Åses reisefølge fotografert på en av mange småøyer som egner seg for en dagstur ut fra Denarau. F.v. sønnen Thomas og kjæresten hans, Malin, ektemannen, Bjørn Isdahl, og sønnen Richard. Foto: PRIVAT

- I 1984 reiste jeg motsatt retning, vestover, og brukte mellom 40 og 50 timer på turen, forteller billedkunstneren, gründer og driver av Modern Art Gallery i Trondheim.

- Reisen var lang, men bonusen var at jeg fikk være flere dager på øyene før vi stakk til sjøs; for dagens sjøfolk en heller uvanlig situasjon.

Allerede som tenåring drømte Åse om å oppleve verden. Å realisere drømmene i kombinasjon med et yrke, lot seg gjøre via «gnist-»utdannelse. I 1980 dro Åse til sjøs og ble i utenriksfart de seks påfølgende årene.

- Den gang lå båtene ofte noen dager under land, som ga oss eventyrlystne muligheten til å oppleve stadig nye steder, treffe nye folk, få innblikk i fremmede kulturer. Spennende.

Ukjent med turisme

Fijiøyene på midten av 1980-tallet var stort sett upløyd turistmark. Den polynesiske øygruppen bestående av mer enn 300 øyer hadde riktignok fått de første alvorlige innslagene av europeisk påvirkning allerede første halvdel av 1800-tallet, men for 25-30 år siden var det meste fortsatt det opprinnelige.

- Vi dro på oppdagelsesferd til flere av småøyene. På en av øyene så vi bare ett hus. Menneskene der hadde aldri sett hvite mennesker. Naturlig nok var de skeptiske til å begynne med. Etter hvert tødde de opp. Vi følte oss velkomne. Ekteparet i huset fortalte stolt om en sønn som hadde flyttet til New Zealand. Ikke mindre stolt viste de frem et kjøleskap sønnen hadde sendt hjem til foreldrene. Kjøleskapet sto fortsatt i emballasjen, naturlig nok; de hadde ikke strøm på den lille øya.

Åpnet diskoteket

Åse og de andre sjøfolkene som ventet på at skipet deres skulle bli startklart, fikk etter hvert god kontakt med lokalbefolkningen.

- Vi ble liggende noen dager også i Labasa på den nest største av øyene, Vanua Levu. Der gikk vi på restaurant og diskotek om kveldene. Kvelden før vi skulle dra var diskoteket egentlig stengt. Våre nye venner sørget for å åpne det. De ville lage en ordentlig avskjedsfest for oss, smiler Åse.

Fiji kunne, og kan fortsatt, by på flotte strender, klart hav og supre dykker- og surfemuligheter. Like fullt var det møtet med menneskene som gjorde størst inntrykk og som har sittet i helt til nå.

- Selv om jeg er av den typen som helst vil oppleve nye steder, husker jeg godt at jeg tenkte, hit må jeg tilbake!

Tilfeldigheter

Bortsett fra en noen få timer året etter mens cruisebåten hun da jobbet på lå under land, skulle det gå 26 år før Åse igjen var på Fiji. Og at det ble en reise i februar i år, var egentlig mer et spill av tilfeldigheter enn bevisst planlegging:

- Vi har en timeshare-avtale som har tatt oss rundt til mange fjerntliggende destinasjoner. Da jeg oppdaget at det var mulig å bruke avtalen på Fiji, slo vi til. Fikk reservert en stor leilighet i to uker i et flott og hjemmekoselig hotell.

Kannibalisme

Ikke veldig koselig var det for den britiske kapteinen William Bligh som landet på Fiji etter mytteriet på Bounty i mai 1789. Han måtte rømme for å unngå å havne på kannibalenes middagsfat!

- Fijianerne er veldig bevisste også denne delen av sin historie. Kannibalisme var vanlig på slutten av 1700-tallet og langt inn i det neste århundret. Kannibalistiske måltider fant ofte sted etter krigshandlinger. De slagne fiendene ble brakt hjem til landsbyen, hvor de ble ydmyket, torturert, ofret til gudene, partert, stekt – og spist.

