Kameraer er i konstant bruk på Bergensbanen over Hardangervidda. Dr. Varindera P. Singh må ha dokumentasjon for venner og kjente når han kommer hjem til Dehli. Foto: TRYGVE INDRELID

– Vakkert, sier dr. Varindera P. Singh. Han står på Finse stasjon og lar blikket panorere landskapet. Trekker jakken tettere om seg og tar imot kald, norsk fjellsno med et smil. For familien fra Dehli er dette en en-gang-i-livet-opplevelse. Deres første reise til Norge er nøye forberedt, nå er den i ferd med å realiseres i opplevelser.

– Vi hadde hørt om de vakre fjordene i Norge og ville se dem. Da vi på Internett også leste om jernbanen over fjellet mellom Oslo og Bergen og om turen Norge i et nøtteskall, bare måtte vi ha med oss dette også. Og dette er vakkert, veldig vakkert, sier Singh, løfter kameraet igjen og foreviger enda et stykke norgesminne.

Jernveien

Vi er på tog nr. 609 med grytidlig avgang fra Oslo klokken 06.35 og ankomst i Bergen kl. 14.22. Ikke det kjappeste, men en av de gamle traverne på Bergensbanen, et av togene som kobler horder av utenlandske reisende til Flåmsbana og reiseopplevelsen «Norway in a Nutshell». Dette er Bergensbanen anno 2009, 100 år etter starten, jernbanestrekningen som den amerikanske reiselivseksperten Gary Warner satte på topp da han i Chicago Tribune for fire år siden kåret sine favoritter blant verdens vakreste.

Det var ikke vakre naturopplevelser man tenkte på da Bergensbanen ble bygget. «Vårt slektsledds storverk», sa kong Haakon da han 27. november 1909 sto på Voss stasjon i øsende regnvær og åpnet banen som knyttet jernbanenettene på Øst- og Vestlandet sammen. Tilsammen 15 000 mann, på det meste 2200 samtidig, var med på å legge bane og sprenge 182 tunneler. 50 millioner kroner, et helt statsbudsjett, var prisen.

100 år etter går banen fortsatt på skinner, et 527 kilometer langt tverrsnitt av norsk natur og gjennom områder med sine egne opplevelser og historier, til steder du ikke ser snurten av fra flyet til Bergen.

– Nå kjører vi gjennom Storskjæringa, sier Jan Helge Østlund, NSB-rådgiver med hodet fullt av jernbanehistorie, idet toget glir ut fra Hønefoss stasjon.

– Denne skjæringen ble gravd ut for hånd. To mann gikk med i arbeidet. Snart passerer vi Sokna, hvor vi i 1987 noterte kulderekord, minus 50 grader. Bremseklossene på et godstog frøs fast, umulig å rokke. Nå er stasjonen nedlagt.

Mat i boks

Vi får frokostesker på bordklaffen foran oss. Vi har bestilt på forhånd. Vi kan gjøre det på nettet. Både frokost, lunsj, tapas og middag. Det er greit. På tog nr. 609 er det ingen kafévogn, bare servering fra trillevogn. Kafévogn er det imidlertid på de andre togene på Bergensbanen. Vi har prøvd den også og konstatert at menyen ikke imponerer mer enn bensinstasjoner.

På den annen side byr kafévognene på øl og vin, til nytelse i salongen foran store vinduer mens landskapet farer forbi.

To jenter krøller seg sammen i setene. Slapper av, kanskje lukker øynene litt mens hjulene slår en takt mot skinnene. Victoria Sørlie Folkedal og Marie-Lill Bjærum Haugstad er ungdomsmusikere fra Asker på vei til sommeroperaakademi i Bergen og har valgt å ta toget.

Koselig og miljøvennlig

– Dette er koselig, vi får sett noe mens vi reiser, og vi leser og spiller kort, sier Marie-Lill.

– Dessuten skader de ikke å være litt miljøvennlig, sier Victoria.

Mange nordmenn tenker sånn. Samtidig med sterkere fokus på miljø har antall passasjerer som har passert Finse steget jevnt og trutt de siste årene, fra 568 000 i 2003 til 702 000 i fjor. Nå sommerstid dominerer utenlandske turister. Ingen har eksakte tall, men et grovt tips vi har fått i NSB, anslår at rundt 80 prosent av dem som reiser hele strekningen sommerstid, er utlendinger.

Til fjells

Toget passerer Hol stasjon og Breifoss. Østlund drysser historier. Her skjedde den største jernbaneulykken i norsk okkupasjonshistorie, forteller han. Den skjedde i 1944 da bremsene sviktet på et godstog lastet med bensin og olje og kolliderte med et passasjertog. 25 nordmenn og et ukjent antall tyskere omkom.

Det er i det hele tatt mye krigshistorie knyttet til Bergensbanen, sier han idet vi litt senere ruller inn på Geilo, som tyskerne i enkelte dokumenter kalte Quislingstadt.

