Professor Øystein Wiig reiste til bygda Niaqornat på Vest-Grønland i april i år for å merke isbjørn. Der bodde han i en måned blant mennesker og dyr som lever et tradisjonelt liv i verdens grenseland på 70 grader nord. Et liv som nå er truet av klimaendringene i verden.
- Etter flere dagers reise med rutefly fra Danmark og videre med helikopter, landet vi i Niaqornat. Det er 30-35 minusgrader ute, og de små husene ligger tett i tett på stranden ytterst på Nuusuuaq-halvøya. Menneskene er vennlige og gjestfrie, men litt skeptiske til om «store hvite mann» igjen skal fortelle dem hva de skal få jakte på og hvordan de skal leve livene sine. Men vi kom for å merke isbjørnen som lever i området, for at vår oppdragsgiver Grønlands Naturinstitutt skal få informasjon om dyrenes vandringer ved Disko-bukten der det planlegges oljevirksomhet i fremtiden, forteller Øystein Wiig.
Stolt fangstfolk
I dette området mellom Grønland og Canada kan det være store oljereserver – og det er «hjemlandet» til et par tusen isbjørn og noen tusen inuitter som har levd av å fange blåkveite og hval i flere generasjoner.
– Innbyggerne i Niaqornat er stolte av sine tradisjoner, og veldig dyktige fangstfolk. Men deres livsform er nå truet av et varmere klima. Menneskene her fanger fisk med liner fra hull i isen, mens isbjørnene fanger sel. Klimaendringene har allerede ført til at isen her oppe er blitt tynnere, og hverken isbjørnene eller menneskene kan fange mat ute på isen som før, forteller Øystein Wiig. I Niaqornat er det yrende hundeliv fra klokken fire om morgenen. For å komme til nærmeste by som er åtte mil unna, brukes for det meste hundespann – og hundene er bundet fast ute hele døgnet. Der venter de utålmodig på å få en sledetur eller en matbit, og hvis det nærmer seg et menneske som kanskje vil ta dem med ut på fiske eller andre eventyr, uler de i kor og gleder seg vilt til å løpe. Noe de gjør helt til de stuper av utmattelse.
– Både menneskene og dyrene i dette værharde området lengst nord i verden, har gjennom årtusener tilpasset seg klimaet og levd av det som naturen har gitt dem. De små fangstsamfunnene på Grønland er nå truet av fraflytting. Unge som ønsker utdanning, må reise til hovedstaden Nuuk eller til København, og en del av dem blir værende i byen for å få seg arbeid. Men mange unge i Niaqornat vil prøve å leve som fangstfolk, og bor i et velfungerende lokalsamfunn uten så store sosiale problemer som finnes andre steder på Grønland. I Niaqornat er de glade for besøk, og inviterer gjerne gjester på «kaffemik» med kaker og kaffe. Om sommeren kommer turistskipene innom, og det er flere hoteller i den nærmeste byen Uummannaq.
Arktisk sushi
Øystein Wiig og to andre isbjørnforskerne fra USA og Danmark bodde på forskningsstasjonen til Grønlands Naturinstitutt og i bygdas sykestue, og ble stadig invitert hjem til folk.
– En dag ble vi invitert på middag til en av bygdas beste fangstmenn, og der fikk vi livretten matak. Det er rå hud og spekk fra hval, og veldig næringsrik «arktisk sushi» som grønlenderne regner som en delikatesse. Det smakte godt – dyppet i litt soyasaus...
For å fortelle om sitt eget arbeid, inviterte Øystein Wiig og de andre isbjørnforskerne på «kaffemik» på skolen, og mange ville høre dem fortelle om helikopterturer ut på isen for å speide etter isbjørn.
– Noen av inuittene er engasjert i vårt arbeid, og deltok også på turer ut på isen. Særlig de unge var nysgjerrige på hvordan vi jobber. Min jobb er å bedøve isbjørnen fra helikopteret, og det kan være vrient å treffe fra helikopteret selv om dyrene er digre. Isbjørnhannen veier som regel fra 400-600 kilo, og de fleste hunnene er et par hundre kilo tunge og et par meter lange. Bjørnene sovner ganske fort når de blir truffet av en bedøvelsespil eller to. De sover da tungt en times tid, og vi merker dem og tar blodprøver før vi setter på en radiosender. Vi merket 16 isbjørner mens vi var der i april og skal følge deres vandringer gjennom året.
– Å reise i dette vakre området mot grensen av verden føles som et stort privilegium, og dyrelivet der er rikt – selv om store områder er dekket av is. Vi så mye hare, polarrev, hvalross, isbjørn, storkobbe, ringsel, hvithval og narhval. En dag satt vi ved en råk der 30-40 narhval pustet like ved, og det var et yrende liv. Narhval er et myteomspunnet dyr, og den har bare én tann som vokser som et spyd ut av overkjeven. Tannen kan bli opp til tre meter lang, og mange tror narhvalen er opphavet til sagnene om enhjørningen, sier Øystein Wiig.
– Er dyrelivet på Vest-Grønland truet av klimaendringer og fangst?
– Vi ser tydelig at isen er påvirket av et varmere klima, og når den smelter tidligere om våren, får de dyrene som lever av å fange fisk og sel fra isen kortere tid på seg til å fange mat. Isbjørnen fanger så mye sel den kan i løpet av våren, før den legger seg i hi om høsten for å føde unger. Hvis isbjørnmor ikke får i seg nok sel før hun går i hi, blir det for lite fet morsmelk til hvalpene hennes. Derfor dør nå flere isbjørnunger enn før i enkelte områder, og vi ser at bestanden går ned. Isbjørnfangsten i Baffinbukta er nå regulert av kvoter både på canadisk og grønlandsk side, men likevel har bestanden minket. Stort sett er inuittene veldig opptatt av å bevare balansen og mangfoldet i naturen – slik at fangstsamfunnene også kan bestå i årene fremover. Men det er ikke alltid fangere og forskere er helt enige om hva som er bærekraftig.
