De har vært på langtur og elsker å gjenoppleve tre måneder på reise i Frankrike og England.
Stressfrie måneder
På gårdsplassen ved det nesten ferdig oppussede huset på Hommersåk står bobilen som brakte mor Kirsti Stråtveit Bolsøy, far Bjørn André Bolsøy og barna Preben, William Birkir og Emily på ett år til ferieeventyret gjennom Europa til lengre stopp i sørfranske Clarensac, Ploumilliau i Bretagne og Torquay i England.
Mor var i permisjon med Emily, og neste år begynner Preben på skolen.
– Vi fant ut at denne sommeren var rett tidspunkt å reise. Bobilen kjøpte vi for et år siden, men hadde aldri vært på langtur med den. Den er uhyre praktisk når du reiser med barn – du har alt i bilen, do og dusj, sengeplasser og kjøkken. Pluss at det er plass til sykler og sykkelvognen til minstejenta, sier Bjørn André Bolsøy. Fem sykler var med på tur – far fikk med raceren også.
Samtidig var de helt klare på at tre måneder i bobil ikke var aktuelt.
– Vi ville være bofaste mesteparten av tiden og leide hus for de lengste periodene, sier Kirsti Stråtveit Bolsøy.
– Feriefølelsen fikk vi allerede på campingplassen i Danmark. Vi måtte sitte ute når ungene skulle sove om kvelden. Da var det fram med ulltepper, et lite campingbord og ungenes DVD-spiller. Så satt vi der i friluft og så på film, fortsetter Kirsti.
– Og fra Tyskland og videre var det stort sett shortstemperatur, legger far Bjørn André til.
Kjøreetappene ble lagt opp overkommelig for alle, tre – fire timers effektiv kjøring per dag. Da det et par ganger ble seks – sju timer, holdt det for mor også. De passet på å komme på campingplassene tidlig om ettermiddagen, slik at det ble tid til bading og middag og litt ekstra lek før ungene skulle i seng.
Stoppene underveis var lagt opp på barnas premisser: Dyreparker og marineland var viktig å få med seg.
– Og Nürnbergring, der både guttene og jeg fikk kjøre racerbiler, smiler Bjørn André. De bilglade guttene fikk også mor og Emily med seg på Formel1 i Monaco, godt beskyttet av hørselvern ble det en opplevelse for hele familien.
Tre dager i Disneyland i Paris viste seg å være akkurat passe, mye å se og masse folk gjorde at de trengte tiden.
Det første huset leide de i Clarensac, ca. 40 minutter nord for Montpellier.
– Vi brukte lang tid på å finne de rette husene. Hvordan man bor, betyr veldig mye når man reiser med barn. For bare voksne er ikke omgivelsene så viktig. Vi leide gjennom byrå og ville bo i vanlige, ikke for tette boligområder i mindre byer. Huset i Clarensac hadde badebasseng i hagen som ble flittig brukt.
– Der koste vi oss! skyter Preben inn.
I franske småbyer med trange gater ble det ekstra god bruk for syklene.
– Vi syklet mye på hele turen, ungene liker å være ute og vi prøver å ha det kjekt på tur, sier Kirsti.
Selv om verken hun eller mannen er stødige i fransk, gikk det greit å gjøre seg forstått. De fleste franskmenn de traff, snakket såpass engelsk slik at de store misforståelsene ble unngått. Da Preben ble syk og trengte antibiotika, gikk Kirsti, som er lege, på apoteket og spurte om hun kunne få medisin på sin lisens.
– Det var greit, men jeg måtte blande den selv. Det gjør ikke norske leger, og vi hadde et interessant samarbeid der på apoteket, minnes hun.
På vei til Bretagne gikk turen så vidt innom Spania og gjennom Andorra, ifølge Bjørn André et vanvittig bratt og enormt lite land. Og med turens dyreste campingplass. Fra sør til nord i Frankrike brukte de en uke. Hus nummer to ligger i Ploumilliau, en liten by med flotte turområder. Tidevannet gjorde at også Emily som da var 10 og en halv måned, kunne krabbe rundt i kroppstemperert sjø.
– De fleste restaurantene i Frankrike åpner ikke for middag før klokken sju om kvelden, det er ikke så fristende med tre små barn. Så vi tok med primusen og gikk på tur. Middagen laget vi ute, sier Kirsti.
– Og ungene trenger ikke å bli underholdt i parker hele tiden. En stein og en pinne – så er leken i gang, sier Bjørn André.
Utenfor Torquay leide de et hus i tilknytning til et gårdsbruk. Der fikk de være med og melke kyrne, og turstiene gjennom åkrene ble flittig benyttet. Emily tronet i sykkelvognen, og aldri har familien fått så mye oppmerksomhet.
– Sykkelvogner er visst ikke vanlig i England, konkluderer Bjørn André.
I Torquay nøt de livet på strandpromenadene, mer barnevennlige åpningstider ga mulighet for restaurantbesøk, for ikke å snakke om et vell av fornøyelsesparker og tivoli.
– Fugleshowene var toppen for ungene, det var gøy når uglene satte seg på armene deres og de fikk se både ørner og hauker på nært hold, sier Bjørn André.
– Og jeg gikk bananas i bokhandlene. Nå har jeg bøker for hele høsten, sier Kirsti.
For Emily ble turen en milepæl som verken mor eller far glemmer: Hun begynte å krype i Disneyland og å gå i England. Ingen av ungene lengtet hjem en eneste dag.
Preben oppsummerer for hele familien:
– Alt var kjekt!