Vi passerer Ustevatnet, vi er på høyfjellet. Fjellbjørka er lav, løvet ennå lysegrønt, snøflekker kler fjellsidene. Hytter er drysset utover mellom fjellknausene og speiler seg i små tjern. Et paradis av åpent landskap for dem som nyter godt av dem. For å komme hit toger de til Haugastøl, som også er startpunkt – eller endepunkt – for Rallarvegen, den gamle anleggsveien som har fått nytt liv som ettertraktet sykkelvei. Ennå ligger deler av veien under snø, men i begynnelsen av juli er det bare å rulle i vei. Da venter den 20 000 syklister frem til høsten.

Ut i det fri

Toget ruller inn på Finse stasjon. Vi må vente på kryssende tog. Passer fint. Vi kan gå ut, sette bein på landets høyestliggende jernbanestasjon, 1222 meter over havet. Dr. Singh og familien hans er ikke alene. Vi hører et mylder av språk rundt oss, tysk, nederlandsk, fransk, kinesisk – og litt norsk. Alle vil ut og se.

Så langt øyet rekker, innbyr vidda og lokker fjelltopper. Det tar tid før snøen helt slipper taket. De har ikke sett maken.

- Spennende, vakkert, sier Lirong Huang fra Kina og hutrer.

– Venner har fortalt hvor vakkert det er å reise med tog over fjellet mellom Oslo og Bergen, og nå har jeg fått sett det selv.

Rundt oss knipses det i kameraer. Noen sørger også for å få med seg hotellet Finse 1222, synes det ser snodig ut der en gammel jernbanevogn stikker ut. En tysk sanitetsvogn fra krigen, forklarer Østlund.

– Det ligger mye historie på Finse. Her er Rallarmuseet, med ny utstilling i forbindelse med jubileet for Bergensbanen. Rett borti her ligger restene av skøytehallen hvor Sonja Henie trente; den ble bombet under krigen.

I det skjulte

Vi dundrer inn i Finsetunnelen, Bergensbanens lengste. Den ble åpnet i 1993 for å bedre fremkommeligheten når snøen ligger flere meter høy. Inne i tunnelen passerer vi banens høyeste punkt, vi ser det bare ikke lenger.

– Bergensbanen er en turistbane. Å få åpnet overbygg over toglinjen for at de reisende kunne få se enda mer av landskapet også på de mest værutsatte strekningene, ville vært flott. Men det er krevende å kjøre jernbane over høyfjell, da er det viktig å legge banen slik at den er så driftssikker som mulig, sier Østlund.

Vi glir inn på Myrdal stasjon. Toget nesten tømmes. Kafeen og turistbutikken på stasjonen fylles kjapt. En svele og kopp kaffe frister. De fleste skal over på Flåmsbana, den spektakulære jernbanen som klatrer seg i svinger og vendetunneler ned til Flåm ved Aurlandsfjorden. Når bergenstoget går videre, er det med betydelig færre passasjerer.

Trange fjorder

Knappe timen senere når Bergensbanen Voss og går inn i trangere landskap ned mot havnivå.

– Den gamle Vossabanen var ferdig allerede i 1883, men fulgte en litt annen trasé mellom Bergen og Voss enn i dag. Fremdeles er det et aktivt dampmiljø her, som kjører veterantog langs den gamle banen, forteller Østlund.

Toget tar fatt på Raundalen, et område så bratt at man flere steder måtte fire ned i tau anleggsarbeiderne som bygde jernbanen. Ikke lenge etter når vi vestlandsfjordene ved Stanghelle og snor oss langs fjorder før vi tordner gjennom Ulrikstunnelen. Etter syv timer og 40 minutter er vi fremme i Bergen. De kjappeste togene gjør ruten på seks og en halv time.

– Vi kjører på en 100 år gammel bane. Det blir nok en stund til vi kan kjøre høyhastighetstog til Bergen, sier Østlund og legger til:

– Men til gjengjeld får de reisende her naturopplevelser de luxe.

Kort opphold på Myrdal. Smil selv om det regner. Det er alltid noen som skal fotografere hele togturen over Norges tak. Foto: TRYGVE INDRELID
Bergensbanen byr på 100 år historie og gamle, vakre stasjonsbygninger. Flå stasjon er der fortsatt, men dessverre nedlagt. Foto: TRYGVE INDRELID
Hva skal vi gjøre nå, ta en tur med Flåmsbana eller dra på fjordcruise til Nærøyfjorden? Roszella Schrader og John Brawn fra USA nyter første besøk i Norge og har funnet sin benk i Flåm. Foto: TRYGVE INDRELID
Håndbagasje er gratis på toget. Marie-Lill Bjærum Haugstad kan ha med seg celloen sin til Bergen, om den er aldri så mye større enn henne selv. Foto: TRYGVE INDRELID