Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
- Hensikten?
Erik Gran Kvaase tygger litt på spørsmålet.
- Hensikten var vel å gjøre noe uvant, noe som ingen hadde gjort før. Dessuten liker jeg å sette meg selv på prøve fysisk, å måtte gå helt i kjelleren for å komme fram til et mål.
Så legger han til:
- Det ble også en hensikt, et mål, å reise langs en gammel karavanerute. I uminnelige tider brukte de innfødte kameldriverne å frakte salt fra saltgruvene inne i dypet av Afrika fram til byene ved kysten. Salt var like verdifullt som gull i perioder.
Eventyrlysten
Men først og fremst var det eventyrlyst som drev de to kameratene ut på den spennende sykkelturen. Advarslene var mange og alvorlige, først og fremst mot å bli ranet, tatt til fange eller kidnappet, dernest at de ikke ville makte de intense forholdene; varme og store fysiske anstrengelser.
I løpet av siste halvår i fjor ble forberedelsene gjort. Det er mye byråkrati og mange papirer som skal være i orden før en slik tur kan iverksettes, det er detaljerte planer som skal legges og utstyr som må være på plass.
Tandem for første gang
- Det begynte å nærme seg avreise da vi fant ut at dersom vi skulle ha hver vår sykkel ville det kreve dobbelt sett reservedeler, - altså mer utstyr å dra på. Det var da vi kom på å bruke tandemsykkel. Ingen av oss hadde syklet på tandem før, så det ble noen få, men intense, treningsturer i ukene før vi reiste nedover, sier Kvaase.
Første nyttårsdag i år startet reisen mot eventyret. Via Paris til Alger, hovedstaden i Algerie. Etter ankomst opplevde de det som de fleste opplever i afrikanske land, bare en enkel ting som å få ut sykkel, utstyr og bagasje tok mye lengre tid enn planlagt. Først etter fem dager var alt klart og de kunne sette kursen sørover mot Ghardaia som var startpunktet, sammen med guiden.
På jakt etter det tradisjonelle
- Ghardaia regnes som en innfalsport til Sahara for karavanerutene sørover. Vi kunne ha valgt å følge veien som går rett mot sør gjennom ørkenen, til Tamanrasset som var et delmål. Men det lå ingen stor utfordring i det, vi ville østover mot grensen til Libya, vi ville utenfor de mest trafikkerte rutene for å komme i kontakt med lokalbefolkningen, vi ville oppleve landsbyene og folk som levde på tradisjonelt vis, sier han.
- Den opprinnelige planen var å krysse Sahara og over grensen til Niger. Men området sør for Tamanrasset, Sahelen, er farlig og lovløst. Om vi skulle fortsette inn til Niger måtte vi avgjøre der, det ville ikke minst være avgjørende om vi kunne finne en guide som ville ta oss til Niger og så vi kunne stole på, forklarer Erik Kvaase.
Mer enn sand
- Å sykle i ørkensanden høres tungt ut, bare sand over alt?
- Sahara er ikke bare sand, ørken er ikke bare ørken slik vi forestiller oss det. Bare 20 prosent av Sahara er sand og en liten del av det igjen er sanddyner. Det er steinørken, grus, steppeliknende og store vulkanske områder. Stort sett syklet vi på veier av ulik kvalitet, men 450 km gikk gjennom områder der det bare var sand. Det vi oppdaget var at vinden hadde skapt en slags hinne oppå sanden og når vi hadde riktig mengde luft i dekkene og syklet med en viss fart, så sank vi ikke nedi, men fløt oppå sanden.
Tause timer
Erik Kvaase forteller om storslagne opplevelser ute i sanddynene. Han blir drømmende i stemmen når han beretter om den absolutte stillheten under en intens stjernehimmel, om hvordan de to kameratene og guiden kunne sitte i timevis uten å si eneste ord, men føle på samhørigheten og vennskapet.
De opplevde få farlige situasjoner, bare én gang følte de seg truet. Det var de da møtte en splitter ny bil med folk som åpenbart ikke var fra området de befant seg i. Da følte både Kvaase og Gamme at mennene i bilen vurderte om det var bryet verd å rane de to nordmennene.
Fryktet kidnapping
- Vi fryktet ikke de ville kidnappe oss, det var faktisk ikke plass i bilen deres til to personer til, sier Erik Kvaase.
Advarslene var imidlertid mange og lød omtrent som så: «Kommer det en sandfarget LandCruiser med antenne mot dere, blir dere ranet. Kommer det to eller tre er det ikke noe dere kan gjøre, da blir dere kidnappet».
- Vi ble jo litt hysteriske hver gang vi så en sandfarget jeep, sier Kvaase med et smil.
I telt eller utenfor
De fleste nettene sov de to i telt mens guiden svøpte seg inn i et teppe og nøyde seg med det. I byene bodde de privat hos bekjente av guiden. Og et par dager bodde de på «luksushotell» som gjester i Statoils gassanlegg i In Amenas.
Etter 2300 km og seks uker på tandemsykkelen kom de to til Tamanrasset. Guiden som hele veien hadde kjørt foran med bagasjen, ville ikke ta sjansen på å dra inn i Sahel-området og bestemt ikke krysse grensen til nabolandet Niger der det i utgangspunktet er ganske lovløse tilstander og enda verre på dette tidspunktet fordi et statskupp var under oppseiling.
Skumle hensikter...
Kvaase og Gamme hadde ikke gitt opp å sykle til Niger og jobbet noen dager for å finne en guide til å ta jobben.
- Vi fikk tak i en kar som sa seg villig til å føre oss fram, men det viste seg at han nok hadde til hensikt å rane oss. Så kort fortalt bestemte vi oss for å sette punktum og reise hjem. I Tamanrasset er det flyplass, vi reiste til Alger og derifra hjem via Paris, forteller han.
- Hvor går neste tur?
- Da skal det være noe kaldt. Neste år er det 100 år siden kappløpet til Sydpolen. Jeg er i familie med Trygve Gran som var skiinstruktør for Robert Scott sin ekspedisjon. Det frister å følge i deres fotspor. Men vi får se, sier Erik Gran Kvaase.