Sakte, men sikkert har sildrende vann i bratte berg og veiskjæringer vokst til svulmende isskulpturer. Bekkene har stivnet i uvante formasjoner, og små fossefall har frosset til et fantastisk mylder av issvuller med gulhvit glasur. I et større vassdrag kan fossen i sin vinterlige drakt minne om dramatiske brefall, der det rennende vannet knapt kan anes bak et polert panser av is. Slik har vinteren skapt nye og underlige opplevelser selv i det mest kjente terreng og landskap. Turen langs vinterbekken gir andre inntrykk enn på tider av året der vannet renner fritt.
Spådommene om at en ny istid er på vei, kan riktignok foreløpig avskrives etter mildværet i det siste. Men opplevelsen av is og vinterlige naturkrefter er ikke blitt mindre i den buldrende kampen som har oppstått mellom vann i fast og flytende form. Selv i en kort radius fra byen, kan noen timer i friluft by på mektige sanseinntrykk, bare et sidespor unna de mest brukte stier og løyper.
Søyler av is
I Theisendammen har vannet i damfossen sprengt mengder av is de siste dagene. Der dristige isklatrere prøvde seg med økser og stegjern tidligere i vinter, flommer vannmassene brølende ut over kanten, mellom søyler og tårn av is, før de faller tungt i bekkegjelet. Videre nedover skjærer isvannet seg gjennom en lagdelt snørenne med knivskarpe kanter. Den som følger etter til fots, i betryggende avstand fra den lumske snøbremmen, belønnes med et uvant bilde av januar, langt fra postkortenes og kalenderbladenes hvite, krystallklare idyller. Nederst i bekkedalen tordner møllefossen utfor det siste stupet i det raske løpet mot fjorden. Et glitter av vannperler slynges mot berget og fryser til. Det har igjen skjerpet på over natten, og vinteren viser at den ikke har gitt opp kampen om å temme ville krefter og binde vannet til is.
I Forsøket prøver Leirelva å kaste vinterhammen på en lignende måte, i brå kast og strie strømmer. Men i kulper og slyng ligger den fortsatt skjult under blåblank is, før den dukker opp igjen mellom tykke, opprevne flak. På begge sider står olderskogen ennå krumbøyd av den svære snølasten tidligere i vinter. For mange av trærne ble børen så tung at stammen har brukket, i et skarpt oransje, ubotelig sår.
I vinterdvale
Med solen skjult bak åskammen, ligger Leirfossene i et tungt og dystert vinterlys. Nedenfor den nedre fossen svømmer ender og svaner i den milde strømmen fra vannløpet som her kommer frem i dagen etter sitt underjordiske leie gjennom turbiner og rør. Ovenfor hviler fossen sin vintersøvn, med frossent, sparsomt overskuddsvann, glasserte knauser og fremspring, skavler av snø i revner og hakk. Mellom fossene, det samme dunkle lyset og elva under is i et knugende grep. Så den brede øvre fossen, som i sin vinterhabitt av is og snø minner om en hengebre i et bratt fall mot det svarte, stille vannet nedenfor.
Hullet i glassberget
Isfossen trenger verken å være stor eller langt unna for å virke storslått og vakker. Et eksempel på det er Garnisonsbekkens fem-seks meter høye fall i Fagervika. Her, kloss inntil veien, har den ved hjelp av kulden staset seg opp i mangedobbel størrelse i løpet av vinteren. Midt i dette «glassberget» presset bekken seg frem denne uken og minnet med en beskjeden vannstråle at den fortsatt var til – og at det også i år går mot isfrie dager.
