort funn. Jeg har alltid kunnet tenke meg å være arkeolog; jeg er vel født nysgjerrig.
Den 13. august 2007 sto hun klar i Longyearbyen med fullastet sekk og gode støvler på bena. Ikke bare utstyrt med masse varmt tøy og flere liter vann, men også fotoapparater og – selvfølgelig – male- og tegnesaker.
– Jeg vil alltid tegne og male, også når jeg har ferie. Jeg bare må. Kanskje gjør det at jeg ser ting andre ikke ser. Stein, lys og sopp. Det bar av gårde i båt nordover til Diabasodden og Elveneset, for så å begynne fotturen innover og oppover i landskapet til fjellet Knerten. Det var målet, det var der Hurum & Co hadde avdekket øglene.
Turen var ingen snartur, det var bratt, de skulle opp til over 500 meters høyde, terrenget var ulendt og sekken var tung – blytung.
Den 68 år gamle Linde-Nielsen holdt ut, fikk krefter av naturen. Hele tiden hadde hun skisseblokken i hendene, forbannet seg over at hun hadde tatt med en altfor stor blokk for en slik tur. Stadig måtte hun stoppe for å gjøre skisser.
– Det er noe med lyset og linjene og det brutale i landskapet som fascinerer på Svalbard. Dette er ikke gjestmild natur, alle vet vi at det kan være farlig der. Alt er så ensomt, så stort at du kjenner deg bitte liten.
Hun ser sopp. Jo, det vokser sopp på Svalbard, spiselige skivesopp. Hun ser blomster, som rødsildre, gulsildre, snøsoleie og svalbardvalmue, og fjellene som skifter farge i blånyanser, gråbrunt og gyllenbrunt.
Og rundt dem flyr fugler, havhester, de hvileløse stormfuglene og lundefugler. En flokk hvitkinngjess slår seg vakkert ned på en gyllent våtmarksområde.
Øgleturistene kommer stadig høyere. Det siste strekket klatrer de opp en bratt egg, det er mest grus og stein og vanskelig å finne fotfeste. Ta det rolig, ikke se ned, roper guiden.
De nærmer seg leiren de skal bo i, teltene er som små fargeklatter i det voldsomme fjellandskapet. De er ved målet, fjellet Knerten. Øglens skulder.
Plutselig står de der. En tung, grønn presenning ligger på bakken. Forsiktig løftes den bort. En andektig stillhet, husker Linde-Nielsen. De står der urørlig og stirrer på en haug med små steiner og biter av steiner i brune farger. Brokkene av en korthalset svaneøgle.
– Noen gjorde meg oppmerksom på at vi sto på skulderbladet til svaneøglen, sier Linde-Nielsen.
For 140 millioner år siden fant den sin grav her.
Jørn Hurum peker, der er et ribbein, der er ett til, og magen, et brystbein, et hoftebein. Beinrestene er blitt brune fordi hydrooxylapatitten i knoklene er blitt omdannet til jern, sier eksperten. Han peker ut omfanget av beinrestene; øglen må ha vært fem-seks meter lang. Ingen smågutt.
Lenger oppe møter de en større og enda eldre slektning, pliosauren som Hurums team fant året før. Det er et voldsomt leven, en mann ligger og sliper til gipsen som er lagt rundt en gedigen rygghvirvel for å gjøre øgleskjelettet klar til trygg frakting til fastlandet.
Linde-Nielsen ser, hun skjønner øglen måtte ha vært svær.
– Pliosaurusen var havets Tyrannosaurus Rex, målte 12 meter, hører hun Hurum fortelle. Et enormt snuteparti på 2,5 meter var det første de fant, så digre, trekantede tenner. Først da de utvidet søksområdet, fant de resten, innenfor et felt på størrelse med en buss hvor 16 tonn med skifer måtte graves ut.
Nå er alt lagt tilbake. Ingen spor skal synes etter utgravingen.
– Jeg tegnet ikke her, alt ble så mye og voldsomt, sier Linde-Nielsen.
– Også altfor liten tid. Den som kunne ha sittet der og bare tegnet og malt i en ukes tid, kjenne den intense stemningen.Rote i fossiler. Like ved kommer de til et felt med fossiler, massevis av fossiler. Utallige skjell og sjødyr, små og store blekkspruter, eller Ammonitter som de kalles. Vakre former med hulrom fylt av krystaller.
– Tenk deg å få rote i masse fossiler, og få lov til å ta med hjem det vi ville, sier Linde-Nielsen med barnlig fryd.
– Sekken ble ganske tung, og jeg visste at jeg måtte bære den fire-fem timer. Jeg la igjen endel av dem utenfor teltet da vi dro, men litt ekstra lass med fossiler ble det. I atelieret hjemme på Svarskog ligger en del av dem i vinduskarmen. Som dokumentasjon på øglejakten sammen med alle tegningene og akvarellene hun nå har gjort ferdig.
Sammen med korte tekster har hun samlet dem i en kunstbok, Øglejakt på Svalbard, som hun i sommer selv utga. En akvarell over en av ammonittene hun fant, pryder forsiden.
– Det var en kort, intens tur. Når en har nysgjerrighet som drivkraft, lever en også veldig intenst, sier hun og lar fingrene føle over et ammonittfossil i hånden, kjenner på formene som ble dannet for over 100 millioner år siden.
– Jeg har lært mye av barnebarna mine, de elsker alt som har med drager, monstre og dinosaurer å gjøre. Jeg var populær bestemor før, men dette har gjort meg enda mer populær. En gang må jeg ta dem med til Svalbard.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her