- Det å spise sin motstander, ble også sett på som den ultimate ydmykelse, en hån mot offerets familie. Høvdingen Rati Udreudre fra Raki-Raki-området hevdet at han hadde spist 872 mennesker.

- I tiden mellom 1820 og 1850 kom europeerne til Fiji. Det skapte grobunn for handel. Samtidig kom misjonærene, som fikk i oppgave å omvende fijianerne til kristendommen. Først da høvdingen Ratu Seru Cakabau konverterte til kristendommen i 1854, ble kannibalisme forbudt.

Til tross for det ble misjonæren Thomas Baker slått ihjel og spist så sent som i 1867. Det sies at han ble det siste offer for kannibalismen på Fiji.

Kulturbevisste

- I 2010 er Fiji fortsatt et sydhavsparadis med hvite palmestrender, asurblått hav og fargerike korallrev med et yrende liv. Folk er fortsatt av det hyggelige og gjestfrie slaget – og mennene går fortsatt i skjørt, selv politifolkene. Et «bula» (hei) med et påfølgende smil sitter løst, opplevde Åse på turen sist vinter.

Turistutbyggingen måtte bare komme også til Fiji.

- Vi opplevde at man var svært opptatt av såkalt økoturisme. De ønsker å bevare miljøet, både kulturen og naturen, forteller Åse og fortsetter:

- Den fijianske kulturen er rik i sitt mangfold. Tallrike etniske grupper og religioner lever side om side, og er med på å sette preg på landets kultur. I dag har Fiji ca. 770 000 innbyggere. 75 prosent av dem bor på Viti Levu, den største av øyene. Halvparten av befolkningen er fijianere, ca. 45 prosent indere. Det hvite innslaget er ikke mer enn ca én prosent.

Til det indre

Selv om strendene på Viti Levu er forlokkende, ønsket Åse også å se seg om inne på øya.

- Jeg ville gjerne møte menneskene i en av de lokale landsbyene, og bestemte meg for å bli med på safari-tur opp Sigatoka River til Sautabu Village. Her ble vi ønsket velkommen med en kawa-seremoni.

- Mennene i landsbyen brettet ut ei stor stråmatte. Så satte de seg i en ring på matten og inviterte oss til å sitte sammen med dem. Høvdingen, som hadde en stor bolle kawa foran seg, holdt velkomsttalen på det lokale språket. De innfødte klappet tre ganger i hendene, før høvdingen med stor ærverdighet fylte en halv kokosnøtt med kawa og tømte i seg innholdet. «Bula!» sa mennene i kor og klappet igjen.

Så fylte høvdingen kokosnøtta på nytt og rakte den til nestemann. Seremonien gjentok seg.

- Kawaen smakte som gjørmevann, og jeg kjente at jeg ble nummen i tunga og leppene. Kawa er en slags rusdrikk som lages av røtter. Den drikkes som del av kulturelle seremonier når noe skal feires. Kvinnene får vanligvis ikke delta i disse seremoniene.

- Mens vi var der i vinter fikk vi forresten høre at i en av landsbyene var det innført totalforbud mot kawa. Drikken satte mannfolkene ute av stand til både å jobbe og å ta seg av familien sin, forteller Åse Juul.

Bærre lækkert. Solen går ned over Fiji. Bildet er tatt fra stranden ved hotellet. Foto: PRIVAT
Vakkert. Bassengområdet på World Mark Denarau Resort hvor Åse og familien bodde i to uker. Foto: PRIVAT
Attraktivt. (Asur)blått hav så langt du ser, kritthvite sandstrender og grønne palmer. Er ikke rart Fiji tiltrekker seg stadig flere besøkende. Foto: PRIVAT
Bli kjent-kveld. Seremoni med kawa - uvant drikke for Åse og de andre gjestene. Foto: PRIVAT
Håndarbeid. Nær hotellet satt disse to fijikvinnene og solgte sine håndarbeider, alt fra smykker til håndvesker. Foto: PRIVAT