Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!
Grethe Paulsen og Tore Høilo la på høstparten i 2005 ut på en tre ukers tur til verdens tredje største øy. Grethe og Tore ville til Borneo av fire årsaker: Havskilpaddene, orangutangene, regnskogen og hodejegerne.
- Inspirasjonen hentet vi som til flere av våre andre reiser, gjennom tv-titting på Travel Channel. Vi ønsket ikke å være en del av en gruppe og tok kontakt med Orkidéekspressen. De la opp et program for oss som ivaretok våre ønsker.
Utrydningstruet
Møte med regnskog, havskilpadder og orangutanger var spennende nok, utrydningstruede som de er. Det gjelder for så vidt også hodejegerne. Det vil si, de er «utryddet» – i alle fall gjelder det Ibanfolket som Grethe og Tore besøkte.
- I landsbyen var det noen av de eldste som hadde en fortid som hodejegere, ble vi fortalt.
Mat og gaver
- For å komme til Ibanfolket måtte vi legge ut på en flere timers tur inn i jungelen. Vi ble hentet med minibuss i Kutching av en lokal engelskspråklig guide. Han holdt det gående i de fire-fem timene bussturen varte og pepret oss med informasjon. Interessant, men litt slitsomt etter hvert, innrømmer Grethe.
Underveis stoppet guiden for å kjøpe mat til det norske paret og gaver til de minste i landsbyen:
- Guiden anbefalte oss å ta med skrivesaker til barna.
Etter den dryge bussturen ventet en halvannen times båttur, enda lenger innover i jungelen midt på Borneo.
- Båten var som en uthult trestamme med motor. Ganske primitivt, men det gikk greit. Oppover elva kjørte vi forbi små landsbyer og hørte massevis av fuglelyder fra regnskog-vegetasjonen på begge sider av elva.
Stammekriger
- Vi hadde gjort avtale om ei natts overnatting. Vi tenkte det kunne være nok. Vi var litt spente på hva som ventet oss. Ikke det at vi fryktet for hodene våre – selv om det visstnok var noen gamle hodejegere blant dem vi skulle besøke.
Iban er en gren av Dayak-folket og i dag den største befolkningsdelen inn i Sarawak-jungelen i det midtre og indre av Borneo. Ibanfolket var kjent som et sterkt og krigersk folk.
Stammekrigene kom som et resultat av overbefolkning. Å skaffe seg nytt territorium var bare mulig ved å ta fra nabostammer, og det skjedde ikke frivillig. Så ille var det at det kan kalles etnisk rensning. Seru- og Bliun-stammene ble sterkt redusert og nesten utryddet av Iban-krigerne.
Hår og skaller som trofeer
Ibanfolket kriget med spyd og kniv. Når motstanderne var drept, ble hodene deres skilt fra kroppen. Iban røkte hodene, mens resten av de døde ble liggende igjen på kampplassen hvor de etter hvert råtnet.
Hodeskallene tok Iban-krigerne med seg hjem og hengte dem opp som krigstrofeer i taket i langhusene sine. Ytterligere tegn på seier var ofrenes hår som ble klippet av skallene og festet på krigernes skjold.
- Hodejaktingen, fikk vi vite, var en del av den manndomsprøven unge menn måtte gjennom. På denne måten skulle de imponere gifteklare unge jenter blant sine egne. Jo mer hår på skjoldene, jo dyktigere kriger var de.
Ubegrunnet skepsis
- Den smule skepsis vi reiste inn i jungelen med viste seg å være ubegrunnet. Vi ble hyggelig, men avmålt tatt imot da vi kom til landsbyen. Den lå en del meter opp fra elven, som en slags flomsikring, forteller Grethe.
Ibanfolket lever stort sett av å dyrke ris og krydder. Det er ikke veldig mange som kommer på besøk. Turistene som kommer vil oppleve et folk som enn så lenge lever i pakt med naturen, relativt lite påvirket av «den hvite manns» moderne verden.
