Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
– Min kone og jeg hadde bestemt oss for å gjøre denne pilegrimsvandringen. Men så fikk hun kreft og døde. Snaut to år etter at jeg ble enkemann, ville jeg gjennomføre vandringen på vegne av oss begge. Jeg reiste alene, hadde behov for å reflektere over livet, sier Karl Gundersen.
Med på turen hadde han en iPod med bilder av ektefellen, og diverse musikk som ga ham mening. Hver kveld spilte han Helge Lien Trio med «Hva vil du gjøre med resten av livet?» samtidig som han så på bildene, og mange tanker kom.
– Jeg er ikke spesielt religiøs, heller det man kaller en «normal» norsk kristen. Men i løpet av turen opplevde jeg så mye at jeg begynte å undre meg på om noe over oss styrer deler av livet, sier Gundersen og utdyper:
– JEG MØTTE TRE «ENGLER», som jeg kaller dem, underveis. Den første var en tysk kreftsykepleier. Hun hadde gått seg vill og det samme hadde jeg. Dermed vi fikk vi en tid sammen og kunne snakke om vanskelige og viktige ting i livet – om jobben hennes, om kreftsykdom og om døden.
Den andre var en ung spansk kvinne som var gift i Tyskland. Hun var utrolig blid og hyggelig, og i løpet av de tre dagene vi gikk sammen fikk hun meg til å tenke mer positivt framover.
DEN TREDJE «ENGELEN»
er tyske Manuela Ohse som sitter ved siden av Karl Gundersen i sofaen hjemme på Bryne på Jæren. Akkurat nå er hun på tre måneders ferie i hans hjemby, flyreisene mellom München og Sørvestlandet har vær mange i løpet av de to årene som er gått.
– En venninne hjemme i Tyskland ville ha meg med på pilegrimsleden, men etter bare fem kilometer ga hun opp uten noen forklaring. Hun tok drosje til den første spanske byen, og etter to dager til, ville hun bare hjem til Tyskland. Jeg prøvde å få henne med på å gå de siste 100 kilometerne sånn at hun fullførte minstekravet til pilegrimssertifikatet, men hun var helt uinteressert. Dermed måtte jeg gå resten av den 800 kilometer lange ruten alene, sier Manuela Ohse.
HUN KOM I SNAKK med en tysk familie, som hun fortsatte videre med. Denne familien hadde også Karl Gundersen hilst på før Manuela traff dem, og de møttes et par ganger underveis. I Sahagún, omtrent midtveis på ruten, brøt de av og reiste videre til Bilbao.
– Dermed måtte jeg fortsette alene, sier Manuela.
– Og samme sted sluttet jeg å gå med min engel nummer to og en spansk gutt, skyter Karl inn.
EN LANGSOM HISTORIE begynner å ta form – visst aner vi fortsettelsen, men inspirert av vandretempo, lar vi den gå sin gode gang.
– Neste dag hadde Manuela begynt å gå, men det visste jeg ingenting om. Tilfeldigvis tok jeg henne igjen. Det var 18. mai og regn i luften. Jeg spurte om vi skulle gå sammen. Vi gikk i tre timer, tok en matpause og gikk litt til.
Etter 38 kilometer og en hel søndag i regn, kom vi til neste by, bare for å oppdage at herbergene var fulle. Et pensjonat i nærheten hadde kun ett dobbeltrom ledig. Da så Manuela på meg med et meget skeptisk blikk, ler Karl, og fortsetter:
– Den natten hadde hun på seg mer klær enn hun noen gang hadde på seg mens vi gikk.
De tre neste dagene ble tonen dem imellom stadig bedre, de fant ut at egentlig hadde de det ganske kjekt sammen.
– Vi ble enige om at i Astorga måtte vi bestemme oss for om vi ville gå innover i fjellene sammen eller skille lag. Valget var ikke vanskelig – vi holdt sammen.
31. MAI KOM DE FRAM til Santiago de Compostela, fulle av inntrykk og klare til å ta imot pilegrimssertifikatet og besøke katedralen som er reist over levningene av St. Jakob.
– Det er en fantastisk opplevelse å gå pilegrimsruten. Man kan gå den i så mange dimensjoner: Den religiøse, den kulturelle, den naturmessige, den sosiale med masse flotte mennesker underveis eller som en reise i lokal mat og vin. Vi gikk vel i en blanding av alt, slår Manuela og Karl fast.
MØTE MED TOTALT UKJENTE mennesker som ble gode venner og som de har kontakt med fortsatt, er et av mange gode minner fra turen. Å overnatte på pilegrimsherbergene, finne seg en ledig madrass og rulle ut soveposen gir et helt annet fellesskap enn om man bor for seg selv på pensjonater underveis.
– I herbergene kommer du lett i snakk med andre vandrere, det er naturlig å dele opplevelser og funderinger, sier Karl.
Underveis besøkte de mange kirker og katedraler, her ble pilegrimsstempler sanket, samtidig som en alltid får et der en overnatter. Det er beviset som må forelegges på pilegrimskontoret i Santiago for å få sertifikatet.
– MAN BLIR GANSKE SATT UT av katedralene, det er så mektig med alle kulturskattene. Katedralen i Burgos var utrolig flott, i Leon gjorde den fantastiske glassmosaikken stort inntrykk. Vi la inn en liten ekstra sløyfe på vandringen og stoppet ved Samos-klosteret. Der tok vi en kaffepause mens vi ventet på å komme inn. Omvisningen som munkene ga oss, var både stillferdig og verdig, sier Karl.
De framhever naturen underveis, så variert fra kuperte Pyreneene, via flate partier til skogkledde åser og duvende, åpne landskap.
– Og maten og vinen er bare et eventyr – mye bedre enn forventet, sier Karl og legger begeistret ut om tapasbarer i Pamplona og Logroño i Rioja-distriktet.
– Og de fantastiske sjømatmåltidene i Santiago de Compostela, skyter Manuela inn.
Vel fremme i Santiago de Compostela skulle Manuela være igjen noen dager. Karl har et hus i Sør-Spania, og hans plan var å reise dit.
– JEG KLARTE Å OVERTALE henne til å bli med. Etter det har det vært oss, sier Karl. Manuela bekrefter på godt norsk. Hun går på norskkurs både i München og på Bryne.
– Det begynte med en tre minutters tilfeldig samtale mellom oss. Så gikk vi i tre timer, deretter i tre dager. Vi har feriert sammen i tre uker, nå er Manuela her i tre måneder. Vi har det ikke travelt, og vi er takknemlige for å få gå en god vei sammen, sier de to.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her