Bli fan av Reise-Adressa på facebook her

Den marokkanske medisinerstudenten var på haiketur og slet med å få lift på Geilo. Før han visste ordet av det var han hyret som kokk på kafeen.

«Noko nytt» står det på skiltet over en klesbutikk i Geilo sentrum. Innenfor forsyner danske May Britt og marokkanske Abdellatif Houmid bygda med moteklær. De har vært her så lenge at de nesten føler seg som geilinger. Skjønt tilfeldighetene førte dem hit.

Den 17. mai 1974 ankom Abdellatif fra Casablanca til Hemsedal og stusset over et rart folkeferd der «alle» gikk rundt i svære, fargerike stakker og veivet med flagg. Han var medisinerstudent på utveksling og skulle jobbe i bygda.

Før han reiste hjem, dro han på haiketur. Lett, syntes han, inntil han en kveld ble stående lenge og fåfengt med tommelen utenfor Aleksandra Kafé på Geilo. På kafeen var fotballgruppen samlet, de forbarmet seg over stakkaren som ikke fikk haik og inviterte ham inn.

– Hyggelige folk. Jeg ble kjent med dem. Før kvelden var omme hadde jeg fått jobb som kokk der. Kjent for kjøttkaker. Det gikk både vinter og vår før han vendte hjem til Casablanca. Men bare få måneder senere vendte tilbake til Geilo igjen. Medisinstudiene ble for kostbare, og på Geilo hadde han fått mange venner, et nettverk, et ry for å lage gode kjøttkaker.

Som på Mars

Nå fortsatte han å jobbe i restauranter og nattklubber i fjellbygda, begynte på skikurs og ble skiinstruktør. Etter fire år råket han på en dame; synet av danske May Britt Poulsen festet seg.

– For meg var Geilo som et sted på Mars, sier May Britt.Høsten 1978 gikk hun hjemme i småbyen Skjern på Jylland og ventet på at et år skulle gå så hun kunne begynne på sykepleieskolen. Hun hadde tid å slå i hjel. I Jyllandsposten kom hun over en annonse, Highland Hotel på et sted i Norge som heter Geilo søkte etter stuepiker for vintersesongen. Hun slo til.

– Geilo var så flott beskrevet, som et vintersportssted hvor du treffer mange mennesker. På hotellet var vi 20 stuepiker, de aller fleste danske, bare én norsk. Vi var en flott gjeng. Det var noe med atmosfæren her.

Møttes i bakken

Da vinteren var over dro hun hjem; lysten til å bli sykepleier hadde hun mistet, og ikke lenge etter var hun tilbake på Geilo. Det var da hun så denne marokkaneren som folk kalte Bambino. I skibakken hvor han var instruktør.

– Jeg traff de fleste jenter på ski, men det skal vi ikke snakke om, erter han. De møttes ofte på bygda. Han inviterte henne hjem på te. Lenge sa hun nei. Men da en dans på Dr. Holms Hotel ble til fem og han inviterte på middag på Grill Alpin, var det gjort. Det var fort spredt i bygda.

– Bambino er sammen med dansken med de store brillene og den lille nesen, refererer May Britt.

– Den dansken var meg.

Geilo ble deres hjemsted

I 1980 giftet de seg, og siden har de jobbet sammen her, først hadde de egen kafé, og i 1987 overtok de en lokal klesforretning. Når bygdefolk stadig stakk innom og spurte om de hadde «noko nytt», syntes de butikknavnet ga seg selv. I 1995 belønnet Norsk språkråd butikken med diplom for navnet som bygget på «godt navnevett». Mon de gode språkrøkterne visste at bak «Noko Nytt» sto en danske og en marokkaner.

Bli fan av Reise-Adressa på facebook her

Hverken en marokkaner fra Casablanca eller en danske fra Skjern har noe forhold til sparkstøtting. Men etter over 30 år på Geilo har May Britt og Abdellatif Houmid fått grepet på fremkomstmiddelet. Foto: MORTEN UGLUM