Fire langhus
De gamle hodejegerne har bygget gjesterom.
- Hvert rom hadde bare ei seng, det var alt. Rommene var atskilt med bambusvegger, ikke rare skillene – i alle fall ikke når det gjaldt lyd. Vi var for så vidt heldige. I tillegg til oss to var det bare ett annet par, nederlendere, på besøk samtidig med oss.
I den lille landsbyen var det satt opp fire «long house», på ibanspråket kalt rumah panjai, hvert hus med ti senger.
- Det fantes også en form for restaurant, men det var guiden vår som fungerte som kokk. Han laget både frokost, lunsj og middag.
Omvisning
19 familier bodde i Grethe og Tores landsby. I løpet av døgnet de var på besøk ble de blant annet invitert til å se hvordan lokalbefolkningen hadde det innendørs. De fikk også ta en titt inn i høvdingens private rom.
- Bilder tok vi ikke. Det ønsket de ikke, og jeg skjønner dem. Noe måtte de da kunne få ha for seg selv. Før vi gikk inn i husene måtte vi ta av oss på beina. Håndhilsing hørte ikke med til å vise høflighet. Vi skulle heller ikke la oss friste til å klappe barna på hodet for eksempel. For oss virker en slik tilbakeholdenhet litt uvanlig, men når man er på besøk hos folk i andre kulturer, er det deres regler som gjelder. Det skulle da også bare mangle.
Hanekamp og dans
I løpet av det korte besøket ble de fire europeerne også invitert til å smake på det lokale brennevinet.
- Vi ble advart av nederlenderne. De hadde smakt risbrennevinet i en annen landsby. Men det er ansett som uhøflig ikke å drikke når man blir tilbudt, så smake måtte vi. Og det smakte faktisk ikke så aller verst.
En hanekamp ble arrangert for gjestene, og noen av mennene underholdt med dans – med kvinner som akkompagnatører. Ikke bare lokale danseinnslag, forresten:
- Vi ble bedt om å danse og forsøkte å etterligne de lokale dansetrinnene. Særlig grasiøst var det nok ikke, men moro «læll».
Festen var ganske tidlig over, og de fire turistene trakk seg tilbake til sitt langhus, med ei flaske brennevin de hadde kjøpt av landsbyfolket. Det hadde tydeligvis en av de eldste karene fått med seg.
- Han kom ned i huset vårt og ville helt tydelig drikke med oss. Drikke gjorde han i store mengder mens han pratet som en foss. Heldigvis kom også en av guidene, og han oversatte noe av det mannen sa. Ved 23-tiden sa vi god natt, og en halvtime etter ble strømaggregatet slått av. Da ble det bekmørkt. Var ikke mye gatelys eller reklameskilt som lyste opp i natten inne i jungelen¿
Hull i gulvet
Ibanfolket har ikke bare strøm, men også innlagt vann.
- Derfor var det mulig å få seg en dusj, men flere av de felles toalettene var av hull-i-gulvet-varianten. Nattlige toalettbesøk avsto i alle fall jeg fra. Muligheten for å bli overrasket av noen ikke veldig sjarmerende firbente var absolutt til stede.
- Jeg var ikke mindre fornøyd med den beslutningen da vi morgenen etter fikk høre hva nederlenderne hadde opplevd. De hadde hatt en sekk stående på gulvet ved sengen. I sekken hadde de litt mat. Det hadde rotter snust seg frem til. Da nederlenderne våknet, så de at rottene hadde gnagd hull i sekken for å få tak i maten.
Vanskelig å skjønne
I dag, fem år etter turen; hvilke følelser og minner sitter sterkest i?
- Det slo oss allerede mens vi var der hvor rart det var å treffe disse menneskene. De var svært vennlige og imøtekommende, og for oss var – og er – det vanskelig å skjønne at folk der hadde vært hodejegere, sier Grethe Paulsen.