Ukene på Kapp Verde ble en øvelse i å koble helt av.
Jeg så ikke en avis på én måned, men jeg opplevde at det å tenke, se utover det skiftende havet og gå turer før det ble for varmt om morgenen, var en nytelse som jeg aldri hadde unnet meg selv tidligere, sier Gro Arnesen fra Bergen. Sammen med sin danske venninne Hanne Petersen har Gro for fjerde år på rad hatt en lang reise på vinteren.
– Vi er to bestemødre som rømmer fra vinteren og hverdagen, og det er vidunderlig, sier Gro. Hanne og Gro kjenner hverandre fordi Gros datter er gift med Hannes sønn, og de to svigermødrene går så godt overens at de med glede tilbringer ferien sammen. Tidligere har de blant annet vært på eksotisk akvarellkurs på Tobago. Denne gangen ville de ha ro og fred.
Årets «vekk fra vinteren»-tur gikk til Kapp Verde-øygruppen, som består av ni øyer i en halvsirkel i Atlanterhavet, 500 kilometer vest for det afrikanske fastlandet.
– Alt er turkis, blått og fiolett, alt er himmel og hav. Landet er så flatt at det nesten ikke synes fra sjøsiden. Hvis havet stiger én meter, blir det borte, sier Gro.
Bølger som torden
De valgte Kapp Verde for å oppleve et sted der ingen av dem hadde vært før, men som garantert hadde nok sol og høye temperaturer til at Hanne, som elsker varme, ville bli fornøyd.
– Vi endte på øya Sal fordi det er der de fleste flyene lander, og fordi vi fant en leilighet der. På nettet så leiligheten lekker ut, men vi var spente på hvordan den var i virkeligheten. Heldigvis stemte alt i annonsen, leiligheten var så fin at det nesten ikke var til å tro. Leiligheten vår lå ti meter fra havet, og bølgene hørtes ut som torden hele døgnet. Jeg savner lyden av havet og bølgene, sier Gro.
«No stress!»
Lokalbefolkningen på Kapp Verde er etterkommere etter hvite portugisiske nybyggere og afrikanske slaver.
– Folk på Kapp Verde beveger seg langsomt i en gyngende gange. Da de så oss haste av sted de første dagene, hevet de armen og sa vennlig «No stress!». Snart oppdaget vi at det var Kapp Verdes logo og varemerke.
På øya falt de to nordiske damene raskt inn i det behagelige øy-tempoet. Turer tidlig om morgenen før varmen ble for intens, lesing i skyggen mens solen var på det høyeste, rusleturer med innlagt leting etter matvarer på ettermiddagen.
– Vil ville lage maten selv siden vi hadde kjøkken i leiligheten, men ferskvarer var mangelvare. Det tok oss fire dager å skjønne hvor matbutikkene var. På grunn av varmen har butikkene ingen vinduer, og bare den lille skriften med «Minimercado» på veggene røper at det er en butikk innenfor. Vi måtte gå fra butikk til butikk for å finne råvarene vi trengte. Plutselig var det tomt for egg på hele øya. Vi tenkte at vi ikke kunne leve på pasta og tunfisk en hel måned, og spurte noen fastboende briter om hva de spiste. «Pasta og tunfisk», var svaret.
Hoppende hval
Det skjer ikke mye på Sal. Det passet Gro og Hanne helt utmerket.
– Sal har fantastiske strender, men ellers er det mye ørkenlandskap. Aktivitetene på øya er knyttet til vann og strand, så vi så en god del kitere og surfere. Det er få turister der, og mange av dem beveger seg ikke utenfor hotellområdene. Vi fikk en helt annen opplevelse, siden vi bodde i en leilighet og var mye tettere på dagliglivet.
Turens høydepunkt kom en ettermiddag damene satt med solnedgangs-drinken sin og nøt synet av fargene på himmelen.
– Plustelig hoppet en hval opp i luften, stor og svart mot horisonten. Den plasket rundt en stund og blåste søyler av vann opp i luften. Vi fikk dessverre ikke tatt bilde av det, fordi det skjedde så fort.
Nesten som et kloster
Innimellom brøt de ut av den rolige tilværelsen og tok noen turer rundt på øya. De fløt i det salte vannet på saltanlegget Pedra Lume, tok en titt på øyas støvete, lille hovedstad, så på ørkenlandskap oghavnebyer. Men mest av alt tenkte, snakket og leste de, når de ikke var opptatt av å se på havet, beundre konkylier, leke i bølgene, kikke på surferne og følge med på fiskerne på stranden.
– Vi hadde med oss et lass med bøker, og leste mye. Vi hadde det ganske stille, det var nesten som et kloster uten det religiøse aspektet.
– Det beste med hele turen?
– Uten tvil å få et avbrekk fra hverdagens stress. Jeg skulle ingenting, ingen forstyrret meg, det var knapt dekning på mobilen. Jeg er egentlig et aktivt menneske og lurte på hvordan det skulle gå å gjøre så lite over så lang tid, men det falt en helt egen ro over oss mens vi var der. Vi var utrolig godt uthvilte da vi kom hjem!