Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
- Vi må finne på noe skikkelig artig før vi blir for gamle. Om ti år drar vi til Stillehavet, kjøper båt på Hawaii, seiler til New Zealand og selger båten der, foreslo Sæther – og fikk gehør hos Solheim.
Høsten 2003 var det dags for å sette fart på planleggingen. Kart, guidebøker og reiselitteratur ble studert. Internett ble flittig brukt, ikke minst i jakten på en båt.
Havaiki, en 59 fot (LOA) motorseiler i stål dukket opp.
- Men prisen var for drøy. Selgerne forlangte 160 000 dollar. Etter en stund ble den redusert med 50 000 dollar. Vi var klare for å diskutere pris og la inn et bud på 80 000 dollar. Vi ble enige om 85 000.
- I juni 2004 var vi eiere av Havaiki. Formelt sett var Bård eier. Som en del av kjøp/salg-prosessen ble båten kontrollert eller besiktiget av en offentlig godkjent inspektør (surveyor). I den forbindelse reiste jeg til Hawaii i mai 2004 for å prøveseile båten og overvære landsetting og besiktigelsen før endelig kontrakt ble underskrevet.
Nordlendingen Solheim, trønder etter studier på gamle NTH, var for øvrig ingen nybegynner i langseilingsfaget. Allerede i 1979 hadde han vært med på en del av en jordomseiling.
Ikke A4-ruta
Nå var han klar for et nytt eventyr, i Stillehavet:
- Fra nord til sør slik vi planla turen, er ikke den hyppigst brukte ruta for jordomseilere.
Godt forberedt og med masse nyttig seilingserfaring til tross, starten på ferden ble av det trøblete slaget:
- Vi fikk virkelig prøvd oss. Mange tekniske problemer og en beinhard seilas ned til Marshall-øyene.
Etter den nesten fire uker lange førsteetappen, var de klare for opplevelser på atollene i Kiribati (uttales kiribas).
- Av myndighetene på Tarawa fikk vi dispensasjon til å besøke en atoll til etter at vi hadde klarert ut. Vi valgte Abemama.
- På Marshall-øyene kom vi i prat med et nederlandsk par som hadde vært på en tredje atoll, Tabiteuea Sør. De sa at vi absolutt burde dra dit. Nederlendernes båt var den første cruise-/lystbåten som hadde besøkt atollen. Bare den opplysningen pirret nysgjerrigheten vår.
- En vesentlig årsak til at øyene har vært så lite besøkt av lystseilere er at lagunen er full av rev. Labyrint-lagune, kaller jeg det. Dessuten stemmer ikke kartet. Nederlenderne rådet oss til å «navigate by eye». Derfor sto Bård på baugen og speidet etter grunnene mens jeg styrte. Plutselig vinket han med armene. Jeg slo full bakk. Da snudde han seg og lo. Armbevegelsene var for å skremme opp en fugl som satt på en stake like ved leia.
- I tillegg til å bli blant de første med lystseiler inne i dette området, kunne vi gjøre en god gjerning: En lastebileier på Tabiteuea manglet oljefilter, fortalte nederlenderne, og på Tabiteuea var det kjemisk fritt for bilverksteder¿
Ubegrenset tillatelse
Solheim og Sæther hadde nå fått mønstret på Marit Løseth som mannskap på en del av den videre ferden. Oljefilter ble kjøpt og kursen til Tabiteuea staket ut.
- Tabiteua var allerede på planen vår på grunn av den spesielle historiske bakgrunnen. Vi ønsket å finne ut om det fremdeles hadde følger for samfunnet.
- Da ankeret hadde tatt bunnen, kom en utriggerkano med påhengsmotor ut til oss. En politimann iført shorts, skitten t-skjorte og ID-kort i snor om halsen kom ombord. Han smilte jovialt, sjekket papirene våre og ga oss ubegrenset oppholdstillatelse. Vi forklarte politimannen om oljefilteret og overlot det til ham, forteller Solheim.
Dermed var de klare for fire-fem dager i et lite samfunn som ikke hadde daglige besøk av utlendinger akkurat...
