Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
Er det en forbindelse mellom gamle norske vevtradisjoner og teppene som i uminnelige tider er vevd i Persia – eller i andre land i østen?
- Husket jeg å si at det var en helt fantastisk reise?
Haldis Haugland Solås har surfet gjennom hundrevis av bilder på datamaskinen sin, vist og forklart om møter med mennesker, om mønstre på tepper i silke og ull og i mosaikker, om primitive arbeidsforhold og om stolte menn og kvinner som produserer unikt håndarbeid.
Ikke maken
- Jeg reiste på en pakketur, så sånn sett var dette verken vanskelig eller anstrengende. Jeg har reist mye, både privat og i forbindelse med jobben, men aldri har vært jeg på maken til tur som denne, sier Haugland Solås.
- Jeg smilte av glede hver eneste dag over det jeg fikk oppleve, legger hun til.
Haldis Haugland Solås er førstelektor ved institutt for visuelle og sceniske fag ved Universitetet i Agder, UiA. I alle år har hun vært interessert i veving og i løpet av utdannelsen ved den gang Statens lærerskole i forming, kom interessen for hvordan geometriske mønstre er brukt i folkekulturer over hele verden. I sakens anledning er det hun har spurt seg selv om det er en forbindelse mellom vevde åkle fra Agder og mønstrene som har vært brukt, og brukes, i tepper fra Persia og keramikk fra Egypt.
Åttetallsrosen
Mønstrene går igjen, åttetallsrosen som dominerer Selbuvotten finnes i en mengde varianter også i gammel persisk vevkunst. Rosen er sannsynligvis ikke norsk i utgangspunktet, ei heller votten. Mønstrene som finnes i broderiene på Setesdalskofta («krullesaumen») er også kopiert, fra mønstre på gamle tyske skinnjakker.
- Folk har alltid reist og tatt med seg gjenstander. Å kjøpe suvenirer er ikke noe moderne fenomen. I gamle dager hentet de også med seg håndverkere hjem til Norge. På den måten spredte mønstrene og tradisjonene seg, man kopierte, trakk fra og la til, forklarer Haldis Haugland Solås.
Ekte møter
Det var et tettpakket program som var lagt opp for den norske gruppen som ikke bare bestod av folk med dyptpløyende interesse for gammel kultur og vevnad. Men det var et program som førte gjestene til ekte møter med vanlige mennesker og som kom på baksiden av turistfasaden.
- Jeg føler nok at jeg fikk en god del ekstra kontakt fordi jeg hadde en faglig kunnskap som ikke alle har. Dermed ble det mange spennende samtaler og diskusjoner med de menneskene vi traff enten det var i store «teppefabrikker», i kooperativer eller i hjemmeverkstedene blant nomadene, sider hun.
Mye av teppeproduksjonen er organisert i kooperativer. Produksjonen overvåkes strengt av kontrollører, kravene til kvalitet er nådeløse. Dersom kontrolløren ikke godkjenner vevnaden underveis, blir den kuttet i stykker med kniv uten pardon. Delene kan ikke selges, men blir kanskje brukt i biter til dekorasjon på andre håndverksgjenstander, gjerne vaser.
- Jeg opplevde at vi fikk treffe vanlige mennesker i deres hverdag, det var ikke en tur som tok oss til glansede turistfeller. Sant nok viste mange fram sin beste side når vi kom på besøk, men det var likevel ekte og hverdagslig.
Dyrker silke selv
En slik tur gir nok mest utbytte for de som er spesielt interesserte i den persiske teppekulturen. Men reisen har likevel mye mer med seg der den snirkler seg på kryss og tvers av gamle karavaneruter, som den velkjente «Silkeveien» der den krysser det nordlige Iran på sørsiden av Det kaspiske hav. I dette området dyrker lokalbefolkningen selv silke. Her går reisen i et urgammelt kulturlandskap, dette er på mange måter også vuggen til vår vestlige kultur.
- Jeg vil nok anbefale folk som ønsker å dra på en tilsvarende tur å være i rimelig god form. Programmet var tettpakket og med få hvileskjær. Den som ønsker spa og avslapping må finne seg noe annet. Men man trenger ikke frykte dårlig innkvartering og problematisk mat, alt var førsteklasses, sier Haldis Haugland Solås.