Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
Å følge i Aasmund Olavsson Vinjes berømte fotefar er ren sjelebot – også 150 år etter dikterhøvdingens vandring.
Her er so vænt, det kann meg grøta
Aasmund Olavsson Vinje kjente nesten tårene komme da han satt på Tingsvaet og kikket ut over steile fjellsider, fossende breelver og svimlende juv. Dikteren var på vei mot til Nidarosdomen for å delta i kroningsfesten for kong Karl IV. Året etter kom reisebeskrivelsen «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» – med malende skildringer av den vakre, men strabasiøse Vårstigen, gammelveien gjennom Drivdalen, i bratta øst for elva.
Sjelden malurt
Som Vinje har vi tatt turen opp på Tingsvaet. Guide er botaniker Simen Bretten (68). Han har gått strekningen mange ganger før, ofte i følge med studenter på botanisering. Artsmangfoldet langs den kronglete ruta overgår det meste i norsk flora. Kalkrik jord skaper grobunn både for sjeldenheter – og mer vanlige vekster. Men her oppe på svaet virker forholdene karrigere: mest vier, mose og lav. Botanikeren orienterer oppglødd om disse artene også. Men brått drar han lua av seg:
– Jeg gjør som professor Olav Gjærevoll (Norges første miljøvernminister). I møtet med en slik sjeldenhet er det bare å bøye nakken. Norsk malurt er ikke ofte å se. En pjusket, uanselig vekst klamrer seg fast til mosen. Tidligere var det mange av sorten her oppe ved stiens høyeste punkt (ca. 1100 meter over havet). Å finne bare én, gir grunn til bekymring. Botanikeren funderer over årsaken. Norsk malurt vokser i tre avgrensede områder her i landet, samt i Ural og ett sted i Skottland, ellers er den ukjent. Men bekymringen blir brått borte når eksperten oppdager enda en sjeldenhet litt lenger oppe: En bitte liten oransje orkidé, en korallrot han aldri har sett i Vårstigen før.
Begeistret roper han til seg kona Elin (64) og barnebarnet Tyra (8) som begge vet å verdsette synet.
Møtte moskus
Bakkene opp fra parkeringsplassen i Drivdalen har tatt på i sommervarmen. Vi finner en utkikksplass med et lite vinddrag – som holder myggen og fluene unna. Fra sekkene kommer brødskiver, kaffe, saft – og en kikkert som Tyra får lov til å låne. Innimellom snøflekkene, øverst i Nystuggudalen, på motsatt side av Driva, beiter moskusene ofte på denne tida av året. Terrenget granskes nøye. Men åtteåringen finner ingen tegn til liv. Bestefar overtar kikkerten. Han har aldri vært på Tingsvaet uten å ha sett moskus i Nystuggudalen. Og ganske riktig, på en grønn flekk langt oppe i lia, oppdager han en mørkebrun ulldott. Alle får kikke etter tur.
Som bestyrer ved NTNUs biologiske stasjon på Kongsvoll i 17 år, hadde Simen overoppsyn med moskusflokken.
– En påske kom jeg uforvarende tett på to moskuskyr. De lå og hvilte på en bar flekk. Jeg oppdaget dem i siste øyeblikk. Jeg prøvde å flykte, men de kom settende etter. Jeg kastet meg på ryggen og rettet skiskoene opp mot den ene. Hun stanget meg så vidt på skosålene før hun stoppet opp. Litt etter litt akte jeg meg forsiktig unna før jeg sprang av gårde. Huff, det var nære på. Tingsvaet skal ha fått navnet sitt etter «tingene» som bønder på nord og sør side av Dovre skal ha holdt på dette stedet. Her løste de felles problemer, som kanskje hadde med ferdselen i fjellet å gjøre?
Dronningen tisset på seg
Drivdalen var den vanskeligste strekningen av ferdselsveien mellom det sønnenfjeldske og nordenfjeldske Norge. Den fossende elva i den trange dalbunnen måtte krysses ni ganger på de første ni kilometerne nord for Kongsvoll. Under vårflommen var veibiten ikke farbar. Vårstigen oppe i bratte lia ble alternativet. Den nevnes første gang i 1182.
– Først i 1856 fikk dalen helårsvei nede ved elva, men Vinje ville vel oppleve den beryktede gammelveien, som hadde skremt vettet av både konger og andre ferdafolk, ler Simen og siterer fra «Ferdaminni»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit på.».
Dette skrev Vinje som var vant til å ta seg fram på egne bein. Verre føltes nok veien for de dansk-norske kongene som la kursen mot Nidaros i 1685, 1704 og 1733. Den første, Christian V, kom ridende, den andre, Fredrik IV, kjørte med tohjuls karjol, mens Christian VI og hans dronning reiste standsmessig i en staselig vogn med fire hjul.
– Det sies at dronningen tisset seg ut i den siste bratte Tannkleiva ned mot Drivstua. Ikke rart. De steile liene ned mot elva virket sikkert enda nifsere enn i dag. Nå står bjørkeskogen og skjermer for utsynet. Den gang var veien nettopp utvidet og utbedret i påvente av det kongelige følget. Alt av vegetasjon var sikkert fjernet, antar botanikeren – selv på vei nedover i frodigere lende.