Landgangsfartøy
- Atollen har like fullt mulighet til å ta imot varer sjøveien med lastebåter. De må ha baug som på et landgangsfartøy. Båtene manøvrerer seg inntil revet inne i lagunen når det er fjære sjø. Da kan lastebåtene senke bauglemmen slik at lastebiler kan kjøre i land og levere varene.
- Vi traff fort på et par amerikanske kvinnelige fredskorpsarbeidere. Den ene av dem var sosialantropolog. I tillegg til den «offisielle» jobben, samlet hun stoff til en doktorgradsoppgave, fortalte hun oss.
Fascinerende samfunn
Tabiteuea er et ganske isolert samfunn. Kontakten med utenomverdenen er liten. Det gjør opplevelser der desto mer spennende:
- På mange måter går livet der som det gjorde for 600-700 år siden. Det mest moderne vi så, var bensin- og dieselaggregat, tv (bare til videoformål, tv-stasjoner klarte de ikke å ta inn), videospiller, kokeapparat som går på olje og noen elektriske ledninger. Småjentene brukte for øvrig stråskjørt laget av videotape som kostymer til bruk i «påskedansen», husker Solheim med et smil.
- Å få en liten smak av det opprinnelige, av en tilværelse som er svært lite berørt av vår vestlige kultur, det var det mest fascinerende. Vi opplevde at folk var fornøyde. Folk levde i harmoni med omgivelsene og hverandre. Det har ikke alltid vært slik. Da de første misjonærene kom dit, klarte de i 1879 å påføre samfunnet en blodig borgerkrig. Striden sto mellom de kristne på den nordlige del av atollen mot de på Tabiteuea Sør som ennå ikke var omvendte. Derfor er det fortsatt to nesten adskilte samfunn.
Viktige kokosnøtter
- I dag er det ennå for en stor del naturalhusholdning som gjelder. En del varer som blant annet mel, sukker og kjøtthermetikk fås kjøpt. Ellers dyrker man grønnsaker og fisker i lagunen. Kokosnøtter er viktigste inntektskilden. De modne nøttene som faller ned, sankes og klyves. Kjernen, kopraen, tas ut og tørkes i sola. Ferdig tørket kopra leveres videre til fabrikk som ligger på Tarawa.
Kiribati, som Tabiteuea er en del av, består av tre øygrupper; Gilbert, Phoenix og Linie. Engelsk er administrativt språk.
- På Tabiteuea var det så som så med engelskkunnskapene. En av de første vi kom i kontakt med, Boniti, kunne litt engelsk. Den unge mannen inviterte oss umiddelbart til et møte i forsamlingshuset på atollen. Anledningen var en slags velsignelsesseremoni for Bonitis nyfødte barn. Den nybakte pappaen inviterte oss også på den påfølgende festen.
Midt på ekvator
Siden ekvator går gjennom Kiribati-staten er behovet for isolerte husvegger ikke påtrengende stort.
- Det miljøet vi oppholdt oss i, var katolsk. De hadde forskjellige sammenkomster på kveldstid i forsamlingshuset. Vel, hus i vår forstand var det ikke, men såkalt maneapa, som man finner overalt i Sydhavet. Det besto av et stort, bratt tak bygget over en plattform på ca 100 kvadratmeter. Under taksjegget var det ca 1,70 meter høyt. Vegger hadde maneapa'en ikke.
- En kveld underholdt vi med video fra Norge. Det syntes lokalbefolkningen var spennende. De var ganske nysgjerrige på Norge og på oss. En av dem var flink i engelsk og fungerte derfor som tolk. Er dere gift, ble vi spurt. Jeg svarte at jeg ikke var gift, mens Bård svarte at han hadde kone og tre barn.
- Da tolken oversatte dette, ble det litt knising blant publikum. Da sa jeg til Bård at nå ler de sikkert av at du bare har tre barn. Det gjorde de på Majuro da vi snakket med noen der. Imidlertid var det ikke dette de lo av. Det diskuterte seg imellom hvilken lokal matrone som kunne passe til meg.
- Jeg fikk ingen konkrete tilbud...
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her