Opp og frem- og ned fra toppene i full fart. Randoneeski er perfekt i villsnøen. Foto: RICHARD SAGEN

Natursnø, mener du vel, sier meteorologen når vi ber om hjelp til noen snøfakta. Tja, nei, vi mener villsnø – begrepet som skal ha blitt lansert av Rolf Nyhus, Holmenkoll-generalen så tidlig som i 1997, og som Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet har laget en kommentar til nå nylig. Haltbrekken spekulerer i hvordan begrepet i det hele tatt er blitt til, og kommer til at det er fordi en må skille oppdrettslaks fra villaks. Så endte det med at vi måtte slutte å snakke om laks, selv om den har vært der hele tiden. Vi har villrein og villbringebær – og villmenn.

Hva er villsnø?

Men hva er villsnø? Jeg tenker på snø som ikke er laget av snøkanoner, og som ikke ligger i et preparert spor. Og heller ikke snø som ligger i klumper på en brøytekant og er blandet med salt.

Villsnøen er ren og urørt. Samtidig er den aldri langt unna. Den ligger rett utenfor sporet som løypemaskinene har laget. Mellom trærne i Bymarka, på jordene bak villabebyggelsen på Heimdal, i fjellet i Oppdal, eller den har festet seg på en elgmule i Folldal.

Den er der du nesten aldri går.

Orker knapt å gå

For etter flere snøfall ligger villsnøen djup denne vinteren. Jeg har oppsøkt den på forskjellig vis. Først på ski. Ikke med moderne fyrstikkski beregnet på smale spor, men ski brede som hoppski og som ikke er lenger enn 1,60 cm. Ski som bærer. Men denne gangen sank jeg likevel til botns. Skiene glir ikke under slike forhold. Jeg kliver frem i snøen, og går ganske bredbent for å holde balansen. Det er nesten umulig å komme frem. Man orker knapt å gå. Det er med stor møye jeg forflytter meg noen hundre meter til nærmeste skogkant. Men de som kommer etter meg i sporet får det lettere, tenker jeg. Det var slik skispor ble laget før.

Sola står lavt en slik vinterdag. Noen dompapper underholder meg i det nærmeste treet. Du får ofte påskudd til å stanse for å ta pauser på en slik tur.

Måler snødybden

Jeg måler snødybden med skistaven. Trykker den ned til bakken. Holder hånden som merke så høyt som snøen går på staven. Tommelen og pekefingeren strekkes ut så langt det går, og på en voksen kar blir det ca. 18 cm. Jeg måler fire slike. Kanskje 70 cm snødybde.

Det er ingenting sammenlignet med Momyra i Åfjord. Der er det årvisst mye villsnø. I år er det registrert 104 cm – det er femte- eller sjetterangering i landet. Steder med mye snø er de samme, vinter etter vinter. Ugla er et slikt sted, ja, store deler av Byåsen, vil kanskje mange skrive under på som bor på de kanter.

Guttene på spretthoppet

Så en annen januarhelg, prøver jeg trugene. Jeg strammer remmene og vasser ut i det kvite landskapet. Det samme skjer – jeg synker ned til knes. En halv meter også med truger. Det drønner i snøen etter hvert som jeg går fremover.

Noen gutter har laget et gedigent spretthopp på et jorde. Tilløpet er ei djup renne i snøen. Før han kommer ut på hoppet forsvinner gutten ut av syne nede i gropa helt til han kommer ut på hoppkanten. Så går gutten rett til værs i et herlig svev - han er ikke i nærheten av å tenke på å stå på bena. I svevet høres et frydefullt hyl. Så lander han på baken, delvis på ryggen, i løssnøen. Først etter landing, når han har forsikret seg om at alt fortsatt er helt på kroppen, bryter hopperen ut i en triumferende latter.

På hjemveien tar jeg av meg trugene. På den hardfrosne vegen knirker det under skoene. Lyden kan høres ganske langt. Jeg har lærsko og de høres mye mer enn for eksempel mjuke finnsko. Hva er det som skjer? Knuser jeg snøkrystallene? Er det derfor det låter slik?

Villrein

I skogen ligger snøen stille etter at den er falt. Den blir ganske jevntjukk på store områder. På høyfjellet er det ikke slik. Der går det knapt å snakke om snødybde. Snøen driver med vinden. Noen flekker kan være nesten bare, andre steder kan det ha lagt seg fonner på et par meter.

Under en halv måne beiter villreinen innenfor Snøhætta. Flokker på flere hundre streifer mellom høye fjelltopper. Under villsnøen finner de det som holder dyrene i live gjennom en hard vinter.

Kilde:

Inspirert av den svenske forfatteren Yngve Ryd's bok som heter Snø (2007)

Bli fan av Reise-Adressa på facebook her

Rett til værs. Med et frydefullt hyl forlater guttungen hoppkanten for deretter å lande mjukt i villsnøen. Kameraten jubler med. Foto: STEIN BJØRU
Den djupe snøen i januar bærer ikke, og det er nesten så en ikke orker å gå så langt. Det drønner rundt oss når vi går på den urørte snøen.