Nordens ginseng
Mellom slanke bjørkelegger på alle kanter blomstrer storkenebb og jonsokblom, humleblomst, forglemmegei, skogstjerneblom, smørblomster samt en og annen løvetann. Vi finner reinroser, eng- og skogmarimjelle, gulmjelt og blåmjelt, gule fjellfioler i mengder, svarttopp, kvitmaure og fjellmarikåpe, bleik myrklegg, tindrende blå bergveronika, bittekonvall – samt perlevintergrønn og norsk vintergrønn.
Nyttevekster er det også flere av. Botanikeren peker ut rosenrot, Nordens ginseng, i Oppdal særlig kjent for å gi skallete herrer håret tilbake. Harerug er en annen nyttevekst. I nødsår ble rotknollene høstet og spist. Vi får smake – og fornemmer en aning av hasselnøtt. Den giftige tyrihjelmen, lokalt kalt tærhalm, er også ofte nevnt i folkemedisinen. Familien Bretten bruker den til å lindre vepsestikk. Litt av saften er nok, så er smerten og hevelsen borte.
– Jeg aner ikke hva som virker, men effekten er udiskutabel, fastslår turlederen og skritter ut i en åker av lysegrønn turt. Ennå litt tidlig for de børsteaktige blå blomstene, men nå er det stilken vi skal smake. «Kokken » flekker vekk det ytterste væskeholdige laget – og deler ut.
– Som salat er unge turtskudd utmerket. Jeg har servert det selv, sier botanikeren som også gleder seg over blomstrende tyttebærlyng, molte- og teigbærplanter. Bær av sistnevnte sort kan bli til nydelig knallrød likør. Og, mens vi er inne på det sterke, må også gressarten gulaks nevnes. Lagt på sprit fremkaller den fort smaker og dufter som av vodkamerket Zubrowka.
Røyskatt og spissmus
Vi forsetter oppover og nedover bratte bakker. Sola varmer og bakken damper – nesten som i et drivhus. Vi har sett spor etter gruvedrift (tidlig 1900) og hørt på de melankolske trillene til lauvsangerne som svarer hverandre fra hver sin side av stien. Nesten hele veien springer Tyra lettbent foran resten av følget, men bestemor ber henne vente. Innimellom observeres moskus også på denne siden av dalen. Hun vil ikke utsette barnebarnet for slike farer. Men farlige dyr ser vi lite til, bare en død spissmus midt i stien og en spretten røyskatt som brått fyker foran skotuppene til bestefar.
Det eneste av ubehag angriper ovenfra. I partier virker bjørkeskogen nesten død, det meste av løvet er spist av fjellbjørkmåler. Under trærne henger mette små larver i usynlige silketråder. De kleber seg til hår og klær – og kryper på sitt typiske målervis langs bare nakker og armer. Men ingen grunn til hysteri. Larvene skader ikke mennesker – og lar seg lett børste vekk. Etter hvert lærer vi å sno oss behendig rundt de dinglende småkrypene.
Pilegrimsleden
I mange hundre år hadde bøndene i Oppdal ansvaret for vedlikeholdet av Vårstigen, men etter at «nyveien» kom, og seterdriften i området opphørte, begynte traseen å gro igjen. Heldigvis tok Statens Vegvesen en skikkelig ryddeaksjon på 1970-tallet. Solide bruer over de fossende tverrelvene Skåkbekken, Vårstigåa og Merrabekken ble også bygd. Fra 1997 ble Pilegrimsleden dessuten knyttet til et langt parti av Vårstigen, men der gammelveien tipper ned mot Nestavoll, svinger Pilegrimsleden på skrå oppover i lia, med kurs for Ryphussetrene i Vinstradalen, lenger øst.
På vår tur ser vi lite til pilegrimer, men mot oss, oppover en bakke, kommer Aad og Marja Bronswyk fra Gouda i Nederland. Skiltene langs ruta har gitt dem god informasjon om den historiske veistrekningen, og de nevner både Fredriker og Christianer som har reist her før dem og er strålende fornøyd med å bruke egne krefter mens bilen hviler.
Helt fra starten på vandringen har truende skyer fulgt etter oss fra sør. Nederst i Tannkleiva klasker dråpene i bakken – først noen få, etter hvert ei skikkelig skur. Å søke ly under berghammeren i Helvetet, der veiarbeiderne bodde tidlig på 1850-tallet, er fristende, men den varme dusjen gjør mest godt. Når også gjøken hilser velkommen og gratulerer med flott gjennomført tur, er det bare å takke vår særdeles kunnskapsrike guide for følget.
Gjennom bakruta, på hjemveien, ser vi kraftige lynglimt flerre over en blåsvart kveldshimmel. Selv salige Vinje kunne ikke ha regissert en mer effektfull avslutning på en makeløs vandring.
PS!Adresseavisens team vandret på Vårstigen sommeren 2009.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her